Slik har jeg hørt det:

En gang oppholdt Mesteren seg i mallaenes salatrelund Upavattana ved Kusinara. Det var da han lå for døden mellom to salatrær.

Da kom Ananda bort til Mesteren, hilste ærbødig på ham og satte seg ned hos ham. Ananda sa:

«Men ikke dø fra oss her i denne ubetydelige og fattigslige småbyen ute i villmarken, Mester! Det finnes jo mange storbyer, som for eksempel Campa, Rajagaha, Savatthi, Saketa, Kosambi eller Baranasi. Det vil være bedre om du forlater oss der, for der er det mange rike adelsmenn, brahmaner og borgere som vil få tiltro til ham som har kommet fram til sannheten, og de vil hedre levningene slik det sømmer seg.»

«Snakk ikke slik Ananda! Ikke si at dette er en ubetydelig og fattigslig småby ute i villmarken! For lenge siden levde det en rettferdig og rettmessig keiser som het Sudassana den store. Han hadde underlagt seg de fire verdenshjørner, beskyttet alt folket og hadde sju gode hjelpere. Denne byen, som nå heter Kusinara, var Sudassana den stores hovedstad og het Kusavati. Den strakte seg tolv mil fra øst mot vest og sju mil fra nord til sør.

Kusavati var en stor og mektig hovedstad med stor befolkning. Den var full av mennesker og det var ikke vanskelig å finne mat der. Den var akkurat som gudenes hovedstad, Alakamanda, som er rik og mektig og har en stor befolkning av ånder og rikelig med mat. På samme måte var også Kusavati en stor og mektig hovedstad med stor befolkning. Den var full av mennesker og det var ikke vanskelig å finne mat der.

Den gangen gjenlød hovedstaden Kusavati av ti forskjellige lyder både dag og natt, Ananda. Man kunne høre elefanter, hester, vogner, trommer, tamburiner, harpespill, sang, cymbaler og gongonger, og mennesker som ropte: ’Spis, drikk og vær glade!’

Hovedstaden Kusavati var omgitt av sju murer, Ananda. Den første var av gull, den andre av sølv, den tredje av smaragder, den fjerde av krystaller, den femte av rubiner, den sjette av koraller og dem sjuende av alle slags edelsteiner.

Hovedstaden Kusavati hadde porter i fire farger. Den ene var av gull, den andre var av sølv, den tredje var av smaragder og den fjerde var av krystaller. Ved hver port sto det sju søyler så høye som tre eller fire mann. Den ene var av gull, den andre var av sølv, den tredje av smaragder, den fjerde av krystaller, den femte av rubiner, den sjette av koraller og dem sjuende av alle slags edelsteiner.

Hovedstaden Kusavati var omgitt av sju rader med palmetrær, Ananda. Den første palmeraden var av gull, den andre av sølv, den tredje av smaragder, den fjerde av krystaller, den femte av rubiner, den sjette av koraller og dem sjuende av alle slags edelsteiner.

Gullpalmene hadde stammer av gull og blader og frukter av sølv. Sølvpalmene hadde stammer av sølv og blader og frukter av gull. Smaragdpalmene hadde stammer av smaragder og blader og frukter av krystaller. Krystallpalmene hadde stammer av krystaller og blader og frukter av smaragder. Rubinpalmene hadde stammer av rubiner og blader og frukter av koraller. Korallpalmene hadde stammer av koraller og blader og frukter av rubiner. Palmene av alle slags edelsteiner hadde både stammer, blader og frukter av alle slags edelsteiner.

Når vinden blåste i disse palmene, gjenlød de med vakre og henrivende klanger. Det var som om en dyktig musiker skulle spille på forskjellige instrumenter, slik at de alle gjenlød med vakre og henrivende klanger. Slik var det også når vinden blåste i disse palmene, og alle drukkenboltene og gamblerne i byen Kusavati danset til denne musikken når vinden blåste i palmekronene, Ananda.

