2.32

«Jeg skal forklare holdningene til dårlige og gode mennesker, munker. Så følg med og hør godt etter!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Hvordan er holdningen til dårlige mennesker, munker? Dårlige mennesker viser ingen takknemlighet og setter ikke pris på det som blir gjort for dem. Slike mennesker er kjent for at de ikke viser noen takknemlighet og ikke setter pris på det som blir gjort for dem. Det å ikke vise takknemlighet og ikke sette pris på det som blir gjort for dem, er noe som kjennetegner dårlige mennesker.

Men gode mennesker viser takknemlighet og setter pris på det som blir gjort for dem. Slike mennesker er kjent for at de viser takknemlighet og setter pris på det som blir gjort for dem. Det å vise takknemlighet og sette pris på det som blir gjort for dem, er noe som kjennetegner gode mennesker.»

2.33

«Det er to mennesker dere aldri kan betale tilbake det de fortjener, munker, og det er mor og far. Ikke engang om dere skulle bære mor på den ene skulderen og far på den andre til dere ble hundre år, og salve, bade og massere dem og tørke dem for avføring, ville dere få betalt dem tilbake det de fortjener. Ikke om dere gjorde dem til keisere over hele verden med alle dens skatter, ville dere få betalt dem tilbake det de fortjener.

Og hvorfor?

Fordi mor og far gjør så mye for sine barn. De oppdrar dem og gir dem mat og undervisning.

Men den som fører sine foreldre fra uvisshet til overbevisning, som gir dem fotfeste i etisk atferd, fører dem fra gjerrighet til gavmildhet og fra uforstand til visdom – han betaler til fulle sin gjeld.»

2.34

Da kom en brahman bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Hvilken lære underviser du i, Gotama?»

«Jeg underviser i hva man bør gjøre og hva man ikke bør gjøre, brahman.»

«Hva vil det si at du underviser i hva man bør gjøre og hva man ikke bør gjøre, Gotama?»

«Det jeg sier man ikke bør gjøre, brahman, er dårlig handlinger, dårlige ord og dårlige tanker. Jeg sier det er mange slags skadelige og usunne aktiviteter man bør holde seg unna. Det jeg sier man bør gjøre, er gode handlinger, gode ord og gode tanker. Jeg sier det er mange slags sunne aktiviteter man bør utføre.»

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»

2.35

Da gikk husherren Anathapindika bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Hvor mange her i verden er det som fortjener gaver, Mester? Og hvor bør man gi gaver?»

«Det er to personer her i verden som fortjener gaver, husherre. Det er han som er utlært og det er han som er under opplæring. Disse to fortjener gaver, så det er her man bør gi gaver.»

Slik talte Mesteren, og han føyde til dette verset:

«Den som er utlært og den som er under opplæring

fortjener gaver fra dem som gir offergaver.

De er rakryggede både i kropp, tale og sinn.

De er en åker for dem som vil ofre,

og gaver som blir gitt der, gir store frukter.»

2.36

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi. Ved samme anledning var Sariputta i Migaras mors paviljong i Østparken i Savatthi. Sariputta henvendte seg til munkene og sa:

«Munker!»

«Ja, min venn,» svarte munkene.

Sariputta sa:

«Jeg skal forklare de indre og ytre bindingene for dere, mine venner. Så følg med og hør godt etter!»

«Ja vel, min venn,» svarte munkene.

Sariputta sa:

«Hvem er så en person med indre bindinger, mine venner? Det er en munk med god moral som er beskyttet av munkenes treningsdisiplin, som holder seg til de områder der han skal være og som ser fare i det minste feiltrinn. Han påtar seg treningsreglene og følger dem. Etter at han er død, når legemet går i oppløsning, blir han gjenfødt i en av gudeverdenene. Etter at han dør fra den tilstanden, kommer han tilbake hit. Dette kalles en person med indre bindinger, en som vender tilbake hit.

Hvem er så en person med ytre bindinger, mine venner? Det er en munk med god moral som er beskyttet av munkenes treningsdisiplin, som holder seg til de områder der han skal være og som ser fare i det minste feiltrinn. Han påtar seg treningsreglene og følger dem. Han oppnår en fredfylt frigjøring av sinnet og blir værende i den. Etter at han er død, når legemet går i oppløsning, blir han gjenfødt i en av gudeverdenene. Etter at han dør fra den tilstanden, blir han en som ikke vender tilbake. Dette kalles en person med ytre bindinger, en som ikke vender tilbake.

