Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Anathapindikas park i Jetalunden ved Savatthi, bodde han i ei hytte ved et kareritre. Så kom det mange munker og satte seg ned i paviljongen under kareritrærne. De hadde gått matrunden og var ferdig med å spise, og som de satt der begynte de å snakke sammen om naturens orden, og spesielt om tidligere liv.

«Slik og slik var det i tidligere liv,» sa de til hverandre.

Med sin guddommelig klare hørsel, som langt overgår vanlige menneskers, hørte Mesteren hva disse munkene snakket om. Han reiste seg fra plassen sin og gikk bort til kareri-paviljongen. Der satte han seg på sin reserverte plass, og sa til munkene:

«Hva var det der satt og snakket om nå, munker? Hvilken samtale var det jeg avbrøt dere i?»

Munkene fortalte at de hadde snakket om tidligere liv.

«Har dere kanskje lyst til å høre en fortelling om tidligere liv, munker?»

«Gjerne, Mester! Det vil vi gjerne, du lykkelige! Vi vil gjerne høre hva du har å fortelle om tidligere liv. Det munkene hører av Mesteren, kommer de til å huske.»

«Så skal dere få høre, munker, og legg nøye merke til det jeg forteller!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene, og Mesteren sa:

«For nittien verdensaldrer siden sto den ærverdige mesteren Vipassi fram i verden, etter at han hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. For trettien verdensaldrer siden sto Sikhi og Vessabhu fram, og i denne gunstige verdensalder sto Kakusandha, Konagamana og Kassapa fram i verden, munker, og alle var de ærverdige mestere som hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. Og nettopp i denne gunstige verdensalder har jeg stått fram, jeg som er vår tids ærverdige Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, munker.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi ble født som adelsmann, munker, i en adelsfamilie. Det samme ble Sikhi og Vessabhu. Kakusandha, Konagamana og Kassapa ble født som brahmaner, i brahmanfamilier. Jeg, som er vår tids ærverdige og fullkomment selvvåknede Mester, er født som adelsmann, munker, i en adelsfamilie.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi var av Kondañña-ætten, munker. Det samme var Sikhi og Vessabhu. Kakusandha, Konagamana og Kassapa var av Kassapa-ætten. Jeg, som er vår tids ærverdige og fullkomment selvvåknede Mester, er av Gotama-ætten, munker.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi levde i åtti tusen år, munker. Sikhi levde i sytti tusen år, Vessabhu i seksti tusen, Kakusandha i førti tusen, Konagamana i tretti tusen og Kassapa i tjue tusen år. I vår tid er livet kort og flyktig, munker. Den som lever lenge kan bli hundre år, og bare noen få blir eldre enn det.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi nådde den endelige oppvåkning under et trompetblomsttre, munker. Sikhi nådde oppvåkningen under en lotus, Vessabhu under et salatre, Kakusandha under et sirisatre, Konagamana under et kvastfikentre og Kassapa under et banyantre. Jeg, som er vår tids ærverdige og fullkomment selvvåknede Mester, nådde den endelige oppvåkning under et botre, munker.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassis to fremste elever var Khanda og Tissa. Sikhis to fremste elever var Abhibhu og Sambhava. Vessabhus var Sona og Uttara. Kakusandhas var Vidhura og Sañjiva. Konagamanas to fremste elever var Bhiyyosa og Uttara, og Kassapas var Tissa og Bharadvaja. Nå for tiden er det Sariputta og Moggallana som er mine to fremste elever, munker.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi hadde tre elevforsamlinger, munker. Den ene forsamlingen var på seks millioner åtte hundre tusen munker. Den andre var på hundre tusen munker, og den tredje var på åtti tusen munker. Alle disse munkene hadde kvittet seg med sine negative tendenser i sinnet.

Sikhi hadde også tre elevforsamlinger, på hundre tusen, åtti tusen og sytti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser.

Vessabhu hadde også tre elevforsamlinger, på åtti, sytti og seksti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser.

Kakusandha hadde en forsamling på førti tusen munker, Konagamana hadde tretti tusen og Kassapa hadde tjue tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser.