Kong Sudassana den store hadde sju verdifulle skatter og fire vidunderlige egenskaper.

Hvilke sju?

En helligdag den femtende i måneden da kong Sudassana den store hadde vasket hodet og gått opp på palassets takterrasse for å helligholde dagen, viste det himmelske hjulet seg for ham med nav, felg og tusen eiker, helt og fullkomment på alle vis.

Da kongen så dette, tenkte han: ’Jeg har hørt at når det himmelske hjulet viser seg i all sin glans for en konge som feirer helligdagen, vil han bli keiser. Så nå er jeg altså keiser!’

Kongen reiste seg, ordnet kappen over skulderen og grep et beger med venstre hånd. Så stenket han vann over hjulet og sa:

’Rull, du hjul! Vinn seier, du hjul!’

Da rullet det verdifulle hjulet mot øst, Ananda, og kongen fulgte det med hele hæren sin. Der hjulet stanset, slo kongen leir med hæren sin.

Alle de rivaliserende fyrstene i øst gikk ham i møte og sa:

’Kom, store konge, velkommen skal du være! Alt her er ditt, så gi oss veiledninger, store konge!’

Da sa kong Sudassana den store til dem:

’Dere bør ikke drepe noe levende vesen, ikke stjele, ikke begå sanselige misgjerninger, ikke føre urett tale og ikke innta rusmidler, men nyte som det sømmer seg.’

Og alle fyrstene i øst underkastet seg kong Sudassana den store.

Da det verdifulle hjulet hadde rullet helt ut i havet i øst, snudde det opp på land igjen og rullet sørover … ut i havet i sør, snudde det mot vest … ut i havet i vest, snudde det mot nord, Ananda, og kongen fulgte det med hele hæren sin. Der hjulet stanset, slo kongen leir med hæren sin.

Alle de rivaliserende fyrstene i nord gikk ham i møte og sa:

’Kom, store konge, velkommen skal du være! Alt her er ditt, så gi oss veiledninger, store konge!’

Da sa kong Sudassana den store til dem:

’Dere bør ikke drepe noe levende vesen, ikke stjele, ikke begå sanselige misgjerninger, ikke føre urett tale og ikke innta rusmidler, men nyte som det sømmer seg.’

Og alle fyrstene i nord underkastet seg kong Sudassana den store.

Etter at det verdifulle hjulet hadde underlagt seg hele den havomkransede jord, rullet det tilbake til hovedstaden Kusavati. Der stoppet det foran porten til kongens palass, der han satt og ordnet med sine regjeringssaker, slik at det ble til pryd for palasset. Slik var det verdifulle hjulet til kong Sudassana den store, Ananda.

Deretter kom den verdifulle elefanten til syne for kong Sudassana den store, Ananda. Den var hvit over det hele og hadde sjufoldig styrke. Den hadde magiske krefter så den kunne fly gjennom luften, og denne kongen over alle elefanter het Fullmåne. Da kongen fikk se den, ble han glad, og tenkte:

’Så fint det ville være om denne elefanten var tam nok til å ri på!’

Og den verdifulle elefanten viste seg å være like tam som om den skulle ha vært trent og dressert i lang tid. Da kongen skulle prøve den ut, satte han seg opp på den tidlig om morgenen og red rundt hele den havomkransede jord og var hjemme i Kusavati igjen tidsnok til frokost. Slik var den verdifulle elefanten til kong Sudassana den store, Ananda.

Deretter kom den verdifulle hesten til syne for kong Sudassana den store, Ananda. Den var hvit over det hele og kullsort man og hode som en kråke. Den hadde magiske krefter så den kunne fly gjennom luften, og denne kongen over alle hester het Tordensky. Da kongen fikk se den, ble han glad, og tenkte:

’Så fint det ville være om denne hesten var tam nok til å ri på!’