Videre har vi en annen munk med god moral som er beskyttet av munkenes treningsdisiplin, som holder seg til de områder der han skal være og som ser fare i det minste feiltrinn. Han påtar seg treningsreglene og følger dem, og han oppnår å miste interessen for sanselige nytelser, slik at han vender seg bort fra dem og gjør slutt på dem. Han oppnår å gjøre slutt på begjær og grådighet. Etter at han er død, når legemet går i oppløsning, blir han gjenfødt i en av gudeverdenene. Etter at han dør fra den tilstanden, blir han en som ikke vender tilbake. Dette kalles en person med ytre bindinger, en som ikke vender tilbake.»

Nå gikk flere guddommer med ro i sinnet bort til Mesteren, hilste høflig på ham og ble stående der. Så sa de:

«Sariputta er i Migaras mors paviljong i Østparken, og der forklarer han folk hva de indre og ytre bindingene er, Mester. Tilhørerne gleder seg over dette. Det hadde vært fint om du ville vise medfølelse og gå bort til Sariputta, Mester.»

Mesteren samtykket i taushet. Dermed forsvant han fra Jetalunden og dukket opp foran Sariputta i Migaras mors paviljong i Østparken, like lett som når en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen. Der satte han seg på en sitteplass som sto klar. Sariputta hilste høflig på ham, og så satte han seg også ned. Mesteren sa:

«Her kom det flere guddommer med ro i sinnet bort til meg, Sariputta, og de sa at du var i Migaras mors paviljong i Østparken, og forklarte folk hva de indre og ytre bindingene er, Mester. Tilhørerne gledet seg over dette, sa de. Og de sa også at det hadde vært fint om jeg ville vise medfølelse og gå bort til deg, Sariputta. Disse guddommene – det var ti, tjue, tretti, førti, femti, hundre av dem – sto på spissen av en nål uten at det var noen trengsel mellom dem. Nå kan det hende du tenker at det var der, det, at disse ti, tjue, tretti, førti, femti, hundre guddommene sto på spissen av en nål uten at det var noen trengsel mellom dem. Men det er ikke slik dette skal ses, Sariputta. Det var nettopp her disse ti, tjue, tretti, førti, femti, hundre guddommene sto på spissen av en nål uten at det var noen trengsel mellom dem. Derfor bør dere trene slik, Sariputta:

‘Vi vil utvikle sinnsro og fred i sinnet.’

Slik bør dere trene, Sariputta. Når dere utvikler sinnsro og fred i sinnet, kommer både handlinger, ord og tanker til å være fredelige. Omvandrende asketer fra andre sekter som ikke har hørt denne utredningen av læren, går til grunne.»

2.37

Slik har jeg hørt det:

En gang var munken Kaccana den store i Varana, der han holdt til ved bredden av Bhaddasari. Da kom brahmanen Aramadanda bort til ham, hilste høflig og pratet litt med ham før han satte seg ned. Så sa han:

«Hva er grunnen, Kaccana, hva er årsaken til at fyrster krangler med fyrster, brahmaner krangler med brahmaner og husherrer krangler med husherrer?»

«Grunnen til at fyrster krangler med fyrster, brahmaner krangler med brahmaner og husherrer krangler med husherrer er at man liker og knytter seg lidenskapelig til sansenytelser, og grådigheten fører til at man griper til heftige utbrudd, brahman.»

«Hva er grunnen, Kaccana, hva er årsaken til at munker krangler med munker?»

«Grunnen til at munker krangler med munker er at man liker og knytter seg lidenskapelig til teorier, og grådigheten fører til at man griper til heftige utbrudd, brahman.»

«Men finnes det noen her i verden som har lagt bak seg det at man liker og knytter seg lidenskapelig til sansenytelser, og grådigheten fører til at man griper til heftige utbrudd, og som også har lagt bak seg det at man liker og knytter seg lidenskapelig til teorier, og grådigheten fører til at man griper til heftige utbrudd, Kaccana? Finnes det noen som har lagt alt dette bak seg?»

«Ja, det finnes noen som har lagt alt dette bak seg, brahman.»

«Men hvem er det som har lagt alt dette bak seg, Kaccana?»

«I øst ligger det en by som heter Savatthi, og der bor det en Mester som er en arahant og som har oppnådd fullkommen oppvåkning. Han har lagt alt dette bak seg, brahman.»

