1.

Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren på Gribbetoppen ved Rajagaha. På den tiden fikk kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha lyst til å starte krig mot vajjiene.

«Jeg skal slå disse vajjiene, samme hvor mektige og sterke de er! Jeg skal knuse vajjiene, jeg skal ødelegge dem og tilintetgjøre dem fullstendig! tenkte han.»

Kongen sendte bud på sin førsteminister, brahmanen Vassakara, og sa til ham:

«Gå til Mesteren, brahman. Bøy deg for ham og overbring mine hilsener, og si følgende til ham:

’Kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha bøyer seg i respekt for Mesteren og håper han er sunn og frisk og at alt står bra til. Kongen har lyst til å starte krig mot vajjiene. Han sier han skal slå disse vajjiene, samme hvor mektige og sterke de er! Han skal knuse vajjiene, ødelegge dem og tilintetgjøre dem fullstendig!’

Så skal du legge nøye merke til hva Mesteren svarer, og komme tilbake og fortelle meg det, for de som har kommet fram til sannheten, snakker ikke usant.»

«Ja vel, herre konge,» svarte ministeren. Deretter gikk han til Mesteren og framførte kongens hilsen og budskap.

Akkurat da sto Ananda bak Mesteren og viftet ham. Mesteren snudde seg til Ananda og sa:

«Har du hørt at vajjiene ofte samles til rådsmøte?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene ofte samles til rådsmøte, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Har du hørt at vajjiene samles i enighet, avslutter møtet i enighet og utfører det de har å gjøre i enighet?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene samles i enighet, avslutter møtet i enighet og utfører det de har å gjøre i enighet, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Har du hørt at vajjiene ikke går ut over sine egne vedtak, at de ikke gjør noe som strir mot sine egne vedtak, og at de opptrer i samsvar med sine egne lover og tradisjoner?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene ikke går ut over sine egne vedtak, så lenge de ikke gjør noe som strir mot sine egne vedtak, og så lenge de opptrer i samsvar med sine egne lover og tradisjoner, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Har du hørt at vajjiene hedrer, ærer, respekterer og høyakter sine eldre og mener de er verd å lytte til?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene hedrer, ærer, respekter og høyakter sin eldre og mener de er verd å lytte til, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Har du hørt at vajjiene ikke utsetter sine kvinner og døtre for vold eller tvangsekteskap?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene ikke utsetter sine kvinner og døtre for vold eller tvangsekteskap, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Har du hørt at vajjiene hedrer, ærer, respekterer og høyakter sine gamle helligdommer og ikke unnlater å gi dem de ofringene de tradisjonelt har fått?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene hedrer, ærer, respekterer og høyakter sine gamle helligdommer og ikke unnlater å gi dem de ofringene de tradisjonelt har fått, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Har du hørt at vajjiene gir ærverdige all rettmessig beskyttelse og vern, slik at ærverdige utenfra gjerne kommer dit og ærverdige som finnes i riket, kan ha det godt?»

«Ja, Mester, det har jeg hørt.»

«Så lenge vajjiene gir ærverdige all rettmessig beskyttelse og vern, slik at ærverdige utenfra gjerne kommer dit og ærverdige som finnes i riket, kan ha det godt, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.»

Så henvendte Mesteren seg til førsteministeren, brahmanen Vassakara, og sa:

«En gang besøkte jeg vajjiene og bodde ved Sarandada-helligdommen i Vesali. Der lærte jeg dem disse sju levereglene, og så lenge de overholder dem og respekterer dem, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, brahman.»

Vassakara svarte:

«Om vajjiene bare overholder så mye som én av disse reglene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, Gotama. For ikke da å snakke om hvis de overholder dem alle sju. Det er tydelig at kong Ajatasattu ikke har noen sjanse til å slå dem i krig. Han bør nok heller bruke diplomati og så splid mellom dem. Men jeg har mye å gjøre, Gotama, så nå må jeg nok gå. »

«Det står deg naturligvis helt fritt å gjøre, brahman.»

Deretter takket Vassakara fornøyd Mesteren for de forklaringene han hadde gitt, før han reiste seg og gikk.

Litt etter at Vassakara hadde gått, henvendte Mesteren seg til Ananda og sa:

«Gå til munkene ved Rajagaha og be dem samles i forsamlingssalen, Ananda.»

«Ja vel,» svarte Ananda, og innkalte munkene. Så gikk han tilbake til Mesteren og fortalte at munkene var samlet og satt og ventet.

Mesteren reiste seg og gikk til forsamlingssalen, der han satte seg på den sitteplassen som var gjort klar for ham. Så sa han:

«Jeg skal gi dere sju nyttige veiledninger, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene. Mesteren sa:

«Så lenge munkene ofte samles til rådsmøte, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene samles i enighet, avslutter møtet i enighet og utfører det de har å gjøre i enighet, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene ikke går ut over sine egne vedtak, ikke gjør noe som strir mot sine egne vedtak, og opptrer i samsvar med sine egne lover og tradisjoner, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene hedrer, ærer, respekter og høyakter eldre og erfarne munker som er som fedre og veiledere for munkesamfunnet, og mener de er verd å lytte til, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene ikke bukker under for lengsel etter en ny tilværelse, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene trives i ensomhet ute i skogene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene praktiserer oppmerksomhet slik at andre får lyst til å slutte seg til dem, og slik at nykommere finner seg til rette, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene følger og respekterer disse sju veiledningene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, munker.

Jeg skal gi dere sju andre nyttige veiledninger, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel,» Mester, svarte munkene. Mesteren sa:

«Så lenge munkene ikke blir opptatt av arbeid og bare interesserer seg for slikt, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang. Så lenge munkene ikke blir opptatt av prat, søvn, selskap, usunne ønsker og dårlige venner, og så lenge munkene ikke stagnerer fordi de har oppnådd suksess på mindre betydelige områder, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene følger og respekterer disse sju veiledningene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, munker.

Jeg skal gi dere sju nyttige veiledninger til, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene. Mesteren sa:

«Så lenge munkene bevarer sin overbevisning, sin selvaktelse og respekt for andre, og så lenge munkene er lærde og energiske, praktiserer oppmerksomhet og øver visdom, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene følger og respekterer disse sju veiledningene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, munker.

Jeg skal gi dere enda sju nyttige veiledninger, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene. Mesteren sa:

«Så lenge munkene øver og utvikler de sju oppvåkningsfaktorene, nemlig oppmerksomhet, utforskning av fenomenene, energi, glede, indre fred, konsentrasjon og sinnslikevekt, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene følger og respekterer disse sju veiledningene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, munker.

Jeg skal gi dere sju nyttige veiledninger til, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel,» Mester, svarte munkene. Mesteren sa:

«Så lenge munkene øver seg i å betrakte uvarighet, ikke-kontroll, det urene, ulempene, det å slippe taket, det å slippe taket i lengslene og det å gjøre slutt, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene følger og respekterer disse sju veiledningene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, munker.

Jeg skal gi dere seks nyttige veiledninger, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel,» Mester, svarte munkene. Mesteren sa:

«Så lenge munkene opptrer vennlig overfor andre munker både privat og offentlig, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene snakker vennlig til andre munker både privat og offentlig, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene tenker vennlige tanker om andre munker både når de er alene og når andre er til stede, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene deler broderlig med hverandre alt det som de rettmessig får og har, om det så ikke er mer enn innholdet i en matbolle, og ikke holder noe tilbake for seg selv, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene lar være å begå brudd på god atferd, men praktiserer en uplettet, uklanderlig, ren og befriende atferd som de vise vil rose og som bidrar til god konsentrasjon—så lenge de i fellesskap opptrer slik både privat og offentlig, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene holder fast på den edle og frigjørende læren som fører til slutten på lidelse—så lenge de i fellesskap praktiserer denne læren både privat og offentlig, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang.

Så lenge munkene følger og respekterer disse seks veiledningene, kan de regne med framgang og ikke tilbakegang, munker.»

Mens Mesteren var der på Gribbetoppen ved Rajagaha, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Rajagaha, sa han til Ananda:

«La oss gå til Ambalatthika, Ananda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Dermed gikk Mesteren til Ambalatthika sammen med mange andre munker.

I Ambalatthika bodde Mesteren i kongsgården. Der underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Ambalatthika, sa han til Ananda:

«La oss gå til Nalanda.»

«Ja vel,» Mester, svarte Ananda.

Så gikk Mesteren til Nalanda sammen med en stor flokk munker, og der slo han seg ned i Pavarikas mangolund.

Da kom Sariputta bort og hilste ærbødig på ham, satte seg ned ved siden av ham og sa:

«Jeg er overbevist om at det aldri har vært, aldri vil komme til å bli og heller ikke finnes noen annen filosof eller brahman som har dypere innsikt i oppvåkningen enn du, Mester!»

«Det var da store og bombastiske ord du tok i munnen, Sariputta! Sannelig litt av et løvebrøl du kom med der! Da kjenner du vel alle fortidens oppvåknede og har loddet sinnet og tankene deres slik at du vet hvilken atferd de hadde, hvilken visdom de hadde, hvilken lære og praksis de hadde og hvilken frigjøring de nådde fram til?»

«Nei, Mester.»

«Men da kjenner du sikkert alle framtidens oppvåknede, Sariputta, og har loddet sinnet og tankene deres slik at du vet hvilken atferd de kommer til å få, hvilken visdom de kommer til å få, hvilken lære og praksis de kommer til ha og hvilken frigjøring de kommer til å nå fram til?»

«Nei, Mester.»

«Men da kjenner du sikkert vår egen tids oppvåknede, Sariputta, og har loddet sinnet og tankene hans slik at du vet hvilken atferd han har, hvilken visdom han har, hvilken lære og praksis han har og hvilken frigjøring han har nådd fram til?»

«Nei Mester.»

«Du har altså ikke loddet sinn og tanker til noen oppvåknet, verken i fortid, framtid eller nåtid, Sariputta. Hvordan kan du da ta slike store ord i munnen og komme med en slik påstand som du gjorde?»

«Nei, jeg har ikke loddet sinn og tanker til noen oppvåknet, verken i fortid, framtid eller nåtid, Mester. Men jeg kan trekke slutninger ut fra læren.

Det er som en av kongens grensebyer, Mester, med kraftige murer og tårn på solide fundamenter og med bare én byport. Der står det en våken og forstandig portvakt som slipper inn kjente og viser bort ukjente. Når han går inspeksjonsrunden sin rundt byen, ser han ikke en eneste sprekk og ikke et eneste hull i muren, ikke så en katt kan komme gjennom engang. Derfor vet han at alle levende vesener av noen størrelse som vil ut eller inn av byen, må passere gjennom porten.

På samme måte kan jeg trekke slutninger ut fra læren. Alle fortidens oppvåknede våknet til den uforlignelige og fullkomne oppvåkning etter at de først hadde overvunnet de fem hindringene, det vil si grådighet, hat, sløvhet, rastløshet og forvirring—de forurensningene i sinnet som gjør det vanskelig å oppnå visdom—festet tanken på de fire festepunktene for oppmerksomheten, som er oppmerksomhet på kropp, følelser, tanker og fenomener, og utviklet de sju oppvåkningsfaktorene, som er oppmerksomhet, utforskning av fenomenene, energi, glede, indre fred, konsentrasjon og sinnslikevekt. Alle framtidens oppvåknede kommer til å vinne fram til oppvåkning på samme vis, og du, som er vår tids oppvåknede, har også våknet til den uforlignelige og fullkomne oppvåkning etter at du først har overvunnet de fem hindringene, festet tanken på de fire festepunktene for oppmerksomheten og utviklet de sju oppvåkningsfaktorene.»

Mens Mesteren bodde i Pavarikas mangolund i Nalanda, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Nalanda, sa han til Ananda:

«La oss gå til Pataligama.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så gikk Mesteren til Pataligama sammen med en stor flokk munker. Legtilhengerne der fikk høre at Mesteren var kommet, så de strømmet til og hilste ærbødig på ham. De inviterte ham til å komme til møtesalen, og Mesteren samtykket i taushet.

Da innbyggerne i Pataligama så at Mesteren takket ja til invitasjonen, reiste de seg og tok høflig avskjed med ham. De gikk til møtesalen og ryddet golvet, ordnet med sitteplasser og tente lamper. Så gikk de tilbake og fortalte Mesteren at alt var klart.

Mesteren tok kappe og bolle, og sammen med de andre munkene gikk han til møtesalen. Der vasket han føttene og gikk inn og satte seg ved midtstolpen med ansiktet vendt mot øst. Munkene vasket også føttene og gikk inn og satte seg ved vestveggen. Da legfolkene fra Pataligama hadde vasket føttene sine, gikk de inn og satte seg ved østveggen, med ansiktet vendt vestover mot Mesteren.

Mesteren talte til legfolkene og sa:

«Uetisk og dårlig oppførsel fører til fem dårlige resultater. Hvilke fem er det?

Hvis en borger oppfører seg dårlig og uetisk, kan han ikke skjøtte forretningene sine ordentlig, og da lider han store tap. Dette er det første dårlige resultatet.

Hvis en borger oppfører seg dårlig og uetisk, vil folk snakke ille om ham. Dette er det andre dårlige resultatet.

Hvis en borger oppfører seg dårlig og uetisk, vil han være flau og beskjemmet blant andre, både blant adelsfolk, brahmaner eller andre borgere. Dette er det tredje dårlige resultatet.

Hvis en borger oppfører seg dårlig og uetisk, dør han i stor forvirring. Dette er det fjerde dårlige resultatet.

Og hvis en borger oppfører seg dårlig og uetisk, vil han komme i pinefulle tilstander etter døden, når kroppen går i oppløsning. Dette er det femte dårlige resultatet. Dette var altså de fem dårlige resultatene som følger av uetisk og dårlig oppførsel.

Men etisk og god oppførsel fører til fem gode resultater. Hvilke fem er det?

Hvis en borger oppfører seg etisk og godt, vil han skjøtte forretningene sine godt og bli velstående. Dette er det første gode resultatet.

Hvis en borger oppfører seg etisk og godt, vil folk snakke godt om ham. Dette er det andre gode resultatet.