Og den verdifulle hesten viste seg å være like tam som om den skulle ha vært veldressert fullblodshest. Da kongen skulle prøve den ut, satte han seg opp på den tidlig om morgenen og red rundt hele den havomkransede jorden og var hjemme i Kusavati igjen tidsnok til frokost. Slik var den verdifulle hesten til kong Sudassana den store, Ananda.

Deretter kom den verdifulle juvelen til syne for kong Sudassana den store, Ananda. Det var en ren og fullkommen smaragd med åtte fasetter, feilfritt slipt, gjennomsiktig, klar og fullkommen på alle vis. Denne verdifulle juvelen lyste opp alt som fantes i en mils omkrets.

Da kongen skulle prøve den ut, mønstret han hele hæren og løftet juvelen opp i toppen av merkestangen sin. Da kunne de marsjere ut selv om det var midt på natten. Folk i landsbyene i nærheten trodde det lysnet av dag og tok fatt på arbeidet sitt. Slik var den verdifulle juvelen til kong Sudassana den store, Ananda.

Deretter kom den verdifulle kvinnen til syne for kong Sudassana den store, Ananda. Hun var vakker, skjønn og tiltalende, og hudfargen hennes var som den mest delikate lotusblomst. Hun var verken for høy eller for liten, verken for tykk eller for tynn, verken for mørk eller for lys. I sin himmelske skjønnhet overstrålte hun alle andre mennesker. Berøringen hennes var lett og myk som den fineste bomull. I varmt vær var berøringen hennes kjølig, og i kaldt vær var berøringen hennes varm. Kroppen hennes duftet som sandeltre og munnen duftet som lotus.

Denne verdifulle kvinnen sto opp før kongen og la seg senere enn ham. Hun var alltid tjenestevillig, og hun var høflig og vennlig i sin tale. Hun var aldri utro mot kongen, ikke engang i tankene, og langt mindre med kroppen. Slik var den verdifulle kvinnen til kong Sudassana den store, Ananda.

Deretter kom den verdifulle skattmesteren til syne for kong Sudassana den store, Ananda. Han var født med et skarpt blikk for skjulte skatter, både herreløse og slike som hadde en eier. Han gikk fram for kongen og sa:

’Ta det bare med ro, herre konge. Jeg skal ta meg av finansene dine på profesjonelt vis.’

Da kongen ville prøve ham ut, tok han ham med seg ut i en båt og rodde midt ut på floden Ganges. Så sa han:

’Jeg trenger gull av prima kvalitet, skattmester!’

’Da kan du bare styre båten inn mot en av elvebreddene, herre konge.’

’Jeg vil ha gullet nå, skattmester.’

Da stakk skattmesteren begge hendene ned i vannet og løftet opp en krukke fylt av gull til randen. Denne ga han til kongen og sa:

’Er dette nok, herre konge?’

’Det er nok,’ svarte kongen. ’Du har gjort godt arbeid, skattmester!’

Slik var den verdifulle skattmesteren til kong Sudassana den store, Ananda.

Deretter kom den verdifulle rådgiveren til syne for kong Sudassana den store, Ananda. Han var klok, forstandig og vis, og han visste å gi kongen gode råd slik at kongen gjorde det som burde gjøres og lot være å gjøre det som ikke burde gjøres. Han gikk fram for kongen og sa:

’Ta det bare med ro, herre konge. Jeg skal veilede deg.’

Slik var den verdifulle rådgiveren til kong Sudassana den store, Ananda. Dette var de sju verdifulle skattene hans.

Videre hadde kong Sudassana den store fire vidunderlige egenskaper, Ananda.

Hvilke fire?

Kongen var pen, kjekk og tiltalende å se på, og hudfargen hans var som den mest delikate lotusblomst, så han overgikk alle andre mennesker. Dette var den første av de vidunderlige egenskapene hans.