Nå for tiden har jeg én elevforsamling på tolv hundre og femti munker som alle har kvittet seg med sine negative tendenser.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassi hadde munken Asoka som sin nærmeste følgesvenn og personlige tjener. Sikhi hadde Khemankara, Vessabhu hadde Upasannaka, Kakusandha hadde Buddhija, Konagamana hadde Sotthija og Kassapa hadde Sabbamitta som sin nærmeste følgesvenn og personlige tjener. Nå for tiden er det Ananda som er min nærmeste følgesvenn og personlige tjener.

Den ærverdige og fullkomment selvvåknede mester Vipassis far var kong Bandhuma, hans mor var dronning Bandhumati, og kong Bandhumas hovedstad het Bandhumati.

Sikhis far var kong Aruna, hans mor var dronning Pabhavati, og kong Arunas hovedstad var Arunavati.

Vessabhus far var kong Suppatita, hans mor var dronning Yasavati, og kongens hovedstad var Anopama.

Kakusandhas far var brahmanen Aggidatta og hans mor var brahmankvinnen Visakha. På den tiden regjerte kong Khema fra sin hovedstad Khemavati.

Konagamanas far var brahmanen Yaññadatta og hans mor var brahmankvinnen Uttara. På den tiden regjerte kong Sobha fra sin hovedstad Sobhavati.

Kassapas far var brahmanen Brahmadatta og hans mor var brahmankvinnen Dhanavati. På den tiden regjerte kong Kiki fra sin hovedstad Baranasi.

Nå i vår tid er kong Suddhodana min far, dronning Maya min mor, og byen Kapilavatthu er kongens hovedstad.»

Slik talte Mesteren. Da han hadde sagt dette, reiste han seg fra plassen sin og gikk inn i huset.

Da Mesteren hadde gått, sa munkene til hverandre:

«Det er fantastisk, dere, hva han som har kommet fram til sannheten, kan og vet. Hvordan kan han vel huske alle disse oppvåknede fra gamle dager når de for lengst er borte? Han husker jo både navn, ætt, levealder, elevforsamlinger og de to fremste elevene til disse som hadde skåret over alle vrangforestillinger, brutt vanetenkningen, sluttført kretsløpet og fridd seg fra all lidelse! Han kan faktisk si hva hver eneste mester het, hvilken slekt og samfunnsklasse hver enkelt var født i, hvilken moral, hvilken lære og hvilken visdom de hadde, hvordan de levde og hvordan de ble fri. Hvordan kan dette ha seg? Vet han det fordi han selv har trengt inn i sannheten, eller vet han det fordi gudene har fortalt ham det?»

Slik snakket munkene seg imellom til kvelden kom. Da kom Mesteren tilbake fra sin private meditasjon, og gikk til paviljongen under kareritrærne. Da han hadde satt seg på den reserverte plassen, spurte han munkene hva de hadde snakket om. De fortalte ham dette, og spurte hvordan han kunne huske alt det han hadde fortalt.

«Den som er kommet fram til sannheten, husker disse gamle mestrene fordi han selv har trengt inn i sannheten, munker, men også fordi gudene har fortalt om dem. Men har dere lyst til å høre flere fortellinger om tidligere liv, munker?»

«Gjerne, Mester! Det vil vi gjerne, du lykkelige! Vi vil gjerne høre hva du har å fortelle om tidligere liv. Det munkene hører av Mesteren, kommer de til å huske.»

«Så skal dere få høre, munker, og legg nøye merke til det jeg forteller!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene, og Mesteren sa:

«For nittien verdensaldrer siden sto den ærverdige mesteren Vipassi fram i verden, etter at han hadde våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han ble født som adelsmann, i en adelsfamilie. Han var av Kondañña-ætten, og levde til han ble åtti tusen år. Han nådde den endelige oppvåkning under et trompetblomsttre, og hans to fremste elever var Khanda og Tissa. Vipassi hadde tre elevforsamlinger, på seks millioner åtte hundre tusen, hundre tusen og åtti tusen munker, som alle hadde kvittet seg med sine negative tendenser. Hans nærmeste følgesvenn og personlige tjener var munken Asoka. Hans far var kong Bandhuma, hans mor var dronning Bandhumati, og kong Bandhumas hovedstad var byen Bandhumati.

Da Vipassi, som var ivrig etter å nå oppvåknignen, falt fra lykkens himmel, gikk han inn i sin mors liv med oppmerksomhet og klar forståelse.