Hvis en borger oppfører seg etisk og godt, vil han kunne stå trygg og frimodig fram i enhver forsamling, både blant adelsfolk, brahmaner og blant andre borgere. Dette er det tredje gode resultatet.

Hvis en borger oppfører seg etisk og godt, dør han en fredelig og avklaret død. Dette er det fjerde gode resultatet.

Hvis en borger oppfører seg etisk og godt, kommer han til gode tilstander etter døden, når kroppen går i oppløsning. Dette er det femte gode resultatet. Og dette var altså de fem gode resultatene av god og etisk oppførsel.»

Mesteren fortsatte med å glede, inspirere, oppmuntre og undervise legfolkene med ord om læren til langt på natt. Men så sa han:

«Det er blitt sent. Kanskje det er på tide å slutte for i kveld?»

«Ja, Mester,» svarte tilhørerne. De reiste seg og tok høflig avskjed, og litt etter at de var gått, trakk Mesteren seg tilbake.

På den tiden bygde Sunidha og Vassakara, ministere i Magadha, befestninger i Pataligama som forsvar mot vajjiene. Samtidig samlet det seg tusenvis av guder der. Der hvor det samlet seg mektige guder, påvirket de sinnet til kongens mektige ministere slik at de bygde seg hus der. Der hvor det samlet seg guder av middels høy rang, påvirket de kongens menn av middels høy rang til å bygge seg hus der. Og der hvor det samlet seg guder av lav rang, påvirket de menn av lav rang til å bygge seg hus.

Med sitt overmenneskelig klare blikk så Mesteren alle disse tusener av ånder som samlet seg i Pataligama. Da morgenen kom, sto han opp og spurte Ananda:

«Hvem er det som bygger befestninger i Pataligama?»

«Det er de magadhiske ministrene Sunidha og Vassakara som bygger forsvarsverker mot vajjiene, Mester.»

«Man skulle nesten tro de hadde rådført seg med de trettitre gudene når de nå driver og bygger befestninger her i Pataligama. Jeg så selv med mitt overmenneskelig klare blikk at det har samlet seg tusenvis av guder her. Der hvor det samlet seg mektige guder, påvirket de sinnet til kongens mektige ministere slik at de bygde seg hus der. Der hvor det samlet seg guder av middels høy rang, påvirket de kongens menn av middels høy rang til å bygge seg hus der. Og der hvor det samlet seg guder av lav rang, påvirket de menn av lav rang til å bygge seg hus.

Så langt det finnes edle mennesker og så langt kjøpmenn ferdes kommer denne byen Pataliputta til å være den fremste av byer. Men den vil være truet av tre farer: ild, vann og indre splid.»

Litt senere kom de magadhiske ministrene Sunidha og Vassakara til Mesteren. De hilste høflig og respektfullt på ham og inviterte ham til å ta med de andre munkene og komme til et måltid. Mesteren samtykket i taushet.

Da de så at han samtykket, dro de hjem og gjorde klar god mat av alle slag. Så sendte de beskjed om at alt var klart.

Det var tidlig morgen. Mesteren tok kappe og bolle, og sammen med de andre munkene gikk han til ministrenes residens. Der serverte ministrene Sunidha og Vassakara egenhendig alle slags gode retter for Buddha og hele munkeflokken. Da ministrene så at Mesteren var ferdig med å spise og hadde tatt hendene bort fra matbollen, satte de seg på et lavere sete i nærheten av ham.

Mesteren takket for maten med disse versene:

«Uansett hvor en forstandig mann holder til,
vil han gi mat til dem som lever et edelt liv.
Han vil også hedre stedets guder,
for de vil gjengjelde godt med godt.
De vil ha omsorg for ham som en mor for sine barn,
og den som har gudenes velvilje, vil det gå godt.»

Deretter reiste Mesteren seg og gikk.

Da sa ministrene Sunidha og Vassakara til hverandre:

«Den byporten som Gotama går ut gjennom, skal vi kalle Gotamaporten. Og ferjestedet der han krysser Ganges, skal vi kalle Gotamaferjestedet.»

Derfor fulgte de etter ham for å se hvor han gikk, og den porten han gikk ut gjennom, fikk navnet Gotamaporten.

Så gikk Gotama ned mot bredden av Ganges. Elven hadde stor vannføring, så kråka kunne stå rett på bredden og dyppe nebbet sitt. Det var mange som ville over, og de gikk langs breddene og lette etter en båt eller flåte, og noen bandt sammen kvister og greiner for å padle over på disse.

Med ett, som når en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen, forsvant Mesteren og munkene og kom til syne igjen på den andre elvebredden.

Da Mesteren så hvordan noen lette etter en båt eller en flåte og andre bandt sammen kvister og greiner for å padle over på disse, utbrøt han:

«De som vil krysse den strømmende elven,
bygger en bro over vannet.
Mens andre bygger seg flåter,
har den vise allerede kommet over.»

2.

Mesteren snudde seg mot Ananda og sa:

«La oss gå til Kotigama.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så gikk Mesteren til Kotigama sammen med mange munker, og der ble de boende en tid.

Mens de var der, sa Mesteren til munkene:

«Både jeg og dere har vandret lenge gjennom livets og dødens kretsløp fordi vi ikke kjente de fire edle sannhetene. Hvilke fire? Det er sannheten om lidelse, sannheten om lidelsens opphav, sannheten om lidelsens opphør og sannheten om veien til lidelsens opphør. Fordi vi ikke kjente disse fire edle sannhetene har både dere og jeg vandret gjennom livets og dødens kretsløp i lang tid. Men når vi erkjenner og forstår disse fire edle sannhetene, gjør vi slutt på lengslene etter videre tilblivelse, det som fører til tilblivelse tar slutt, og det oppstår ikke noe mer.»

Slik talte Mesteren. Videre sa han:

«Fordi vi ikke så de fire edle sannhetene som de er,
har vi vandret lenge omkring gjennom livets og dødens kretsløp.
Nå har vi sett dem, og lengslene er kuttet over.
Lidelsens rot er skåret av,
og det oppstår ikke noe mer.»

Mens Mesteren bodde i Kotigama, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Kotigama, sa han til Ananda:

«La oss gå til Nadika.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så vandret Mesteren til Nadika sammen med en stor flokk munker. Der fikk han bo i Mursteinshallen.

Da gikk Ananda bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Så sa han:

«Her i Nadika har det vært flere dødsfall, Mester. Både munken Salha, nonnen Nanda, legmannen Sudatta, legkvinnen Sujata, og legmennene Kakudha, Kalinga, Nikata, Katissabha, Tuttha, Santuttha, Bhadda og Subhadda er døde. Hvor er det blitt av dem? Hvilken tilstand er de kommet i?»

«Munken Salha hadde utryddet alle negative tendenser i sinnet sitt og var blitt fri både gjennom meditasjon og visdom, han realiserte og opplevde disse direkte, og han gikk inn i dem og ble værende i dem. Nonnen Nanda gjorde slutt på de fem bindingene som lenket henne til denne tilværelsen. Hun er født på ny og der hun nå er, skal hun finne det endelige nibbana og vender ikke tilbake fra den verdenen. Legmannen Sudatta gjorde slutt på tre bindinger som lenket ham til denne tilværelsen, og svekket begjæret, motviljen og forvirringen i sitt indre. Han kommer til å vende tilbake til denne verdenen en gang til, og så kommer han til å gjøre slutt på lidelse. Legkvinnen Sugata gjorde slutt på tre bindinger som lenket henne til denne tilværelsen og ble en som har gått ut i strømmen. Hun kommer ikke til å få tilbakefall og er sikret full oppvåkning. Legmannen Kakudha gjorde slutt på de fem bindingene som lenket ham til denne tilværelsen. Han er født på ny og der han nå er, skal han finne det endelige nibbana og vender ikke tilbake fra den verdenen. Det samme gjelder for legmennene Kalinga, Nikata, Katissabha, Tuttha, Santuttha, Bhadda og Subhaddha og mer enn femti legmenn som er døde her i Nadika. Mer enn nitti legmenn som er døde her i Nadika, har gjort slutt på tre bindinger som lenket ham til denne tilværelsen, og svekket begjæret, motviljen og forvirringen i sitt indre. De kommer til å vende tilbake til denne verdenen en gang til, og så kommer de til å gjøre slutt på lidelse. Mer enn fem hundre legmenn som er døde her i Nadika, har gjort slutt på tre bindinger som lenket dem til denne tilværelsen og de har gått ut i strømmen. De kommer ikke til å få tilbakefall og er sikret full oppvåkning.

Det er helt normalt at mennesker dør, Ananda. Men det blir plagsomt for ham som har kommet fram til sannheten om du skal komme og spørre om hver og en av dem etter hvert som de dør. Derfor skal jeg lære deg et sannhetsspeil, en metode for å finne ut av sannheten selv, og ved hjelp av denne metoden kan den som vil selv se om han slipper å komme til pinen, slipper å bli gjenfødt som dyr eller spøkelse eller i andre smertefulle tilstander, og han kan se om han har kommet ut i strømmen, er trygg mot tilbakefall og sikret full oppvåkning.

Hvordan er så dette sannhetsspeilet, denne metoden for å finne ut av sannheten selv, Ananda?

Sett at den edles elev har full tillit til Buddha og tenker: ’Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester.’

Sett at han også har full tillit til læren, og tenker: ’Den læren som Mesteren har forklart så tydelig, er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.’

Sett videre at han har full tillit til de ordinertes fellesskap og tenker: ’Fellesskapet av Mesterens elever, det vil si de fire parene av personer eller de åtte menneskene, viser god oppførsel og har edel levemåte, de følger den rette vei uten overtredelser. Dette fellesskapet fortjener heder, gjestfrihet, gaver og respekt. Dette er den beste åker å så i for å høste gode fortjenester.’

Da har han en etisk grunnholdning som edle mennesker vil sette pris på, en holdning som er ubrutt og uten lyte, plettfri, urokkelig og frigjørende, en holdning som de vise roser, som vil få ham til å avholde seg fra dårlige handlinger og som bidrar til god konsentrasjon.

Dette er det sannhetsspeilet, den metoden man kan bruke til selv å finne ut av sannheten, og ved hjelp av denne metoden kan den som vil selv se om han slipper å komme til pinen, slipper å bli gjenfødt som dyr eller spøkelse eller i andre smertefulle tilstander, og han kan se om han har kommet ut i strømmen, er trygg mot tilbakefall og sikret full oppvåkning.»

Mens Mesteren bodde i Mursteinshallen i Nadika, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Nadika, sa han til Ananda:

«La oss gå til Vesali.»

«Ja vel,» Mester, svarte Ananda.

Så vandret Mesteren til Vesali sammen med en stor flokk munker og slo seg ned i Ambapalis lund. Der henvendte Mesteren seg til munkene og sa:

«Jeg råder dere til å øve oppmerksomhet og klar forståelse, munker. Men hvordan kan du øve oppmerksomhet? Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik øver du oppmerksomhet.

Og hvordan øver du klar forståelse? Når du går fram og tilbake, så gjør du dette med klar forståelse. Når du ser på noe eller ser deg omkring, gjør du dette med klar forståelse. Når du bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør du dette med klar forståelse. Når du kler deg eller bærer matskålen din, gjør du dette med klar forståelse. Når du spiser, drikker, tygger og smaker, gjør du dette med klar forståelse. Når du tømmer deg for avføring og urin, gjør du dette med klar forståelse. Så lenge du er våken, enten du går, står sitter, ligger, taler eller tier, så gjør du dette med klar forståelse. Slik øver du klar forståelse. Og jeg råder dere til å øve oppmerksomhet og klar forståelse, munker.»

Ambapali var en rik og berømt luksusprostituert. Nå fikk hun høre at Mesteren var kommet til Vesali og bodde i mangolunden hennes. Hun ga ordre om å spenne for sin prektigste vogn, og kjørte deretter ut av Vesali i retning av mangolunden. Da de var kommet så langt det var mulig å kjøre med vogn, steg hun ut og gikk videre til fots. Hun bøyde seg for Mesteren og hilste ærbødig på ham. Så satte hun seg ned, og Mesteren gledet og inspirerte henne med ord om læren.

Etter at Mesteren hadde talt, sa Ambapali:

«Vil du gjøre meg den ære å ta med deg munkene og komme og spise frokost hos meg i morgen, Mester?»

Mesteren samtykket i taushet. Ambapali reiste seg, tok høflig avskjed med Mesteren, og ga seg på hjemvei.

Licchavi-adelsmennene i Vesali hadde også hørt at Mesteren holdt til i Ambapalis mangolund. De sprang opp i praktvognene sine og kjørte ut av Vesali. Noen av licchaviene var kledd i blått fra topp til tå, med blå klær og blå smykker. Noen av dem var kledd i gult, med gule klær og gule smykker, noen i rødt, med røde klær og røde smykker og noen av dem gikk i hvitt fra topp til tå, med hvite klær og hvite smykker.

Ambapali kjørte rett mot de unge licchaviene og sperret veien for dem, vogn mot vogn, aksel mot aksel og hjul mot hjul.

«Hvorfor sperrer du veien for oss, Ambapali?» spurte licchaviene.

«Mine herrer, jeg har nettopp invitert Buddha og munkene til frokost i morgen tidlig.»

«Du skal få hundre tusen mynter hvis du vil overlate det måltidet til oss, Ambapali!» sa de.

«Et så viktig måltid ga jeg ikke fra meg om jeg fikk hele Vesali med alle dets inntekter!» svarte Ambapali.

Da knipset licchaviene med fingrene og utbrøt:

«Det var da som bare pokker! Denne mangojenta kom oss i forkjøpet! Vi er blitt slått av Ambapali!»

Så kjørte de videre mot mangolunden.

Da Mesteren fikk øye på licchaviene som nærmet seg, sa han til munkene:

«De av dere som ikke har sett gudene, munker, kan se på de licchaviene som kommer der. De tar seg like flott ut som en flokk guder!»

Da de var kommet så langt det var mulig å kjøre med vogn, steg licchaviene ut og gikk videre til fots. De bøyde seg for Mesteren og hilste ærbødig på ham. Så satte de seg ned, og Mesteren gledet og inspirerte dem med ord om læren.

Etter at Mesteren hadde talt, sa licchaviene:

«Vil du gjøre meg den ære å komme sammen med alle munkene og spise frokost hos oss i morgen, Mester?»