Dessuten levde kongen til han ble svært gammel, Ananda. Han levde mye lengre enn andre mennesker. Dette var den andre av de vidunderlige egenskapene hans.

Kongen hadde også god helse og var lite plaget av sykdom. Han hadde god fordøyelse og stoffskiftet var verken overopphetet eller for kjølig. I dette overgikk han alle andre mennesker. Dette var den tredje av de vidunderlige egenskapene hans.

Dessuten var kongen elsket og populær, Ananda. Både brahmaner og borgere elsket ham slik barn elsker sin far. Han elsket også folket sitt som en far elsker sine barn. Når kongen dro ut til parken i følge med hæren sin, strømmet brahmanene og borgerne til langs veien og ropte:

’Kjør langsomt, herre konge, så vi kan få gleden av å se deg lenge.’

Kongen sa til vognstyreren sin:

’Kjør langsomt, så jeg kan få gleden av å se brahmanene og borgerne lenge.’

Dette var den fjerde av de vidunderlige egenskapene hans, og slik var altså de fire vidunderlige egenskapene kongen hadde, Ananda.

En dag bestemte kong Sudassana den store seg for å anlegge lotusdammer omgitt av palmer, med en avstand på hundre pileskudd mellom hver dam. Som tenkt, så gjort. Dammene ble prydet med fliser i fire farger. Noen var av gull, noen av sølv, noen av smaragd og noen av krystall. Ut i hver dam gikk det fire trapper. Den ene var av gull, den andre av sølv, den tredje av smaragd og den fjerde av krystall. Gulltrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av sølv, sølvtrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av gull, smaragdtrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av krystall, og krystalltrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av smaragd.

Rundt hver dam var det to rekkverk, det ene av gull og det andre av sølv. Gullrekkverket hadde stolper av gull og lister og prydknotter av sølv, mens sølvrekkverket hadde stolper av sølv og lister og prydknotter av gull.

Nå fikk kong Sudassana den store lyst til å sette blomster i hver dam, slik at folk kunne lage seg kranser der uansett årstid. Dermed ble det plantet både hvite, røde, gule og blå lotuser i dammene.

Deretter bestemte kongen seg for å plassere badetjenere ved hver dam, og de skulle hjelpe alle som kom og ville bade der. Og dette ble gjort.

Etterpå besluttet kongen å opprette velgjørenhetsinstitusjoner ved hver dam, der de sultne kunne få mat og de tørste kunne få drikke, der det skulle være klær og transportmidler for dem som trengte det, senger for de trette og kvinner for dem som trengte en kvinne, og der det også skulle være sølv og gull for dem som trengte penger. Og dette ble også gjort.

Da tok brahmaner og borgere med seg store rikdommer og gikk fram for kong Sudassana den store og sa:

’Alle disse rikdommene har vi tatt med som gaver til deg, herre konge. Vær så snill å ta dem imot!’

’Jeg har fått store nok rikdommer gjennom rettmessige skatter, mine herrer. Behold det dere kom med, og ta med dere mer hjem igjen.’

Da kongen nektet å ta imot gavene deres, gikk de litt til sides og rådslo med hverandre:

’Det sømmer seg ikke for oss å ta med disse gavene hjem igjen. La oss heller bygge et palass for kongen!’

Dermed gikk de fram for kongen igjen og sa:

’Vi vil gjerne bygge et palass for deg, herre konge.’

Kongen samtykket i taushet.

Nå merket gudenes konge hva kong Sudassana den store hadde i tankene. Han henvendte seg til guden Vissakamma og sa:

’Bygg et palass for kong Sudassana, Vissakamma. Det skal kalles Dhamma (Den gode lære).’

’Ja vel. Det skal jeg gjøre,’ svarte Vissakamma. Like raskt som en kraftig man kan strekke ut eller bøye armen, forsvant han fra de trettitre gudenes himmel og dukket opp framfor kong Sudassana den store.

’Jeg skal bygge et palass for deg, og det skal kalles Dhamma,’ sa han.