Da brahmanen Aramadanda hørte dette, reiste han seg opp, la ytterkappen over den ene skulderen, knelte ned på høyre kne, snudde seg i retning av der Mesteren var, løftet hendene med håndflatene mot hverandre og utbrøt tre ganger:

«Jeg bøyer meg for den ærverdige Mesteren som har oppnådd fullkommen oppvåkning, jeg bøyer meg for den ærverdige Mesteren som har oppnådd fullkommen oppvåkning, jeg bøyer meg for den ærverdige Mesteren som har oppnådd fullkommen oppvåkning. Utmerket, Kaccana, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Kaccana. Nå tar jeg tilflukt i Mester Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Kaccana, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»

2.38

En gang var Kaccana den store i Gundalunden i Madhura. Da kom brahmanen Kandarayana bort til ham, hilste høflig og pratet litt med ham før han satte seg ned. Så sa han:

«Jeg har hørt at du ikke hilser på gamle brahmaner, at du verken reiser deg eller ber disse eldre, gamle og skrøpelige brahmanene sette seg ned, Kaccana. Er dette sant? Hvis det er slik, er jo ikke dette pent gjort av deg.»

«Mesteren som vet og ser, arahanten som har oppnådd fullkommen oppvåkning, har forklart hva som er grunnleggende når det gjelder eldre og yngre mennesker, brahman. Den som fråtser i sansenytelser og lever omgitt av slikt som han kan nyte gjennom sansene, brenner av lengsel etter sansenytelser, fortæres av sansenytelser og stadig er på jakt etter slike, kan ikke kalles en eldre, men en ung tosk – selv om han er åtti, nitti eller hundre år gammel.

Men den som ikke fråtser i sansenytelser, som ikke lever omgitt av slikt som han kan nyte gjennom sansene, som ikke brenner av lengsel etter sansenytelser, fortæres av sansenytelser og stadig er på jakt etter slike, han kan kalles en vismann, en eldre – selv om han er ung av år, ikke er blitt grå i håret og fortsatt er i sin beste ungdom, brahman.»

Da brahmanen Kandarayana hørte dette, reiste han seg, la kappen over den ene skulderen, bøyde hodet for føttene til de unge munkene og sa:

«Det er dere som er eldre. Dere har det som er grunnleggende for eldre. Det er jeg som er den unge. Det er jeg som har det som er grunnleggende for ungdom. Utmerket, Kaccana, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Kaccana. Nå tar jeg tilflukt i Mester Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Kaccana, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»

2.39

«Når røverne er sterke og fyrstene er svake, er det ikke lett for fyrstene å dra omkring og holde oppsyn med grensedistriktene, munker. Da er det heller ikke lett for brahmaner og borgere å ha tilsyn med det arbeidet som blir utført utendørs.

Slik er det også når dårlige munker er sterke og gode munker er svake, munker. Da tier de gode munkene stille og forholder seg tause i forsamlingen, eller de trekker ut til grensedistriktene. Dette er til stor skade og ulykke for folk flest, til stor skade og ulykke for både guder og mennesker.

Men når fyrstene er sterke og røverne er svake, er det lett for fyrstene og dra omkring og holde oppsyn med grensedistriktene, og det er lett for brahmaner og borgere å ha tilsyn med det arbeidet som blir utført utendørs.

Slik er det også når gode munker er sterke og dårlige munker er svake, munker. Da tier de dårlige munkene stille og forholder seg tause i forsamlingen, eller de trekker ut til grensedistriktene. Dette er til stor nytte og glede for folk flest, til stor nytte og glede for både guder og mennesker.»

2.40

«Jeg roser ikke dårlig oppførsel, verken hos legfolk eller munker. Uansett om det er en legmann eller en munk som oppfører seg dårlig, så vil en slik oppførsel ikke føre til rett praksis eller sunne tilstander, munker.

Men jeg roser god oppførsel, det være seg hos legfolk eller munker. Uansett om det er en legmann eller en munk som oppfører seg godt, så vil en slik oppførsel føre til rett praksis og sunne tilstander, munker.»

2.41

«Når munker misforstår suttaene og setter innhold og mening til side, selv om de har en rett forståelse av ordene og grammatikken, er de til stor skade og ulykke for folk flest, til stor skade og ulykke for både guder og mennesker.

Men når munker forstår suttaene riktig, har rett forståelse av ordene og grammatikken og følger innholdet og meningen, er de til stor nytte og glede for folk flest, til stor nytte og glede for både guder og mennesker.»