«Jeg har allerede sagt ja takk til en invitasjon fra Ambapali, licchavier,» svarte Mesteren.

Da knipset licchaviene med fingrene og utbrøt:

«Det var da som bare pokker! Denne mangojenta kom oss i forkjøpet! Vi er blitt slått av Ambapali!»

Så takket de Mesteren for samtalen, reiste seg, tok høflig avskjed med ham og gikk.

Neste morgen, da dagen grydde, gjorde Ambapali klar all slags god mat hjemme hos seg selv og sendte bud til Mesteren om at tiden var inne og maten sto klar. Mesteren hadde allerede stått opp og kledd på seg. Nå tok han bollen sin, og sammen med munkene gikk han til Ambapalis hus og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham ute i hagen hennes. Ambapali serverte egenhendig Mesteren og munkene og satte fram all slags deilig mat for dem.

Da Mesteren hadde spist og hadde vasket bollen og hendene sine, satte Ambapali seg på et lavere sete ved siden av ham og sa:

«Jeg gir denne hagen til deg og til munkefellesskapet, Mester.»

Mesteren tok imot gaven. Så gledet og inspirerte han henne med ord om læren før han reiste seg og gikk.

Mens Mesteren bodde i Ambapalis mangolund i Vesali, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Vesali, sa han til Ananda:

«La oss gå til landsbyen Beluva.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så vandret Mesteren til Beluva sammen med en stor flokk munker. Der fikk han bo i landsbyen.

Da de var kommet fram, sa Mesteren til munkene:

«Nå kan dere gå og slå dere til for regntiden hvor dere vil her i omegnen av Vesali, munker, alt etter hvor hver av dere har venner og kjente. Selv blir jeg her i landsbyen Beluva i regntiden.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene, og hver av dem fant seg et oppholdssted i distriktet.

Da det led litt ut i regntiden, ble Mesteren angrepet av sterke smerter. Det gjorde så vondt at han følte han var døden nær. Men han holdt dem ut med oppmerksomhet og klar forståelse, uten å klage.

Da tenkte Mesteren som så:

«Det ville ikke være riktig av meg å gå bort uten å si noe til dem som følger meg og ta avskjed med munkefellesskapet. La meg nå sette kreftene inn på å drive denne sykdommen tilbake og holde meg i live en stund til!»

Dette gjorde han, og sykdommen vek tilbake.

Da Mesteren nå var blitt bedre og hadde stått opp igjen, kom han ut av hytta si og satte seg på sitteplassen sin i skyggen. Da gikk Ananda bort til ham, hilste høflig, satte seg ved siden av ham og sa:

«Jeg ser du har blitt bedre, Mester, jeg ser du har kommet deg. Men da du var syk, var det som om jeg var nummen i hele kroppen, og jeg visste nesten ikke av meg selv. Likevel trøstet jeg meg med den tanken at Mesteren ikke ville gå bort før han hadde gitt noen instrukser til munkefellesskapet.»

«Hva er det munkefellesskapet venter av meg, Ananda? Jeg har forklart sannheten uten å skille den i en åpen og en lukket del. Den som har kommet fram til sannheten, opererer ikke med noen hemmelig lære. Skulle det være noen som tenker ’Jeg vil lede munkefellesskapet’ eller ’Munkefellesskapet skal være avhengig av meg’, så får det bli opp til ham å gi instrukser. Den som har kommet fram til sannheten, har ikke noe ønske om å lede munkefellesskapet eller om at munkefellesskapet skal være avhengig av ham. Hvorfor skulle jeg da etterlate noen instruksjoner til munkefellesskapet? Jeg er gammel nå, Ananda, jeg er blitt åtti år. Du kan holde ei gammel kjerre gående med nødtørftige reparasjoner, Ananda, og jeg synes kroppen min også bare så vidt holder det gående med nødtørftige reparasjoner nå. Det er bare når jeg går inn i så dyp meditasjon at jeg ikke legger merke til det materielle og at følelsene forsvinner, at jeg føler meg vel med kroppen min, Ananda.

Vær derfor deres egne tilfluktsøyer, Ananda, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøyer for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet. Men hvordan kan du være din egen tilfluktsøy, Ananda, hvordan kan du stole på deg selv og ikke bare på andre? Hvordan kan du la sannheten være din tilfluktsøy og stole på den og ikke på noe annet?

Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik blir du din egen tilfluktsøy, Ananda, slik kan du stole på deg selv og ikke bare på andre. Slik lar du sannheten bli din tilfluktsøy og stoler på den og ikke på noe annet.

De av munkene som enten nå eller etter at jeg er død blir sine egne tilfluktsøyer og stoler på seg selv og ikke bare på andre, som lar sannheten bli deres tilfluktsøyer og stoler på sannheten og ikke noe annet—det er de som kommer til å nå høyest, Ananda. Men de må være villige til å trene!»

3.

Tidlig om morgenen kledde Mesteren seg, tok kappe og bolle og gikk rundt i Vesali for å få mat. Etter at matrunden var ferdig og de hadde spist frokost, sa han til Ananda:

«Ta med et sitteunderlag, så går vi og besøker Capala-helligdommen.»

Ja vel, Mester,» svarte Ananda. Så tok han sitteunderlaget og fulgte Mesteren.

Deretter gikk Mesteren til Capala-helligdommen og satte seg på den sitteplassen som ble gjort klar for ham. Ananda bøyde seg for Mesteren og satte seg ned ved siden av ham. Da de hadde satt seg, sa Mesteren:

«Så vakkert det er i Vesali, Ananda, og så vakkert det er ved helligdommene Udena, Gotamaka, Sattambaka, Bahuputta, Sarandada og Capala!

Den som har utviklet de fire kraftige evnene, som har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn, har det slik at dersom han vil, kan han godt leve i en hel verdensalder. Den som har kommet fram til sannheten, har utviklet disse fire kraftige evnene, Ananda. Han har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn. Hvis han vil, kan han godt leve en hel verdensalder eller det som gjenstår av denne verdensalderen.»

Men selv om Mesteren her ga Ananda meget tydelige hint, forsto han dem ikke, og han ba ikke Mesteren om å leve verdensalderen ut, til beste for alle levende vesener, av medfølelse med verden og for å være til glede og nytte for guder og mennesker, for Mara forherdet sinnet hans.

Mesteren gjentok sine hint to ganger til, men Ananda tok fortsatt ikke hintene, siden sinnet hans var forherdet av Mara.

Da sa Mesteren til ham:

«Nå kan du gå Ananda, og gjør hva du vil.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda. Han reiste seg og hilste Mesteren ærbødig. Deretter satte han seg under et tre et stykke lenger borte.

Litt etter kom den onde Mara bort til Mesteren og sa til ham:

«Nå kan du gå inn i det endelige nibbana, Mester, nå er det en passende anledning for deg til å gå inn i det endelige nibbana. Du har jo sagt at du ikke vil gå bort før munkene dine er fullt utlært, erfarne og dyktige, før de er blitt lærde og har gode kunnskaper om både lærens hovedtrekk og finere detaljer, før de er på rett vei og praktiserer læren fullt ut, slik at de selv kan påta seg å være lærere og forklare, undervise, utlegge, etablere, opplyse og analysere slik at andre kan forstå læren, og slik at de kan gjendrive andres motforestillinger med å vise til hvordan tingene egentlig forholder seg—slik at de kan gi undervisning i den vidunderlige læren.

Du har også sagt at du ikke vil gå bort før nonnene, legmennene og legkvinnene har oppnådd de samme resultatene som munkene. Men nå har de alle oppnådd dette. De er alle blitt fullt utlært, erfarne og dyktige, de er blitt lærde og har gode kunnskaper om både lærens hovedtrekk og finere detaljer, og de er på rett vei og praktiserer læren fullt ut, slik at de selv kan påta seg å være lærere og forklare, undervise, utlegge, etablere, opplyse og analysere slik at andre kan forstå læren, og slik at de kan gjendrive andres motforestillinger med å vise til hvordan tingene egentlig forholder seg—slik at de kan gi undervisning i den vidunderlige læren. Derfor kan du gå inn i det endelige nibbana, Mester, nå er det en passende anledning for deg til å gå inn i det endelige nibbana.

Du har videre sagt at du ikke vil gå bort før den gode lære og praksis er blitt sterk og kraftig, før den er blitt godt og grundig forklart for folk og fått vid utbredelse og før den er blitt gjort godt kjent blant menneskene. Nå er den blitt det, så nå kan du gå bort, Mester. Nå kan du gå inn i det endelige nibbana.»

Da Mara hadde sagt dette, svarte Mesteren:

«Du trenger ikke å bekymre deg, du onde. Nå er det ikke lenge til han som har kommet fram til sannheten, går inn i det endelige nibbana. Om tre måneder går han bort.»

Slik ga Mesteren med oppmerksomhet og klar forståelse avkall på resten av livet sitt ved Capala-helligdommen. Idet han gjorde det, inntraff et uhyggelig og skremmende jordskjelv, og himmelen ble splintret av torden. Da Mesteren så dette, utbrøt han:

«Vismannen slapp taket i alle lengsler,
både manifesterte og umanifesterte.
I dyp konsentrasjon og indre glede
kastet han lengslene fra seg som et tomt skall.»

Ananda undret seg over tordenen og jordskjelvet. Han gikk bort til Mesteren, hilste ærbødig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Så sa han:

«Det var et uhyggelig og skremmende jordskjelv nettopp nå, Mester, og himmelen ble splintret av torden. Hvorfor skjedde dette?»

«Det er åtte årsaker til at det inntreffer jordskjelv, Ananda. Og hvilke åtte er det?

Den store jorden hviler på vann, vannet hviler på luft og luften hviler på det tomme rommet. Det hender at det blåser kraftige vinder i luften. Disse vindene uroer vannet og det urolige vannet får jorden til å skjelve. Dette er den første årsaken til jordskjelv, Ananda.

Så kan det hende at en asket eller brahman med fullt herredømme over sitt sinn og med velutviklede evner, eller kanskje en guddom med velutviklede evner og store krefter, som mediterer over at jorden er begrenset og vannet er ubegrenset. Da kan det hende ha får jorden til å ryste, skjelve og beve. Det er den andre årsaken til jordskjelv, Ananda.

Videre er det slik at når en vordende buddha faller fra tusita-himmelen og med oppmerksomhet og klar bevissthet går inn i sin mors liv, da skjelver, ryster og bever denne jorden. Det er den tredje årsaken til jordskjelv, Ananda.

Videre er det slik at når den vordende buddha med oppmerksomhet og klar bevissthet kommer ut fra sin mors liv, da skjelver, ryster og bever denne jorden. Det er den fjerde årsaken til jordskjelv, Ananda.

Videre er det slik at når den som er kommet fram til sannheten, oppnår uforlignelig og fullkommen oppvåkning, da skjelver, ryster og bever denne jorden. Det er den femte årsaken til jordskjelv, Ananda.

Videre er det slik at når den som er kommet fram til sannheten, for første gang begynner å forkynne læren, da skjelver, ryster og bever denne jorden. Det er den sjette årsaken til jordskjelv, Ananda.

Videre er det slik at når den som er kommet fram til sannheten, med oppmerksomhet og klar forståelse gir avkall på resten av sin levetid, da skjelver, ryster og bever denne jorden. Det er den sjuende årsaken til jordskjelv, Ananda.

Endelig er det slik at når den som har kommet fram til sannheten, går inn i det endelige og uforlignelige nibbana, da skjelver, ryster og bever denne jorden. Det er den åttende årsaken til jordskjelv, Ananda. Dette var altså de åtte årsakene til jordskjelv.

Det finnes åtte forsamlinger, Ananda. Hvilke åtte? Det er forsamlingen av adelsmenn, av brahmaner, av borgere, av asketer, av gudene fra de fire verdensherskernes følge, fra de trettitre gudenes følge, fra Maras følge og fra Brahmas følge.

Jeg husker godt hvordan jeg har gått inn i en forsamling på flere hundre adelsmenn. Før jeg gikk inn og hilste på dem, før jeg satte meg ned og snakket med dem, anla jeg samme atferd og talemåter som dem. Deretter underviste jeg dem og oppmuntret, gledet og inspirerte dem med ord om læren. Men de kjente meg ikke da jeg snakket med dem, og de undret seg på om det var en gud eller et menneske som snakket med dem. Da jeg hadde undervist, oppmuntret, gledet og inspirert dem med ord om læren, gikk jeg min vei, og de undret seg på om det var en gud eller et menneske som hadde forlatt dem.

På samme måte husker jeg hvordan jeg har gått inn i en forsamling på flere hundre brahmaner, borgere, asketer, av gudene fra de fire verdensherskernes følge, de trettitre gudenes følge, av Maras følge og flere hundre av Brahmas følge. Før jeg gikk inn og hilste på dem, før jeg satte meg ned og snakket med dem, anla jeg samme atferd og talemåter som dem. Deretter underviste jeg dem og oppmuntret, gledet og inspirerte dem med ord om læren. Men de kjente meg ikke da jeg snakket med dem, og de undret seg på om det var en gud eller et menneske som snakket med dem. Da jeg hadde undervist, oppmuntret, gledet og inspirert dem med ord om læren, gikk jeg min vei, og de undret seg på om det var en gud eller et menneske som hadde forlatt dem. Dette var altså de åtte forsamlingene, Ananda.

Det finnes åtte mestringsstrategier, Ananda. Hvilke åtte?

Du er oppmerksom på at du selv har form og betrakter ytre, avgrensede former, stygge eller pene. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den første mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på at du selv har form og betrakter ytre, ubegrensede former, stygge eller pene. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den andre mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre, avgrensede former, stygge eller pene. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den tredje mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre, ubegrensede former, stygge eller pene. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den fjerde mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er blå, har blå farge, ser blå ut og reflekterer blått—som for eksempel blå linblomster eller førsteklasses blått musselinklede fra Baranasi som er like jevnt på begge sider. Slik er du oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er blå, har blå farge, ser blå ut og reflekterer blått. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den femte mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er gule, har gul farge, ser gule ut og reflekterer gult—som for eksempel gule kanikarablomster eller førsteklasses gult musselinklede fra Baranasi som er like jevnt på begge sider. Slik er du oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er gule, har gul farge, ser gule ut og reflekterer gult. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den sjette mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er røde, har rød farge, ser røde ut og reflekterer rødt—som for eksempel røde bandhujivakablomster eller førsteklasses rødt musselinklede fra Baranasi som er like jevnt på begge sider. Slik er du oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er røde, har rød farge, ser røde ut og reflekterer rødt. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den sjuende mestringsstrategien.