Kongen samtykket i taushet, og guden Vissakamma bygde palasset Dhamma for ham.

Dhamma-palasset var en mil langt fra nord til sør og en halv mil bredt fra øst til vest, Ananda. Det var tre mannshøyder høyt, og det var kledd med fire slags fliser. Noen av flisene var av gull, noen av sølv, noen av smaragd og noen av krystall.

I palasset var det åttifire tusen søyler. Noen av dem var av gull, noen av sølv, noen av smaragd og noen av krystall. Innvendig var veggene kledd med paneler av de samme fire materialene. Inne i palasset var det tjuefire trapper av gull, sølv, smaragd og krystall. Gulltrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av sølv, sølvtrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av gull, smaragdtrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av krystall, og krystalltrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av smaragd.

I Dhamma-palasset var det åttifire tusen rom. Noen var av gull, noen av sølv, noen av smaragd og noen av krystall. I gullrommene sto det sølvbenker, i sølvrommene sto det gullbenker, i smaragdrommene sto det krystallbenker og i krystallrommene sto det smaragdbenker. Ved døren til gullrommene sto det en sølvpalme med stamme av sølv og blader og frukter av gull. Ved døren til sølvrommene sto det en gullpalme med stamme av gull og blader og frukter av sølv. Ved døren til smaragdrommene sto det en krystallpalme med stamme av krystall og blader og frukter av smaragder. Ved døren til krystallrommene sto det en smaragdpalme med stamme av smaragder og blader og frukter av krystall.

Så tenkte kong Sudassana at han ville ha en lund av gullpalmer ved døren til den store kolonnesalen der han pleide å være på dagtid, og slik ble det.

Rundt Dhamma-palasset var det to rekkverk, Ananda, det ene av gull og det andre av sølv. Gullrekkverket hadde stolper av gull og lister og prydknotter av sølv, mens sølvrekkverket hadde stolper av sølv og lister og prydknotter av gull.

Rundt Dhamma-palasset hang det to nett med bjeller, Ananda. Det ene nettet var av gull og det andre var av sølv. I gullnettet hang det sølvbjeller, og i sølvnettet hang det gullbjeller. Når vinden blåste i disse nettene, lød det skjønne og henrivende toner fra bjellene. Det var som om en dyktig musiker skulle spille på forskjellige instrumenter, slik at de alle gjenlød med vakre og henrivende klanger. Slik var det også når vinden blåste i disse nettene, og alle drukkenboltene og gamblerne i byen Kusavati danset til denne musikken når vinden fikk bjellene til å klinge, Ananda.

Da Dhamma-palasset sto ferdig, var det så strålende vakkert at man kunne bli helt blendet av å se på det. Det var som når solen bryter gjennom skyene på slutten av regntiden, Ananda. Da kan man bli blendet av å se på den. Slik var det også med Dhamma-palasset. Det var så strålende vakkert at man kunne bli helt blendet av å se på det.

Deretter fikk kong Sudassana den store anlagt en lotusdam foran palasset, og denne kalte han Dhamma-dammen. Den var en mil langt fra øst til vest og en halv mil bredt fra nord til sør.

Lotusdammen ble prydet med fliser i fire farger. Noen var av gull, noen av sølv, noen av smaragd og noen av krystall. Ut i dammen gikk det fire trapper. Den ene var av gull, den andre av sølv, den tredje av smaragd og den fjerde av krystall. Gulltrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av sølv, sølvtrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av gull, smaragdtrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av krystall, og krystalltrappene hadde stolper, rekkverk og prydknotter av smaragd.

Rundt Dhamma-dammen var det to rekkverk, det ene av gull og det andre av sølv. Gullrekkverket hadde stolper av gull og lister og prydknotter av sølv, mens sølvrekkverket hadde stolper av sølv og lister og prydknotter av gull.