Du er oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er hvite, har hvit farge, ser hvite ut og reflekterer hvitt—som for eksempel den strålende hvite morgenstjernen eller førsteklasses hvitt musselinklede fra Baranasi som er like jevnt på begge sider. Slik er du oppmerksom på det formløse i deg selv og betrakter ytre former som er hvite, har hvit farge, ser hvite ut og reflekterer hvitt. Du vet at du ser dem, kjenner dem og mestrer dem. Dette er den åttende mestringsstrategien.

Det finnes åtte frigjøringer, Ananda. Hvilke åtte?

Du betrakter former mens du er oppmerksom på din egen form. Dette er den første frigjøringen.

Du betrakter ytre former uten å bry deg om din egen form. Dette er den andre frigjøringen.

Du konsentrerer deg om det som er vakkert. Dette er den tredje frigjøringen.

Du legger forminntrykkene helt bak deg, går hinsides inntrykk faste former og er ikke opptatt av de mange forskjellige sanseinntrykkene. Du ser at rommet er uendelig og går inn på det uendelige roms plan. Dette er den fjerde frigjøringen.

Du legger det uendelige roms plan bak deg og ser at bevisstheten er uendelig, så du går inn på den uendelige bevissthets plan. Dette er den femte frigjøringen.

Du legger den uendelige bevissthets plan bak deg og ser at det ikke finnes noe som helst, og du går inn på intethetens plan. Dette er den sjette frigjøringen.

Du legger intethetens plan bak deg og går inn på det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk. Dette er den sjuende frigjøringen.

Du legger det planet der det verken finnes sanseinntrykk eller ingen sanseinntrykk bak deg, slik at alle sanseinntrykk og følelser opphører. Dette er den åttende frigjøringen. Og dette er altså de åtte frigjøringene, Ananda.

En gang holdt jeg til i Uruvela under Ajapalas fikentre ved bredden av elven Nerañjara. Det var like etter at jeg hadde nådd oppvåkningen. Da kom den onde Mara bort til meg og sa:

’Nå kan du gå inn i det endelige nibbana, Mester, nå er det en passende anledning for deg til å gå inn i det endelige nibbana.’

Men jeg svarte ham slik:

’Jeg vil ikke gå bort før munkene mine er fullt utlært, erfarne og dyktige, før de er blitt lærde og har gode kunnskaper om både lærens hovedtrekk og finere detaljer, før de er på rett vei og praktiserer læren fullt ut, slik at de selv kan påta seg å være lærere og forklare, undervise, utlegge, etablere, opplyse og analysere slik at andre kan forstå læren, og slik at de kan gjendrive andres motforestillinger med å vise til hvordan tingene egentlig forholder seg—slik at de kan gi undervisning i den vidunderlige læren.

Jeg vil heller ikke gå bort før nonnene, legmennene og legkvinnene har oppnådd de samme resultatene som munkene.

Og jeg vil ikke gå bort før den gode lære og praksis er blitt sterk og kraftig, før den er blitt godt og grundig forklart for folk og fått vid utbredelse og før den er blitt gjort godt kjent blant menneskene.’

Mens jeg satt her ved Capala-helligdommen kom Mara igjen bort til meg og sa:

’Nå kan du gå inn i det endelige nibbana, Mester, nå er det en passende anledning for deg til å gå inn i det endelige nibbana. Du har jo sagt at du ikke vil gå bort før munkene dine er fullt utlært, erfarne og dyktige, før de er blitt lærde og har gode kunnskaper om både lærens hovedtrekk og finere detaljer, før de er på rett vei og praktiserer læren fullt ut, slik at de selv kan påta seg å være lærere og forklare, undervise, utlegge, etablere, opplyse og analysere slik at andre kan forstå læren, og slik at de kan gjendrive andres motforestillinger med å vise til hvordan tingene egentlig forholder seg—slik at de kan gi undervisning i den vidunderlige læren.

Du har også sagt at du ikke vil gå bort før nonnene, legmennene og legkvinnene har oppnådd de samme resultatene som munkene. Men nå har de alle oppnådd dette. De er alle blitt fullt utlært, erfarne og dyktige, de er blitt lærde og har gode kunnskaper om både lærens hovedtrekk og finere detaljer, og de er på rett vei og praktiserer læren fullt ut, slik at de selv kan påta seg å være lærere og forklare, undervise, utlegge, etablere, opplyse og analysere slik at andre kan forstå læren, og slik at de kan gjendrive andres motforestillinger med å vise til hvordan tingene egentlig forholder seg—slik at de kan gi undervisning i den vidunderlige læren. Derfor kan du gå inn i det endelige nibbana, Mester, nå er det en passende anledning for deg til å gå inn i det endelige nibbana.

Du har videre sagt at du ikke vil gå bort før den gode lære og praksis er blitt sterk og kraftig, før den er blitt godt og grundig forklart for folk og fått vid utbredelse og før den er blitt gjort godt kjent blant menneskene. Nå er den blitt det, så nå kan du gå bort, Mester. Nå kan du gå inn i det endelige nibbana.’

Da svarte jeg ham slik:

’Du trenger ikke å bekymre deg, du onde. Nå er det ikke lenge til han som har kommet fram til sannheten, går inn i det endelige nibbana. Om tre måneder går han bort.’

Slik ga jeg med oppmerksomhet og klar forståelse avkall på resten av livet mitt ved Capala-helligdommen, Ananda.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa Ananda til ham:

«Bli hos oss til verdensalderens ende, Mester! Bli hos oss, du lykkelige, til beste for alle mennesker, til glede for alle mennesker, av medfølelse, omtanke og omsorg for guder og mennesker!»

«Nok om det, Ananda, ikke be meg om det. Nå er det ikke den rette stunden for å be ham som har kommet fram til sannheten.»

Ananda gjentok sin oppfordring to ganger til, men fikk samme svar. Så sa Mesteren:

«Har du tillit til ham som har kommet fram til sannheten, Ananda?»

«Ja, Mester.»

«Hvorfor maser du tre ganger på ham da?»

«Det er fordi jeg selv har hørt Mesteren si ’Den som har utviklet de fire kraftige evnene, som har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn, har det slik at dersom han vil, kan han godt leve i en hel verdensalder. Den som har kommet fram til sannheten, har utviklet disse fire kraftige evnene, Ananda. Han har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn. Hvis han vil, kan han godt leve en hel verdensalder eller det som gjenstår av denne verdensalderen.’»

«Tror du på det, Ananda?»

«Det gjør jeg, Mester.»

«Da er det din egen skyld, Ananda, da er det din egen feil. Til tross for at jeg ga deg meget tydelige hint, forsto du dem ikke, og du ba meg ikke om å leve verdensalderen ut, til beste for alle levende vesener, av medfølelse med verden og for å være til glede og nytte for guder og mennesker. Hvis du hadde bedt om det, kan det nok hende jeg ville ha avslått to ganger, men tredje gangen ville jeg ha samtykket. Derfor er det din egen skyld, Ananda, det er din egen feil.

En gang var vi på Gribbetoppen ved Rajagaha, Ananda. Da sa jeg: ’Så vakkert det er i Rajagaha, Ananda, og så vakkert det er på Gribbetoppen!

Den som har utviklet de fire kraftige evnene, som har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn, har det slik at dersom han vil, kan han godt leve i en hel verdensalder. Den som har kommet fram til sannheten, har utviklet disse fire kraftige evnene, Ananda. Han har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn. Hvis han vil, kan han godt leve en hel verdensalder eller det som gjenstår av denne verdensalderen.’

Men til tross for at jeg ga deg meget tydelige hint, forsto du dem ikke, og du ba meg ikke om å leve verdensalderen ut, til beste for alle levende vesener, av medfølelse med verden og for å være til glede og nytte for guder og mennesker. Hvis du hadde bedt om det, kan det nok hende jeg ville ha avslått to ganger, men tredje gangen ville jeg ha samtykket. Derfor er det din egen skyld, Ananda, det er din egen feil.

Nøyaktig det samme gjentok seg også flere andre steder ved Rajagaha: i Fikenlunden, ved Røverstupet, i Sattapannigrotten i Vebharaberget, på Svartkollen på Isigilifjellet, i Sappasondikahelleren i Sitalunden, i Tapodaparken, på ekornforingsplassen i Bambuslunden, i Jivakas mangolund og i hjorteparken Maddakucchi.

En gang var vi også ved Udena-helligdommen i Vesali. Da sa jeg: ’Så vakkert det er i Vesali, Ananda, og så vakkert det er ved Udena-helligdommen!

Den som har utviklet de fire kraftige evnene, som har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn, har det slik at dersom han vil, kan han godt leve i en hel verdensalder. Den som har kommet fram til sannheten, har utviklet disse fire kraftige evnene, Ananda. Han har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn. Hvis han vil, kan han godt leve en hel verdensalder eller det som gjenstår av denne verdensalderen.’

Men til tross for at jeg ga deg meget tydelige hint, forsto du dem ikke, og du ba meg ikke om å leve verdensalderen ut, til beste for alle levende vesener, av medfølelse med verden og for å være til glede og nytte for guder og mennesker. Hvis du hadde bedt om det, kan det nok hende jeg ville ha avslått to ganger, men tredje gangen ville jeg ha samtykket. Derfor er det din egen skyld, Ananda, det er din egen feil.

Nøyaktig det samme gjentok seg også flere andre steder ved Vesali: ved Gotamaka-helligdommen, Sattamba-helligdommen, Bahuputta-helligdommen og ved Saradada-helligdommen.

Og for litt siden her ved Capala-helligdommen sa jeg til deg: ’Så vakkert det er i Vesali, Ananda, og så vakkert det er ved Capala-helligdommen!

Den som har utviklet de fire kraftige evnene, som har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn, har det slik at dersom han vil, kan han godt leve i en hel verdensalder. Den som har kommet fram til sannheten, har utviklet disse fire kraftige evnene, Ananda. Han har gjort mye ut av dem, gjort dem til metode og grunnlag, befestet dem og arbeidet med dem og kjenner dem ut og inn. Hvis han vil, kan han godt leve en hel verdensalder eller det som gjenstår av denne verdensalderen.’

Men til tross for at jeg ga deg meget tydelige hint, forsto du dem ikke, og du ba meg ikke om å leve verdensalderen ut, til beste for alle levende vesener, av medfølelse med verden og for å være til glede og nytte for guder og mennesker. Hvis du hadde bedt om det, kan det nok hende jeg ville ha avslått to ganger, men tredje gangen ville jeg ha samtykket. Derfor er det din egen skyld, Ananda, det er din egen feil.

Har jeg ikke allerede sagt dere at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, Ananda, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Og den som har kommet fram til sannheten, avfinner seg også med at livet tar slutt, Ananda. Jeg har gitt tydelig beskjed om at det ikke er lenge til jeg går bort. Om tre måneder fra i dag er jeg død. At jeg skulle gå tilbake på disse ordene for å få leve lenger, er helt utenkelig. Men la oss gå til huset med de spisse gavlene i Storskogen, Ananda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda, og de gikk til huset med de spisse gavlene i Storskogen. Der sa Mesteren til Ananda:

«Gå og gi alle de munkene som holder til i Vesali-distriktet, beskjed om å komme til møtesalen, Ananda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda, og innkalte alle munkene til møte. Så gikk han til Mesteren og sa:

«Nå er munkefellesskapet samlet, Mester. De sitter klar og venter.»

Mesteren gikk til møtesalen og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham. Der sa han til munkene:

«De sannhetene som jeg har innsett og forklart for dere, munker, de har dere satt dere grundig inn i, praktisert, utviklet og fordypet dere i, slik at den edle livsførsel skal vare lenge og bli til glede og nytte for mange mennesker, ut fra medfølelse med verden, til glede og nytte for guder og mennesker. Hvilke sannheter er dette, munker? Det er de fire festepunktene for oppmerksomheten, de fire rette bestrebelsene, de fire gjennomføringene, de fem sinnsevnene, de fem sinnskreftene, de sju oppvåkningsfaktorene og den edle åttedelte veien. Dette er de sannhetene som jeg har innsett og forklart for dere, munker, som dere har satt dere grundig inn i, praktisert, utviklet og fordypet dere i, slik at den edle livsførsel skal vare lenge og bli til glede og nytte for mange mennesker, ut fra medfølelse med verden, til glede og nytte for guder og mennesker.»

Videre sa Mesteren til munkene:

«Derfor sier jeg dere, munker: Alle betingede fenomener er forgjengelige. Vær energiske, så kommer dere til å nå målet! Det er ikke lenge til jeg går bort. Om tre måneder er jeg død.»

Slik talte Mesteren. Deretter uttalte han dette verset:

«Min tid er til ende, mitt liv er forbi,
jeg må forlate dere og vandre min egen vei.
Vær flittige, oppmerksomme, vis selvdisiplin,
vokt sinn og tanker i dyp konsentrasjon.
Den som utrettelig etterlever
denne læren og disiplinen,
skal bryte ut av kretsløpet
og gjøre slutt på lidelse.»

4.

Da Mesteren neste morgen hadde kledd på seg, tok han bollen sin og gikk til Vesali for å motta mat. Da han hadde gått matrunden og var ferdig med å spise, så han lenge og ettertenksomt ut over Vesali og sa til Ananda:

«Dette er siste gang jeg ser Vesali, Ananda. La oss gå videre til landsbyen Bhanda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda. Så gikk Mesteren til Bhanda sammen med mange munker. Der slo han seg til i landsbyen.

Da sa Mesteren til munkene:

«Det er fordi vi ikke har forstått og fattet fire ting at vi har vandret utallige runder i kretsløpet gjennom lange tider, munker, både dere og jeg. Hvilke fire? Det er edel moral, edel konsentrasjon, edel visdom og edel frigjøring. Fordi vi ikke har forstått og fattet disse fire tingene, har vi vandret utallige runder i kretsløpet gjennom lange tider, munker, både dere og jeg. Men når vi forstår og fatter edel moral, edel konsentrasjon, edel visdom og edel frigjøring, blir lengselen etter tilblivelse skåret over, trangen til å få og oppleve mer faller bort og det oppstår ikke noe nytt.»

Slik talte Mesteren, og han føyde til dette verset:

«Den berømte Gotama våknet til forståelse
av den høyeste moral, konsentrasjon, visdom og frigjøring.
Den læren han våknet opp til, har han forklart for munkene.
Den dyptskuende læreren gjorde slutt på lidelse
og har funnet det fullkomne nibbana.»

Mens Mesteren bodde i landsbyen Bhanda, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Bhanda, sa han til Ananda:

«La oss gå til landsbyen Hatthi.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så vandret Mesteren til Hatthi sammen med en stor flokk munker. Der fikk han bo i landsbyen. Der underviste han munkene på samme måte. Etterpå vandret han til landsbyene Amba og Jambu, og deretter til byen Bhoga, og på hvert av stedene ga han munkene undervisning.

Da de var kommet fram til byen Bhoga, slo de seg til ved Ananda-helligdommen. Der sa Mesteren til munkene:

«Jeg skal lære dere fire kriterier, munker. Hør godt etter og merk dere hva jeg sier.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene. Mesteren sa:

«Sett at en munk kommer og sier som så: ’Dette har jeg hørt fra Mesteren selv, denne læren og denne treningsdisiplinen har jeg hørt direkte fra læremesteren. Dette er Mesterens lære.’ Da bør dere verken akseptere eller avvise det. Legg heller nøye merke til hva han sier, uten å akseptere eller avvise det, og sammenlign det med de tekstene og den treningsdisiplinen dere allerede kjenner. Hvis det han sier, verken samsvarer med tekstene eller stemmer overens med treningsdisiplinen, kan dere regne med at vedkommende ikke formidler Mesterens lære. Han må ha oppfattet den feil. Da bør dere avvise det han sa. Men hvis dere finner at det han sier, samsvarer og stemmer overens med tekstene og treningsdisiplinen, kan dere regne med at han formidler Mesterens lære og har oppfattet den riktig. Dette kan dere huske som det første kriteriet.

Sett at en annen munk kommer og sier som så: ’Der og der bor det en munkeforsamling med sine eldre og sine ledere. Denne læren og denne treningsdisiplinen har jeg hørt direkte fra denne munkeforsamlingen. Dette er Mesterens lære.’ Da bør dere verken akseptere eller avvise det. Legg heller nøye merke til hva han sier, uten å akseptere eller avvise det, og sammenlign det med de tekstene og den treningsdisiplinen dere allerede kjenner. Hvis det han sier, verken samsvarer med tekstene eller stemmer overens med treningsdisiplinen, kan dere regne med at vedkommende ikke formidler Mesterens lære. Munkeforsamlingen må ha oppfattet den feil. Da bør dere avvise det han sa. Men hvis dere finner at det han sier, samsvarer og stemmer overens med tekstene og treningsdisiplinen, kan dere regne med at han formidler Mesterens lære og at den er riktig oppfattet. Dette kan dere huske som det andre kriteriet.

Sett at en tredje munk kommer og sier som så: ’Der og der bor det mange eldre munker som er lærde og kjenner tekstsamlingene, og de kjenner læren, treningsdisiplinen og lister med oppsummeringer av læren. Denne læren og denne treningsdisiplinen har jeg hørt direkte fra disse munkene. Dette er Mesterens lære.’ Da bør dere verken akseptere eller avvise det. Legg heller nøye merke til hva han sier, uten å akseptere eller avvise det, og sammenlign det med de tekstene og den treningsdisiplinen dere allerede kjenner. Hvis det han sier, verken samsvarer med tekstene eller stemmer overens med treningsdisiplinen, kan dere regne med at vedkommende ikke formidler Mesterens lære. Munkene må ha oppfattet den feil. Da bør dere avvise det han sa. Men hvis dere finner at det han sier, samsvarer og stemmer overens med tekstene og treningsdisiplinen, kan dere regne med at han formidler Mesterens lære og at den er riktig oppfattet. Dette kan dere huske som det tredje kriteriet.

Sett at en fjerde munk kommer og sier som så: ’Der og der bor det en eldre munk som er lærd og kjenner tekstsamlingene, og han kjenner læren, treningsdisiplinen og lister med oppsummeringer av læren. Denne læren og denne treningsdisiplinen har jeg hørt direkte fra denne munken. Dette er Mesterens lære.’ Da bør dere verken akseptere eller avvise det. Legg heller nøye merke til hva han sier, uten å akseptere eller avvise det, og sammenlign det med de tekstene og den treningsdisiplinen dere allerede kjenner. Hvis det han sier, verken samsvarer med tekstene eller stemmer overens med treningsdisiplinen, kan dere regne med at vedkommende ikke formidler Mesterens lære. Munken må ha oppfattet den feil. Da bør dere avvise det han sa. Men hvis dere finner at det han sier, samsvarer og stemmer overens med tekstene og treningsdisiplinen, kan dere regne med at han formidler Mesterens lære og at den er riktig oppfattet. Dette kan dere huske som det fjerde kriteriet.»

Mens Mesteren bodde ved Ananda-helligdommen i byen Bhoga, underviste han mange munker om læren, og forklarte etisk oppførsel, konsentrasjon og visdom:

«Konsentrasjon som bygger på etisk atferd gir store frukter og store fordeler. Visdom som bygger på konsentrasjon gir også store frukter og store fordeler, og et sinn som bygger på visdom er i stand til å fri seg helt fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.»

Da Mesteren syntes han hadde vært lenge nok i Bhoga, sa han til Ananda:

«La oss gå til Pava.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så vandret Mesteren til Pava sammen med en stor flokk munker. Da de kom dit, slo de seg ned i mangolunden til Cunda, smedens sønn.

Cunda fikk høre at Mesteren var kommet til Pava og bodde i mangolunden hans. Da gikk han og hilste ærbødig på Mesteren og satte seg ned ved siden av ham. Og Mesteren gledet og inspirerte ham med ord om læren.

Da Cunda hadde lyttet til Mesterens ord, sa han:

«Vil du gjøre meg den ære å ta med deg munkene og komme og spise frokost hos meg i morgen, Mester?»

Mesteren samtykket i taushet. Da Cunda så dette, reiste han seg, tok høflig avskjed og gikk.

Neste morgen, da dagen grydde, gjorde Cunda klar all slags god mat og mye svinesnadder hjemme hos seg selv og sendte bud til Mesteren om at tiden var inne og maten sto klar. Mesteren hadde allerede stått opp og kledd på seg. Nå tok han bollen sin, og sammen med munkene gikk han til Cundas hus og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham.

Da Mesteren hadde satt seg, sa han til Cunda:

«Du kan servere meg det du har av mørt svinekjøtt, Cunda, og det du har av mat ellers, kan du sette fram for munkene.»

«Ja vel, Mester,» svarte Cunda og gjorde som han hadde sagt.

Så sa Mesteren til Cunda:

«Det du har til overs av mørt svinekjøtt, skal du grave ned i et hull, Cunda. Jeg kan ikke se at noen annen i hele verden enn den som har kommet fram til sannheten, skulle kunne være i stand til å fordøye det.»

«Ja vel, Mester,» svarte Cunda og gjorde som han hadde sagt. Så satte han seg ned ved siden av ham. Og Mesteren gledet og inspirerte ham med ord om læren før han reiste seg og gikk.

Etter at Mesteren hadde spist den maten som Cunda ga ham, fikk han et anfall av dysenteri med store smerter. Men han holdt dem ut med oppmerksomhet og klar forståelse, uten å klage.

Så sa han til Ananda:

«La oss gå til Kusinara, Ananda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Da Mesteren hadde spist
det måltidet Cunda ga ham,
kom smertene over ham,
sterke og vonde, har jeg hørt.
Etter at Mesteren
hadde spist mørt svinekjøtt,
ble han alvorlig syk.
Men da han hadde tømt seg,
sa han: «La oss gå til Kusinara.»

Da de var kommet et stykke på vei, gikk Mesteren litt bort fra veien til et stort tre som sto der.

«Vil du brette sammen kappen i fire lag, Ananda, og legge den her? Jeg er trett og vil sitte ned litt.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda, og laget en sitteplass av kappen.

Da Mesteren hadde satt seg under treet, sa han:

«Kan du hente litt vann til meg, Ananda? Jeg er tørst og vil gjerne drikke litt.»

«Nå har fem hundrer kjerrer nettopp krysset denne bekken,» svarte Ananda. «Hjulene har rotet opp vannet så det er blitt grunt, skittent og sølete. Men det er ikke så langt til elven Kakuttha, Mester. Der er vannet klart, rent og kjølig. Det er lett å komme ned til elven og vannet er deilig. Der kan du både drikke og svale lemmene dine, Mester.»

Mesteren gjentok:

«Kan du hente litt vann til meg, Ananda? Jeg er tørst og vil gjerne drikke litt.»

«Nå har fem hundrer kjerrer nettopp krysset denne bekken,» svarte Ananda. «Hjulene har rotet opp vannet så det er blitt grunt, skittent og sølete. Men det er ikke så langt til elven Kakuttha, Mester. Der er vannet klart, rent og kjølig. Det er lett å komme ned til elven og vannet er deilig. Der kan du både drikke og svale lemmene dine, Mester.»

For tredje gang sa Mesteren:

«Kan du hente litt vann til meg, Ananda? Jeg er tørst og vil gjerne drikke litt.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Han tok en bolle og gikk ned til bekken. Men da Ananda kom ned til denne bekken der fem hundre kjerrer nylig hadde rotet opp vannet så det var blitt grunt, skittent og sølete, ble vannet klart og rent og fritt for enhver forurensning.

Da tenkte Ananda at Mesteren sannelig var mektig og hadde store krefter, siden vannet i denne bekken der fem hundre kjerrer nylig hadde rotet opp vannet så det var blitt grunt, skittent og sølete, var blitt klart og rent og fritt for enhver forurensning.

Han fylte vann i bollen og gikk tilbake til Mesteren og sa:

«Det er virkelig fantastisk og vidunderlig hvilke krefter og hvilken makt den som har kommet fram til sannheten, har! I denne bekken der fem hundre kjerrer nylig hadde rotet opp vannet så det var blitt grunt, skittent og sølete, renner vannet nå klart og rent og fritt for enhver forurensning! Her er vann, Mester, nå kan du drikke!»

Og Mesteren drakk vannet.

Akkurat da kom mallaen Pukkusa, som var elev av Alara Kalama, gående langs hovedveien fra Kusinara til Pava. Da han fikk se Mesteren sitte under et tre ved veien, gikk han bort og hilste høflig på ham. Så satte han seg og sa:

«Det er imponerende, Mester, det er flott å se hvilken sinnsro de som har forlatt hjemmet, kan ha. En gang da Alara Kalama var ute på vandring, satte han seg under et tre ved veikanten for å tilbringe dagen der. Mens han satt der, kjørte det fem hundre vogner like forbi ham. Etter at vognene hadde kjørt forbi, kom det en mann bort til Alara Kalama og spurte om han hadde sett vognene.

’Nei, jeg har ikke sett noen vogner,’ var svaret.

’Men du hørte dem vel?’

’Nei, jeg har ikke hørt noe.’

’Sov du, da?’

’Nei, jeg har ikke sovet.’

’Var du da overhodet ved bevissthet?’

’Ja, det var jeg.’

’Så du var altså våken og ved full bevissthet da de fem hundre vognene kjørte like forbi deg? Kappen din er jo full av støv etter dem, og likevel sier du at du verken så eller hørte dem?’

’Ja, det stemmer.’

Da tenkte mannen: ’Det er imponerende, det er flott å se hvilken sinnsro de som har forlatt hjemmet, kan ha. Her satt altså denne eneboeren våken og ved full bevissthet da de fem hundre vognene kjørte like forbi ham, og likevel har han verken sett eller hørt dem!’

Deretter ga mannen uttrykk for tillit og heder til Alara Kalama før han gikk videre.»

«Hva mener du om dette, Pukkusa? Hva er vanskeligst å gjøre eller å holde ut: å sitte våken og ved full bevissthet uten å se eller høre noe mens fem hundre vogner kjører like forbi, eller å sitte våken og ved full bevissthet uten å se eller høre noe mens regnet styrter ned, tordenen ruller og lynnedslagene braker omkring en?»

«Fem hundre vogner blir da som ingenting i forhold til dette, Mester. Ja selv ikke seks hundre, sju hundre, åtte hundre ni hundre, tusen eller hundre tusen vogner kan måle seg med dette. Det er mye vanskeligere å sitte våken og ved full bevissthet uten å se eller høre noe mens regnet styrter ned, tordenen ruller og lynnedslagene braker omkring en!»

«En gang satt jeg i treskehallen i Atumaya, Pukkusa. Mens jeg satt der, ble det et fryktelig uvær. Regnet styrtet ned, tordenen rullet og lynnedslagene braket. To bønder, de var forresten brødre, og fire okser ble drept av lynnedslag like utenfor treskehallen. Da stimlet folk sammen for å se hva som hadde skjedd. Jeg gikk ut av treskehallen og begynte med vandremeditasjon like utenfor døren. Da kom en fra folkemengden bort og hilste høflig på meg. Jeg spurte ham hvorfor det var så stor sammenstimling der.

’Det er fordi to brødre og fire okser ble drept av lynnedslag under uværet,’ svarte han. ’Men hvor var du da det skjedde?’

’Jeg var her,’ svarte jeg.

’Men så du det ikke, da?’

’Nei, jeg har ikke sett noe.’

’Men da hørte du det vel?’

’Nei, jeg har ikke hørt noe.’

’Sov du, da?’

’Nei, jeg har ikke sovet.’

’Var du da overhodet ved bevissthet?’

’Ja, det var jeg.’

’Du satt altså våken og ved full bevissthet uten å se eller høre noe mens regnet styrtet ned, tordenen rullet og lynnedslagene braket omkring deg?’

’Det stemmer.’