Dhamma-dammen var omgitt av sju rader med palmetrær, Ananda. Den første palmeraden var av gull, den andre av sølv, den tredje av smaragder, den fjerde av krystaller, den femte av rubiner, den sjette av koraller og dem sjuende av alle slags edelsteiner.

Gullpalmene hadde stammer av gull og blader og frukter av sølv. Sølvpalmene hadde stammer av sølv og blader og frukter av gull. Smaragdpalmene hadde stammer av smaragder og blader og frukter av krystaller. Krystallpalmene hadde stammer av krystaller og blader og frukter av smaragder. Rubinpalmene hadde stammer av rubiner og blader og frukter av koraller. Korallpalmene hadde stammer av koraller og blader og frukter av rubiner. Palmene av alle slags edelsteiner hadde både stammer, blader og frukter av alle slags edelsteiner.

Når vinden blåste i disse palmene, gjenlød de med vakre og henrivende klanger. Det var som om en dyktig musiker skulle spille på forskjellige instrumenter, slik at de alle gjenlød med vakre og henrivende klanger. Slik var det også når vinden blåste i disse palmene, og alle drukkenboltene og gamblerne i byen Kusavati danset til denne musikken når vinden blåste i palmekronene, Ananda.

Da palasset og dammen sto ferdig, ga kongen rike gaver til de fremste brahmanene og filosofene, og deretter steg han inn i palasset sitt.

Da spurte kong Sudassana seg selv hva han kunne ha gjort av tidligere handlinger som førte til at han ble så stor og mektig.

’Dette er en følge og et resultat av tre slags handlinger,’ tenkte han, ’og det er gavmildhet, selvbeherskelse og måtehold.’

Så gikk kong Sudassana til den store kolonnesalen, og ved døren utbrøt han:

’Stopp her, alle tanker på sansenytelser! Stopp, alle onde tanker! Stopp, enhver tanke om å skade andre! Hit, men ikke lenger, dere tanker på sansenytelser! Hit, men ikke lenger, dere onde tanker! Hit, men ikke lenger, dere tanker om å skade andre!’

Så gikk han inn i salen og satte seg på gullbenken. Han isolerte seg fra både sansenytelser og usunne ideer og gikk inn i den første dypmeditasjon,—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære,—og ble værende i den. Deretter lot han innledende og fastholdende tanker falle til ro og gikk inn i den andre dypmeditasjon,—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker,—og ble værende i den. Deretter søkte han ikke lenger glede, men hvilte i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse følte han legemlig velvære og gikk inn i den tredje dypmeditasjon,—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og ble værende i den. Deretter ga han slipp på han velvære og lidelse. Han la tidligere gleder og sorger bak seg og gikk inn i den fjerde dypmeditasjon,—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag,—og ble værende i den.

Etterpå gikk kong Sudassana den store ut av den store kolonnesalen og inn i et av gullkamrene. Der satte han seg på sølvbenken og lot vennlige tanker gjennomstrømme alle himmelretningene, slik at han omfattet alle i hele verden med store og grenseløse vennlige tanker uten hat eller ondskap. På samme omfattet han alle i hele verden med medfølelse, med glede på andres vegne og med nøktern sinnsro.

Kong Sudassana den store hadde åttifire tusen byer, Ananda, og hovedstaden Kusavati var den fremste av dem. Han hadde åttifire tusen palasser, og Dhamma-palasset var det flotteste. Han hadde åttifire tusen saler, og den store kolonnesalen var den fineste av dem. Videre hadde han åttifire tusen benker av gull, sølv, elfenben og sandeltre. De var trukket med langraggede ullpledd, broderte stoffer og førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, og det var himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode- og fotende.