Da tenkte mannen: ’Det er imponerende, det er flott å se hvilken sinnsro de som har forlatt hjemmet, kan ha. Her satt altså denne eneboeren våken og ved full bevissthet uten å se eller høre noe mens regnet styrtet ned, tordenen rullet og lynnedslagene braket omkring ham!’

Deretter ga han uttrykk for den høyeste tillit til meg før han tok høflig avskjed og gikk sin vei.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa mallaen Pukkusa.

«Den tilliten jeg hadde til Alara Kalama, er som blåst bort av vinden eller tatt av strømmen i en stri elv! Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt deg, Mester, til sannheten og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»

Deretter vinket Pukkusa på en tjener og sa:

«Hent et par gylne kapper som er blankpusset og fullt ferdige til bruk.»

«Ja vel, herre,» svarte mannen og hentet det han var bedt om.

Så bøyde Pukkusa seg for Mesteren og sa:

«Disse to gylne kappene som er blankpusset og fullt ferdige til bruk, gir jeg deg som gave, Mester. Vær så snill å motta dem.»

«Da kan du gi den ene til Ananda og den andre til meg.»

«Ja vel, Mester,» svarte Pukkusa, og la kappene over skuldrene på Ananda og Mesteren.

Så underviste, gledet, oppmuntret og inspirerte Mesteren mallaen Pukkusa med ord om læren. Etterpå reiste Pukkusa, tok høflig avskjed med Mesteren og gikk sin vei.

Litt etter at han hadde gått, tok Ananda begge de gylne kappene og la dem om Mesteren. Da var det som om de helt mistet sin glans, og Ananda sa:

«Det er merkverdig og vidunderlig, Mester, hvor ren og klar hudfarge den som har kommet fram til sannheten, har! Så snart du fikk på deg disse to gylne kappene, var det som om de helt mistet sin glans!»

«Det er så, Ananda. Den som har kommet fram til sannheten, får en ekstra ren og klar hudfarge ved to anledninger. Hvilke to? Det er den natten da han våkner til den uforlignelige og fullkomne oppvåkning, og det er den natten da han går inn på det endelige og uforlignelige nibbanas plan. Ved disse to anledningen får han som har kommet fram til sannheten, en ekstra ren og klar hudfarge.

I natt, i siste nattevakt, kommer han som har kommet fram til sannheten, til å gå inn i det endelige nibbana mellom to salatrær i mallaenes salalund i Upavattana ved Kusinara, Ananda. Men kom, så går vi til Kakuttha-elven.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Pukkusa skjenket to gylne kapper.
De var blankepusset og klare til bruk.
Da Mesteren iførte seg dem,
skinte han som gullet selv.

Deretter gikk Mesteren til Kakuttha-elven sammen med en stor flokk munker. Da de kom ned til elven, badet og drakk han. Så gikk han opp av vannet på den andre bredden og vandret deretter til mangolunden. Da han var kommet dit, sa han til munken Cundaka:

«Vil du brette sammen kappen i fire lag, Cundaka, og legge den her? Jeg er trett og vil ligge ned litt.»

«Ja vel, Mester,» svarte Cundaka, og laget et leie av kappen.

Så la Mesteren seg i løvestilling på høyre side, idet han støttet hodet med hånden og la den ene foten oppå den andre. Med oppmerksomhet og klar forståelse tenkte han på at han snart skulle stå opp igjen. Og Cundaka satte seg ned foran Mesteren.

Buddha gikk til Kakuttha-elven
der vannet strømmer så rent og klart.
Sliten og trett tok Mesteren et bad,
Buddha, som ikke har sin make noe sted.
Da Mesteren hadde badet og drukket,
krysset han elven sammen med mange munker.
Mens den store vismannen forklarte læren,
vandret han til mangolunden.
Der talte han til munken Cundaka:
«Brett en kappe i fire, så jeg kan legge meg litt.»
Cunda fulgte gjerne Mesterens oppfordring
og laget et leie av kappen.
Trett og sliten la Mesteren seg ned,
mens Cundaka satte seg foran ham.

Så sa Mesteren til Ananda:

«Det kan hende at noen kanskje vil kritisere Cunda, smedens sønn, og si: ’Det var ille for deg, Cunda, det var ikke bra for deg at den maten som du serverte, var det siste Buddha spiste før han døde.’ Men si heller dette til Cunda: ’Det var bra for deg, Cunda, det var godt for deg at du ga Buddha det siste måltidet han fikk før han døde. For jeg har hørt det fra Mesteren selv at det finnes to matgaver som gir like store frukter, større enn noen annen matgave. Hvilke to? Det er det siste måltidet som blir gitt til den som har kommet fram til sannheten, før han våkner til den store og uforlignelige oppvåkningen, og det er det siste måltidet som blir gitt ham før han dør og slukner slik at intet blir tilbake. Disse to matgavene gir like store frukter, større enn noen annen matgave. Dette kommer til å bidra til at Cunda lever lenger, blir sunnere og lykkeligere, får godt omdømme blant folk og kommer til himmelen og vinner makt.’ Slik skal du sørge for at Cunda, smedens sønn, ikke sitter igjen med dårlig samvittighet.»

Siden Mesteren så hvordan det forholdt seg med denne saken, uttalte han:

«Giveren samler gode fortjenester,
hatet blir borte i den som behersker seg,
den gode gir slipp på det onde.
Når lidenskap, hat og uvitenhet
slukkes, finner han nibbana.»

5.

Så sa Mesteren til Ananda:

«La oss gå til mallaenes mangolund ved Kusinara, på den andre bredden av elven Hiraññavati, Ananda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

Så krysset Mesteren elven Hiraññavati sammen med en stor flokk munker. Da de kom fram til mallaenes mangolund ved Kusinara, sa Mesteren:

«Kan du ta kappen min og lage et leie til meg med hodet mot nord mellom disse to salatrærne, Ananda. Jeg er trett og vil gjerne legge meg ned.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda, og gjorde som Mesteren hadde sagt.

Så la Mesteren seg oppmerksomt og med klar forståelse ned på høyre side med den ene foten oppå den andre, og støttet hodet på armen. De to salatrærne sto i full blomst, til tross for at det ikke var blomstringstid for dem. De lot falle et tett og mildt blomsterdryss over Buddha for å hedre ham. Ned fra himmelen falt det de skjønneste mandaravablomster og det fineste sandeltrepulver drysset også mildt over Buddhas kropp for å hedre ham. Og luften ble fylt av himmelsk sang og musikk til ære for Buddha.

Da sa Mesteren til Ananda:

«Se på disse to salatrærne, Ananda. Til tross for at det ikke er blomstringstid for dem, står de i full blomst. De lar falle et tett og mildt blomsterdryss over meg for å hedre han som er kommet fram til sannheten. Ned fra himmelen faller de skjønneste mandaravablomster og det fineste sandeltrepulver og drysser også mildt over meg for å hedre han som er kommet fram til sannheten. Og luften er fylt av himmelsk sang og musikk til heder for han som er kommet fram til sannheten.

Men det er ikke slik den som er kommet fram til sannheten, skal hedres, respekteres og høyaktes, Ananda. Den munken, nonnen, legmannen eller legkvinnen som lever etter læren i all sin ferd, som fører et hederlig liv i all sin ferd, han og hun er det som gir meg den aller største heder, han og hun er det som viser meg den høyeste respekt, Ananda. Derfor sier jeg dere: Øv dere i å leve etter læren og å føre et hederlig liv i alt dere gjør, Ananda.»

Mens dette skjedde, sto munken Upavana foran Mesteren og viftet ham. Mesteren ble misfornøyd med Upavana og ba ham flytte seg:

«Gå vekk, munk. Ikke stå foran meg!»

Ananda undret seg over hvorfor Mesteren var misfornøyd med Upavana og ba ham flytte seg, siden Upavana hadde vært Mesterens oppasser og tjent ham i lang tid. Derfor spurte han:

«Upavana har vært Mesterens oppasser og tjent ham i lang tid. Hvorfor er du nå misfornøyd med ham og ber ham flytte seg?»

«Det har kommet mengder av ånder og guddommer fra de ti verdenssystemene for å se han som har kommet fram til sannheten, Ananda. I tolv mils omkrets rundt mallaenes salalund i Kusinara finnes det ikke engang plass stor nok til et nålestikk som ikke er opptatt av mektige ånder og guder. Og åndene mumler seg imellom, Ananda: ’Vi har kommet langveis fra for å se ham som er kommet fram til sannheten. Det er ikke ofte slike ærverdige og fullkomment oppvåknede står fram her i verden. Og i natt, i siste nattevakt, kommer han som har kommet fram til sannheten, til å gå inn i det endelige nibbana. Men nå står denne høystærede munken i veien og sperrer for utsikten så vi ikke får se Mesteren for siste gang!’»

«Hva slags ånder og guder er det du snakker om, Mester?»

«Det er ånder og guder i rommet som er opptatt av jordiske saker, Ananda. De river seg i håret og gråter, de strekker ut armene og gråter. De kaster seg til marken og vrir seg hit og dit mens de jamrer: ’Mesteren går bort altfor tidlig, han går altfor tidlig inn i det endelige nibbana! Verdens lys slukner altfor tidlig!’

Det er også ånder og guder på jorden som er opptatt av jordiske saker, Ananda. De river seg i håret og gråter, de strekker ut armene og gråter. De kaster seg til marken og vrir seg hit og dit mens de jamrer: ’Mesteren går bort altfor tidlig, han går altfor tidlig inn i det endelige nibbana! Verdens lys slukner altfor tidlig!

Men de åndene og gudene som er fri fra lidenskaper, aksepterer situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse: ’Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?’»

«Tidligere kom det munker fra mange kanter av landet i regntiden for å se Mesteren, og dermed fikk også vi gleden av å være sammen med disse ærverdige munkene. Men når du nå går bort, Mester, får vi ikke lenger anledning til å være sammen med disse ærverdige munkene.»

«En som har tillit til meg og til læren, kan besøke fire steder som vil gjøre dypt inntrykk på ham, Ananda. Hvilke fire?

’Han som har kommet fram til sannheten, ble født nettopp her.’ Det er et sted som vil gjøre dypt inntrykk på en som har tillit, Ananda.

’Han som har kommet fram til sannheten, oppnådde uforlignelig og fullkommen oppvåkning nettopp her.’ Det er et sted som vil gjøre dypt inntrykk på en som har tillit, Ananda.

’Nettopp her ble det uforlignelige lærens hjul satt i bevegelse av ham som har kommet fram til sannheten.’ Det er et sted som vil gjøre dypt inntrykk på en som har tillit, Ananda.

’Han som har kommet fram til sannheten, nådde det endelige nibbanaens plan nettopp her.’ Det er et sted som vil gjøre dypt inntrykk på en som har tillit, Ananda.

Disse fire stedene kan en som har tillit, besøke, for de vil gjøre dypt inntrykk på ham, Ananda. Til disse fire stedene vil tillitsfulle munker, nonner, legmenn og legkvinner komme og si: ’Han som har kommet fram til sannheten, ble født nettopp her,’ eller ’Han som har kommet fram til sannheten, oppnådde uforlignelig og fullkommen oppvåkning nettopp her,’ eller ’Nettopp her ble det uforlignelige lærens hjul satt i bevegelse av ham som har kommet fram til sannheten’ eller ’Han som har kommet fram til sannheten, nådde han det endelige nibbanas plan nettopp her.’

De som dør med fred i sinnet under en slik pilegrimsferd, kommer til å bli gjenfødt i himmelen etter døden når kroppen går i oppløsning.»

«Hvordan skal vi oppføre oss mot kvinner, Mester?»

«Ikke se på dem, Ananda.»

«Men hvis vi likevel får se dem, hva skal vi da gjøre?»

«Ikke snakk med dem, Ananda.»

«Men hvis de snakker til oss, hva skal vi da gjøre?»

«Bevar oppmerksomheten, Ananda.»

«Hva skal vi gjøre med levningene dine, Mester?»

«Ikke bry dere med å tilbe Mesterens levninger, Ananda. Bestreb dere heller ufortrødent på å nå det høyeste målet, vær ivrige etter å nå det høyeste målet og vær flittige og energiske i arbeidet for å nå det høyeste målet. Det finnes kloke adelsmenn, brahmaner og borgere som har tillit til ham som har kommet fram til sannheten, og de vil gi levningene mine den heder som tilkommer dem.»

«Men hva skal vi gjøre med levningene dine, Mester?»

«Levningene etter en som har kommet fram til sannheten, skal behandles slik man behandler en keisers levninger, Ananda.»

«Og hvordan behandler man en keisers levninger, Mester?»

«En keisers levninger svøpes i et feilfritt klede, deretter i et nytt linklede, og slik legges fem hundre lag av hver sort omkring ham. Så blir de lagt i et oljekar av jern og et annet jernfat legges over som lokk. Etterpå lager man et likbål av all slags velluktende tresorter og brenner keiserens levninger på bålet. Til slutt bygger man en gravhaug som minnesmerke ved et veikryss. Slik behandler man levningene etter en keiser, Ananda, og slik skal levningene etter han som har kommet fram til sannheten, behandles. Bygg en gravhaug som minnesmerke over ham ved et veikryss. Hvis noen går dit og legger blomsterkranser, parfyme eller farger der som gaver av et oppriktig hjerte, vil det være til glede og nytte for dem i lang tid.

Det er fire slags mennesker som fortjener et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda. Hvilke fire?

En ærverdig, en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og har kommet fram til sannheten, fortjener en gravhaug. Det samme gjør en som har oppnådd personlig oppvåkning, en elev av ham som har kommet fram til sannheten og en keiser. Alle disse fortjener et minnesmerke i form av en gravhaug.

Og hvorfor fortjener en ærverdig, en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og har kommet fram til sannheten, et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda? Mange vil glede seg over å vite at dette er gravhaugen til en ærverdig, en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og kommet fram til sannheten. Fordi de blir glade til sinns over dette, kommer de til å bli gjenfødt i himmelen etter døden når kroppen går i oppløsning. Derfor fortjener en ærverdig, en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og har kommet fram til sannheten, et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda.

Og hvorfor fortjener en som har oppnådd personlig oppvåkning, et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda? Mange vil glede seg over å vite at dette er gravhaugen til en som har oppnådd personlig oppvåkning. Fordi de blir glade til sinns over dette, kommer de til å bli gjenfødt i himmelen etter døden når kroppen går i oppløsning. Derfor fortjener en som har oppnådd personlig oppvåkning, et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda.

Og hvorfor fortjener en elev av en ærverdig, av en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og har kommet fram til sannheten, et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda? Mange vil glede seg over å vite at dette er gravhaugen til en elev av en ærverdig, av en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og kommet fram til sannheten. Fordi de blir glade til sinns over dette, kommer de til å bli gjenfødt i himmelen etter døden når kroppen går i oppløsning. Derfor fortjener en elev av en ærverdig, av en som har oppnådd den fullkomne oppvåkning og har kommet fram til sannheten, et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda.

Og hvorfor fortjener en keiser et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda? Mange vil glede seg over å vite at dette er gravhaugen til en keiser. Fordi de blir glade til sinns over dette, kommer de til å bli gjenfødt i himmelen etter døden når kroppen går i oppløsning. Derfor fortjener en keiser et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda.

Dette er de fire som fortjener et minnesmerke i form av en gravhaug, Ananda.»

Da gikk Ananda inn i et hus, lente seg mot dørkarmen og gråt.

«Jeg har jo fortsatt så mye å lære! Hvordan kan Mesteren, som alltid har hatt så stor omtanke for meg, gå bort og dø!» gråt han.

«Hvor er det blitt av Ananda?» spurte Mesteren noen av munkene.

«Han gikk inn det huset der borte. Der står han og lener seg mot dørkarmen og gråter, mens han sier: ’Jeg har jo fortsatt så mye å lære! Hvordan kan Mesteren, som alltid har hatt så stor omtanke for meg, gå bort og dø!’» svarte munkene.

«Gå og si til Ananda at han skal komme hit,» sa Mesteren til en av munkene.

«Ja vel, Mester,» svarte munken, og gikk og hentet Ananda.

«Ikke gråt, Ananda, ikke vær lei deg,» sa Mesteren.

«Har jeg ikke allerede sagt at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, Ananda, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig.

I lang tid har du stått meg nær, Ananda, og hjulpet meg med vennlige og nyttige handlinger, ord og tanker, lojalt og uten å spare deg selv. Du har gjort mye godt, Ananda. Gjør en ekstra innsats nå, så blir du snart fri fra sinnets forurensninger.»

Så snudde Mesteren seg mot de andre munkene og sa:

«Hver eneste av de som har vært oppvåknet i tidligere tider, har hatt en oppasser slik som Ananda, og det samme kommer hver av framtidens oppvåknede også til å ha. Ananda er klok og forstandig, munker, og han vet når det passer seg for munker, nonner, legmenn, legkvinner, konger, ministere, andre læremestre eller deres elever å komme og treffe meg. Og Ananda har flere gode egenskaper. Hvis en flokk munker, nonner, legmenn eller legkvinner får se Ananda komme gående, da blir de glade, og hvis Ananda forklarer læren for dem, blir de også glade, men de synes det er leit hvis han ikke sier noe. Det er som når adelsmenn, brahmaner, borgere eller eneboere møter kongen, munker. Hvis kongen taler til dem, blir de glade, men de synes det er leit hvis han ikke sier noe. På samme måte er det hvis en flokk munker, nonner, legmenn eller legkvinner får se Ananda komme gående, da blir de glade, og hvis Ananda forklarer læren for dem, blir de også glade, men de synes det er leit hvis han ikke sier noe.»

Ananda vendte seg mot Mesteren og sa:

«Men ikke dø fra oss her i denne ubetydelige og fattigslige småbyen ute i villmarken, Mester! Det finnes jo mange storbyer, som for eksempel Campa, Rajagaha, Savatthi, Saketa, Kosambi eller Baranasi. Det vil være bedre om du forlater oss der, for der er det mange rike adelsmenn, brahmaner og borgere som vil få tiltro til ham som har kommet fram til sannheten, og de vil hedre levningene slik det sømmer seg.»

«Snakk ikke slik Ananda! Ikke si at dette er en ubetydelig og fattigslig småby ute i villmarken! For lenge siden levde det en rettferdig og rettmessig keiser som het Sudassana den store. Han hadde underlagt seg de fire verdenshjørner, beskyttet alt folket og hadde sju gode hjelpere. Denne byen, som nå heter Kusinara, var Sudassana den stores hovedstad og het Kusavati. Den strakte seg tolv mil fra øst mot vest og sju mil fra nord til sør.

Kusavati var en stor og mektig hovedstad med stor befolkning. Den var full av mennesker og det var ikke vanskelig å finne mat der. Den var akkurat som gudenes hovedstad, Alakamanda, som er rik og mektig og har en stor befolkning av ånder og rikelig med mat. På samme måte var også Kusavati en stor og mektig hovedstad med stor befolkning. Den var full av mennesker og det var ikke vanskelig å finne mat der.

Den gangen gjenlød hovedstaden Kusavati av ti forskjellige lyder både dag og natt, Ananda. Man kunne høre elefanter, hester, vogner, trommer, tamburiner, harpespill, sang, cymbaler og gongonger, og mennesker som ropte: ’Spis, drikk og vær glade!’»

«Gå nå til mallaene i Kusinara, Ananda, og si: ’I natt, i den siste nattevakt, kommer han som har kommet fram til sannheten, til å gå inn i det endelige nibbana. Gå og besøk ham, så der ikke angrer etter på og sier til dere selv at Mesteren døde ute på markene ved byen vår, og vi gikk ikke for å avlegge ham en siste visitt!’»

«Ja vel, Mester,» sa Ananda, og gikk inn i Kusinara og ga mallaene denne beskjeden.

Akkurat da satt mallaene i byens rådssal og diskuterte en eller annen sak. Men da de fikk høre hva Ananda hadde å si til dem, ble både menn og kvinner, gutter og jenter grepet av sorg og fortvilelse. Noen av dem rev seg i håret og gråt, noen løftet armene og gråt, og atter andre kastet seg til marken og rullet fram og tilbake.

«Mesteren dør så altfor tidlig! Buddha dør så altfor tidlig! Verdens lys slukner så altfor tidlig!»

Med sorg i sinnet vandret så alle mallaene, både store og små, ut til salalunden der Buddha lå.

Ananda tenkte som så:

«Hvis jeg lar mallaene komme fram en og en og hilse på Mesteren, kommer hele natten til å gå før alle har hilst på ham. Jeg får nok heller slippe dem fram gruppevis.»

Så delte han dem inn i familiegrupper og slapp dem fram til Mesteren, mens han sa:

«Den og den mallaen bøyer seg for dine føtter, Mester, sammen med hustru og barn, tjenestefolk og venner.»

På denne måten fikk han ført alle mallaene fram til Mesteren i løpet av første nattevakt.

På den tiden bodde det en omvandrende asket ved navn Subhadda i Kusinara. Nå fikk også han høre at Gotama kom til å dø i siste nattevakt. Da tenkte han som så:

«Jeg har hørt gamle og erfarne læremestre blant de omvandrende asketer si at det hender en sjelden gang at en som har kommet fram til sannheten, en ærverdig som har nådd den fulle oppvåkningen, står fram i verden. Nå kommer Gotama til å dø i natt, i siste nattevakt. Jeg har kommet i sterk tvil om et spørsmål. Men jeg har tillit til at Gotama kan undervise meg i læren slik at jeg får oppklart dette tvilsspørsmålet.»

Så gikk Subhadda til mallaenes lund. Der møtte han Ananda og sa:

«Jeg har hørt gamle og erfarne læremestre blant de omvandrende asketer si at det er en sjelden begivenhet at en som har kommet fram til sannheten, en ærverdig som har nådd den fulle oppvåkningen, står fram i verden. Nå kommer Gotama til å dø i natt, i siste nattevakt. Jeg har kommet i sterk tvil om et spørsmål. Men jeg har tillit til at Gotama kan undervise meg i læren slik at jeg får oppklart dette tvilsspørsmålet. La meg få snakke med Gotama, Ananda.»

Men Ananda svarte:

«Ikke nå, Subhadda. Ikke plag Mesteren, han er trett.»

Subhadda spurte på nytt, og ble avvist på nytt. Det samme gjentok seg en gang til, men nå hørte Mesteren hva de snakket om, og sa:

«La Subhadda komme, Ananda, og hindre ham ikke. Han spør fordi han gjerne vil vite, ikke for å plage meg. Og han kommer raskt til å forstå det svaret jeg gir på spørsmålet hans.»

Da slapp Ananda ham fram, og sa:

«Du kan komme, min venn Subhadda. Mesteren gir deg lov.»

Så gikk Subhadda fram og hilste ærbødig på Mesteren. Da han hadde satt seg, sa han:

«De andre filosofene og brahmanene som er berømte og velkjente sektgrunnleggere og som er læremestre for mange, slike som Purana Kassapa, Makkhali Gosala, Ajita med hårkappa, Pakudha Kaccayana, Sañjaya Belatthiputta og Nigantha Nathaputta, har alle disse vunnet innsikt ved egen innsats, eller har ingen av dem vunnet innsikt, eller har noen av dem vunnet innsikt mens andre ikke har det?»

«Nok om det, Subhadda! Slutt å gruble over om alle disse har vunnet innsikt eller ikke. Nå skal jeg forklare læren for deg. Subhadda. Hør godt etter og legg nøye merke til hva jeg sier.»

«Ja vel, Mester,» svarte Subhadda, og Mesteren fortsatte:

«I en lære og disiplin som ikke inneholder den edle åttedelte veien, finnes det ingen sann filosof, ingen som virkelig praktiserer innsikt. Men i en lære og disiplin som inneholder den edle åttedelte veien, Subhadda, der finnes det sanne filosofer, der finnes det noen som virkelig praktiserer innsikt. Denne læren og disiplinen inneholder den edle åttedelte veien, så her finnes det sanne filosofer, her finnes det noen som virkelig praktiserer innsikt, Subhadda. De andre sektene er tomme for sanne praktiserende, men hvis munkene i denne læren og disiplinen lever slik de burde, Subhadda, da vil det aldri bli noen mangel på ærverdige i verden.

Jeg var tjueni år, Subhadda,
da jeg ga avkall på verden
for å søke det gode.
Mer enn femti år er passert
siden jeg forlot mitt hjem
for å vandre i sannhetens
og visdommens rike.
Utenfor dette finnes ingen
virkelig filosof.

De andre sektene er tomme for sanne praktiserende, men hvis munkene i denne læren og disiplinen lever slik de burde, Subhadda, da vil det aldri bli noen mangel på ærverdige i verden.»

«Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. La meg få ordinasjon av deg, Mester.

«Den som kommer fra en annen sekt og ønsker ordinasjon i denne lære og disiplin, må vente fire måneder, Subhadda. Hvis munkene etter fire måneder er tilfreds med ham, ordinerer de ham som munk. Men dette kan også tilpasses etter individuelle forskjeller.»

«Hvis de som kommer fra andre sekter, skal ha en prøvetid på fire måneder, da venter jeg gjerne fire år, Mester. La munkene ordinere meg hvis de er tilfreds med meg etter fire år.»

Da vendte Mesteren seg mot Ananda og sa:

«La Subhadda bli ordinert nå, Ananda.»

«Ja vel, Mester,» svarte Ananda.

«Dere er heldige, Ananda, alle dere som er blitt salvet som disipler av Mesteren direkte,» sa Subhadda

Subhadda fikk ordinasjon i Mesterens nærvær. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Subhadda seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Subhadda en av de ærverdige. Han var den siste som Mesteren personlig førte fram til ordinasjon.

6.

Så sa Mesteren til Ananda:

«Nå kan det hende dere vil tenke at alt dere har igjen er ordene til en lærer som har gått bort, og at dere ikke har noen virkelig lærer lenger. Men det er ikke slik dere skal se det, Ananda. Den læren og den disiplinen som jeg har lært dere og forklart for dere, den skal være læreren deres når jeg er borte.

I dag tiltaler munkene hverandre som ’avuso’, men det skal dere ikke gjøre etter at jeg er gått bort. Eldre munker skal tiltale yngre munker med navn, slektsnavn eller som ’avuso’, men yngre munker skal tiltale eldre munker som ’bhante’ eller ’ayasma’.

Hvis forsamlingen av munker og nonner vil avskaffe noen mindre og ubetydelige treningsregler etter at jeg er gått bort, kan de gjerne gjøre det.

Etter at jeg er gått bort, skal munken Channa ilegges den strengeste straffen.»

«Hva er den strengeste straffen, Mester?»

«Uansett hva Channa sier, skal ingen munk snakke til ham eller gi ham noen råd eller veiledninger.»

Så henvendte Mesteren seg til munkene, og sa:

«Kanskje en av dere er usikker på noe når det gjelder den våkne, sannheten, fellesskapet, veien eller treningen? Spør meg nå, munker, så dere ikke senere skal angre på at dere ikke spurte meg mens dere hadde meg ansikt til ansikt.»

Ingen av munkene grep ordet.

Mesteren gjentok sin oppfordring om å stille spørsmål, men ingen av munkene sa noe. Det samme skjedde for tredje gang. Da sa Mesteren:

«Kanskje dere har så stor respekt for læreren deres, at dere ikke tør å spørre selv? Si det da til en venn!»

Men ingen av munkene sa noe.

Da sa Ananda:

«Det er fantastisk, Mester! Jeg tror sannelig at ingen i denne forsamlingen er usikker på noe når det gjelder den våkne, sannheten, fellesskapet, veien eller treningen.»

«Du sier at du tror det, Ananda. Men den som har kommet fram til sannheten, vet at dette er tilfelle. Ingen i denne forsamlingen er usikker på noe når det gjelder den våkne, sannheten, fellesskapet, veien eller treningen. Selv den ferskeste av disse fem hundre munkene har gått ut i strømmen, og er trygt på vei mot full oppvåkning uten risiko for tilbakefall.»

Deretter henvendte Mesteren seg til munkene, og sa:

«Nåvel, munker! Da vil jeg si dere er at alle betingede fenomener er forgjengelige. Vær energiske, så kommer dere til å nå målet!»

Dette var Mesterens siste ord.

Så gikk Mesteren inn i første dypmeditasjon. Han kom ut av denne og gikk inn i andre, videre til tredje og fjerde dypmeditasjon. Da han kom ut av denne gikk han inn på det uendelige rommets plan, videre til den uendelige bevissthetens plan og til intethetens plan. Fra dette gikk han inn på verken-bevissthet-eller ubevissthet-planet, og fra dette inn i den tilstand der alle bevisste prosesser stanser.

Da snudde Ananda seg til Anuruddha og sa:

«Mesteren er død, Anuruddha.»

«Nei, Ananda, han er ikke død, han har nådd den tilstand der alle bevisste prosesser stanser.»

Så gikk Mesteren ut av den tilstanden der alle bevisste prosesser stanser og inn på verken-bevissthet-eller ubevissthet-planet, videre via intethetens plan, den uendelige bevissthets plan til det uendelige roms plan. Derfra gikk han over i fjerde dypmeditasjon og videre gjennom tredje og andre ned til første dypmeditasjon igjen. Derfra gikk han igjen inn i andre dypmeditasjon, derfra til tredje og derfra igjen til fjerde dypmeditasjon. Så døde han.

I samme øyeblikk som Mesteren døde, kom det et fryktelig jordskjelv og tordenen rullet.

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte Brahma Sahampati dette verset:

«Alle som lever i denne verden,
må dø og legges i graven,
slik også den uforlignelige læreren,
han som har nådd fram til sannhet,
den store Buddha, er død.»

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte Sakka, gudenes konge, dette verset:

«Alt som er sammensatt, er forgjengelig,
dets natur er å oppstå og gå til grunne,
oppstå og gå til grunne—
det er godt å finne fred.»

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte munken Anuruddha disse versene:

«Han puster ikke mer.
Vismannen er gått bort.
Med ro i sinnet er han gått inn
i den dype fred.
Han tålte smertene
uten å la det gå inn på seg.
Nå har den strålendes sinn
funnet nibbanas frihet.»

I samme øyeblikk som Mesteren døde, uttalte Ananda dette verset:

«Det var et gripende
og fryktelig øyeblikk
da Buddha, den beste
av alle, gikk bort.»

Da Mesteren var død, var det noen av de munkene som ennå ikke hadde sluppet taket i lidenskapene, som løftet armene og gråt, og noen av dem kastet seg til marken og rullet fram og tilbake, mens de sa:

«Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sluknet så altfor tidlig!»

Men de munkene som var fri fra lidenskaper, aksepterte situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse:

«Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?»

Da vendte Anuruddha seg til de andre munkene og sa:

«Nok, venner! Ikke gråt og ikke sørg mer. Har kanskje ikke Mesteren sagt at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, venner, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Gudene klager, mine venner.»

«Hvilke guder snakker du om, Anuruddha?»

«Det finnes guder både i luften og på jorden som løfter armene og gråter, og noen av dem kaster seg til marken og ruller fram og tilbake, mens de sier:

’Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sluknet så altfor tidlig!’

Men de gudene som er fri fra lidenskaper, aksepterer situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse:

’Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?’»

Resten av natten satt Anuruddha og Ananda i samtale om læren. Men så sa Anuruddha til Ananda:

«Gå til Kusinara, Ananda, og fortell mallaene at Mesteren er død.»

«Ja vel,» svarte Ananda.

Morgenen grydde, og han la kappen over skuldrene, tok bollen sin og gikk inn i Kusinara. Der fant han mallaene forsamlet i rådssalen, og han fortalte dem at Mesteren var død. Alle mallaene, både voksne og barn, sørget dypt, og utbrøt:

«Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sluknet så altfor tidlig!»

Men deretter ga mallaene tjenestefolkene sine beskjed om å samle sammen parfyme og kranser og alle musikerne som fantes i byen. Så gikk de med parfymen, kransene og musikerne ut til den lunden der Mesterens legeme lå. Da de kom fram, hedret og æret de Mesterens legeme med dans, sang og musikk, med parfyme og med kranser, og de bygde en paviljong av blomster og kranser over ham. Slik gikk hele dagen.

Da sa mallaene til hverandre:

«Det er blitt for sent å kremere Mesteren nå i dag. Men i morgen skal vi gjøre det.»

Men neste dag gikk med til samme slags æresbevisninger, og det samme gjorde neste dag igjen, og slik gikk det seks dager. Den sjuende dagen sa mallaene til hverandre:

«Nå har vi gjort ære på Mesteren med dans, sang, musikk, kranser og parfyme. Nå får vi bære ham sør for byen og kremere ham der.»

Åtte av de fremste mallaene badet hodet og iførte seg nye klær for å bære Mesterens legeme til kremering. Men de klarte ikke å løfte ham.

De gikk og fortalte dette til Anuruddha, og spurte hvorfor de ikke klarte å løfte Mesterens legeme.

«Det er fordi dere vil én ting, men gudene vil noe annet,» svarte Anuruddha.

«Hva er det gudene vil?»

«Dere vil kremere Mesteren sør for byen. Men gudene vil at dere skal bære ham nord for byen, inn gjennom nordporten, gjennom byen og ut igjen gjennom østporten og ut til den helligdommen som heter Makutabandhana. Der skal Mesterens legeme kremeres.»

«Vi skal gjøre som gudene vil.»

Da drysset det mandaravablomster over Kusinara, slik at hele byen, til og med søppeldyngene og kloakkpølene, lå dekt av et knedypt blomsterteppe. Og så ble Mesterens legeme båret nord for byen, inn gjennom nordporten, gjennom byen og ut igjen gjennom østporten, mens gudene og mallaene hedret ham med himmelsk og menneskelig dans, sang, musikk, kranser og parfyme. Da de nådde fram til den helligdommen som heter Makutabandhana, satte de Mesterens legeme ned.

Så gikk mallaene bort til Ananda og spurte:

«Hvordan skal vi behandle Mesterens legeme?»

«Mesterens legeme skal behandles slik en keisers legeme skal behandles, mallaer.»

«Men hvordan skal en keisers legeme behandles, Ananda?»

«En keisers legeme skal svøpes i et klede av fineste lin. Utenpå det skal det svøpes et klede av fineste bomull og så videre, fem hundre lag av hver sort. Så skal legemet legges i et oljekar av jern og dekkes med et annet oljekar av samme sort. Så skal det bygges et likbål av alle slags velluktende materialer, og på dette bålet skal keiseren kremeres. Deretter skal det bygges en gravhaug ved et veikryss.

Slik skal en keisers legeme behandles, og slik skal også legemet til han som kom fram til sannheten, behandles. Det bør bygges en gravhaug over Buddha ved et veikryss. Og de som legger ned kranser, parfyme eller fargestoffer der, som hilser ærbødig av et rent hjerte, de skal høste langvarig glede og nytte av det.»

Mallaene satte i gang og gjorde alt klart til kremering, slik Ananda hadde sagt.

Akkurat da var Kassapa den store på vandring mellom Pava og Kusinara sammen med en stor flokk på fem hundre munker. Kassapa den store gikk litt bort fra hovedveien og satte seg ned under et tre.

Da fikk han øye på en naken asket komme gående mot seg på vei til Pava. Asketen hadde plukket opp en mandaravablomst i Kusinara,

«Vet du noe nytt om min læremester?» spurte Kassapa.

«Ja, min venn. I dag er det sju dager siden Gotama døde. Det var der jeg fikk denne mandaravablomsten,» svarte asketen.

Da munkene fikk høre dette, var det noen av dem som ennå ikke hadde sluppet taket i lidenskapene, som løftet armene og gråt, og noen av dem kastet seg til marken og rullet fram og tilbake, mens de sa:

«Mesteren døde så altfor tidlig! Buddha døde så altfor tidlig! Verdens lys sluknet så altfor tidlig!»

Men de munkene som var fri fra lidenskaper, aksepterte situasjonen med oppmerksomhet og klar forståelse:

«Det som er sammensatt, er forgjengelig. Hvordan kan det vel være annerledes?»

En munk ved navn Subhadda, som var gammel da han lot seg ordinere, satt også der og hørte nyheten. Da sa han:

«Nok, venner! Dette er ikke noe å gråte for, dette er ikke noe å sørge for! Det er da bare godt å være kvitt denne stor-munken! Vi var lei av å høre: ’Gjør slik! Ikke gjør slik!’ Nå kan vi gjøre som vi vil, og la være å gjøre det vi ikke har lyst til.»

Men Kassapa den store formante munkene på denne måten:

«Nok, venner! Ikke gråt og ikke sørg mer. Har kanskje ikke Mesteren sagt at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, venner, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning?»

Omtrent samtidig badet fire av de fremste mallaene hodene sine og iførte seg nye klær for å tenne på Mesterens likbål. Men de klarte ikke å få fyr.

De gikk og fortalte dette til Anuruddha, og spurte hvorfor de ikke klarte å få fyr på Mesterens likbål.

«Det er fordi dere vil én ting, men gudene vil noe annet,» svarte Anuruddha.

«Hva er det gudene vil?»

«Gudene vet at Kassapa den store er på vei til Kusinara, og de vil ikke at likbålet skal ta fyr før han har kommet fram og kan bøye seg for Mesteren i en siste hilsen.»

«La det bli som gudene vil.»

Litt senere kom Kassapa den store og munkene i følget hans fram til Kusinara og gikk til det stedet der Mesterens likbål var bygd opp. Der gikk de tre ganger medsols rundt bålet og bøyde seg ærbødig for Mesteren. Da tok likbålet fyr av seg selv.

Da Mesteren ble kremert, ble både hud, kjøtt og kroppsvæsker fortært av flammene. Det ble ikke engang aske tilbake av ham, bare knokler. Det var som når man brenner olje. Da blir det heller ikke aske tilbake, og slik var det også da Mesteren ble kremert. Både det innerste og det ytterste av tøylagene forbrant fullstendig.

Da Mesterens legeme var brent, falt det regn fra skyene og det sprang vann fram fra kilder og slukket bålet. Mallaene bidro også til å slukke det med parfymert vann.

Så førte mallaene Mesterens knokler til rådssalen, satte opp et gitter av spyd og et gjerde av buer rundt dem og hedret dem med dans, sang, musikk, kranser og parfyme i sju dager.

Kong Ajatasattu Vedehiputta av Magadha fikk høre at Mesteren var død i Kusinara.

«Mesteren var adelsmann og det er jeg også. Jeg fortjener også del i Mesterens levninger, slik at jeg kan bygge en stor gravhaug over ham,» tenkte han.

Og han sendte bud til mallaene om dette.

Da sakyaene i Kapilavatthu hørte nyheten, sendte de bud til Kusinara:

«Mesteren var den fremste av vår ætt. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge en stor gravhaug over ham.»

Licchaviene i Vesali fikk også høre hva som var skjedd, og det samme gjorde buliene i Allakappa og koliyaene i Ramagama. Og alle sendte de bud til Kusinara:

«Mesteren var adelsmann, og det er vi også. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge store gravhauger over ham.»

Brahmanen Vethadipaka sendte bud og sa:

«Mesteren var adelsmann, jeg er brahman. Jeg fortjener også del i Mesterens levninger, så jeg kan bygge en stor gravhaug over ham.»

Mallaene i Pava sendte bud til Kusinara og sa:

«Mesteren var adelsmann, og det er vi også. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge store gravhauger over ham.»

Men mallaene i Kusinara svarte folkemengden slik:

«Det var på markene utenfor vår by Mesteren døde. Vi gir ikke fra oss noen deler av Mesterens levninger!»

Da grep en brahman ved navn Dona ordet og sa: «Hør et ord fra meg, mine herrer!

Vår Buddha var en som talte om fred!
Det sømmer seg ikke å skape strid
om levningene etter den beste av mennesker.
La oss alle være venner og vel forlikte
og dele levningene i åtte deler.
La gravhauger bli bygd vidt omkring
så mange kan minnes verdens lys!»

«Del levningene du, Dona, og fordel dem i åtte like store hauger.»

«Det skal jeg gjøre, mine herrer,» svarte brahmanen Dona og delte levningene rettferdig i åtte porsjoner.

«Vil dere skjenke meg urnen, mine herrer, så vil jeg bygge en gravhaug over den,» sa han.

Og de ga ham urnen.

Moriyaene i Pipphalivaniya fikk også høre at Mesteren var død i Kusinara, og de sendte også bud og sa:

«Mesteren var adelsmann, og det er vi også. Vi fortjener også del i Mesterens levninger, slik at vi kan bygge store gravhauger over ham.»

«Det er ikke noe igjen av levningene hans, de er fordelt nå. Men dere kan jo ta noe av asken fra likbålet,» var det svaret de fikk.

Dermed tok de med seg aske fra bålet.

Slik gikk det til at kong Ajatasattu Vedehiputta av Magadha bygde en stor gravhaug over Mesterens levninger i Rajagaha, licchaviene bygde en i Vesali, sakyaene bygde en i Kapilavatthu, buliene bygde en i Allakappa, koliyaene bygde en i Ramagama, brahmanen Vethadipaka bygde en i Vethadipa, mallaene i Pava bygde en i Pava og mallaene i Kusinara bygde en stor gravhaug over Mesterens levninger i Kusinara, mens brahmanen Dona bygde en stor gravhaug over urnen og moriyaene bygde en stor gravhaug over asken i Pipphalivaniya.

Det ble altså bygd åtte gravhauger over levningene, en over urnen og en over asken. Slik skjedde det.

Seerens levninger ble delt i åtte deler.
Sju deler av den beste av mennesker
hedres i India, og en av dem
hedres av nagakongene i Ramagama.
En av tennene æres blant gudene
og en av dem hedres i gandharaenes by.
En tann hedres i Kalingas rike
og en tann hedres av nagakongene.
De sprer sin glans over den gavmilde jord
og pryder den med de edleste offergaver.
Slik hedres seerens levninger på beste måte
av slike som selv fortjener den største heder.
De æres av gudekonger og nagakonger
og av de beste blant mennesker.
La oss bøye oss til marken,
for det at en Buddha står fram i verden
er sannelig et sjeldent gode.

The Long Discourses

|_II. The Great Chapter

DN16. Den store teksten om Mesterens bortgang

Translations [30]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Nederlands

Norsk

Magyar

Svenska

Srpski

Čeština

Română

Slovenščina

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [30]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Nederlands

Norsk

Magyar

Svenska

Srpski

Čeština

Română

Slovenščina

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]