Kongen hadde åttifire tusen praktelefanter med gullpynt og gylne flagg og med et gylne overtrekksnett. Den fremste av dem var elefantkongen Fullmåne. Han hadde videre åttifire tusen prakthester med gullpynt og gylne flagg og med gylne overtrekksnett. Den fremste av dem var hestenes konge Tordensky. Dessuten hadde han åttifire tusen vogner prydet med løveskinn, tigerskinn, leopardskinn og oransje klede, og de var prydet med gullpynt, gullbannere og gylne overtrekksnett. Den prektigste av vognene ble kalt Seiersvognen.

Kongen hadde åttifire tusen juveler, og den kosteligste av disse var den verdifulle juvelen. Han hadde åttifire tusen kvinner, og den fremste av disse var dronning Subhadda. I riket hans var det åttifire tusen borgere, og fremst av disse var den verdifulle skattmesteren. Videre hadde han åttifire tusen vasaller, og den fremste av disse var den verdifulle rådgiveren. Han hadde åttifire tusen kuer med bånd av fineste tøy og melkespann av bronse. Han hadde også åttifire tusen myriader av drakter av de fineste stoffer, både av ull, bomull, silke og lin. I tillegg hadde han åttifire tusen tallerkener som det ble servert mat på både morgen og kveld.

På den tiden sto de åttifire tusen elefantene til kongens tjeneste både morgen og kveld. Da tenkte kongen som så:

’Disse åttifire tusen elefantene står til min tjeneste både morgen og kveld. Kanskje jeg heller skal dele dem i to grupper på førtito tusen hver, og så la dem veksle på å gå vakter på hundre år om gangen?’

Dermed tilkalte han den verdifulle rådgiveren og ga beskjed om at det skulle være slik. Og rådgiveren fordelte elefantene på to vaktlag som tjente kongen i hundre år hver.

Da det var gått mange år, mange hundre og mange tusen år, tenkte dronning Subhadda:

’Nå er det lenge siden jeg har sett kong Sudassana den store! Jeg tror jeg vil besøke ham.’

Dermed ga hun beskjed til de andre kvinnene til kongen:

’Stell håret og ta på dere skinnende rene klær. Nå er det lenge siden vi har sett kongen, så vi skal dra og besøke ham.’

’Ja vel, frue,’ svarte de andre kvinnene, og de stelte og vasket seg som de hadde fått beskjed om.

Deretter tilkalte dronningen den verdifulle rådgiveren og sa:

’Sørg for å stille opp hele hæren, minister. Det er lenge siden vi har sett kongen, så vi skal dra og besøke ham.’

’Ja vel, dronning,’ svarte rådgiveren, og gjorde som hun hadde sagt. Så gikk han fram for dronningen og sa:

’Hele hæren står klar, dronning. De avventer bare dine ordrer.’

Så dro dronning Subhadda til Dhamma-palasset sammen med hele hæren. Da de kom fram, steg hun inn i palasset og gikk til den store kolonnesalen. Der ble hun stående og lene seg mot dørkarmen.

Kongen undret seg over at han hørte støy fra så mange mennesker, så han gikk ut av den store kolonnesalen. Der fikk han se dronningen stå og lene seg til dørkarmen, og han sa:

’Bli hvor du er, dronning. Ikke gå inn!’

Så snudde han seg mot en av tjenerne og sa:

’Gå inn i salen og hent gullbenken og sett den ute under gullpalmene!’

’Ja vel, herre konge,’ svarte tjeneren, og gjorde som kongen hadde sagt.

Deretter la kong Sudassana den store seg med oppmerksomhet og klar forståelse i løvestilling på høyre side, idet han støttet hodet med hånden og la den ene foten oppå den andre.

Da tenkte dronning Subhadda:

’Kongen har et så forklaret uttrykk og så ren og klar hudfarge. Bare nå ikke kong Sudassana den store dør!’

Derfor sa hun:

’Du har åttifire tusen byer, herre konge, og hovedstaden Kusavati er den fremste av dem. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen palasser, herre konge, og Dhamma-palasset er det vakreste. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen saler, herre konge, og den store kolonnesalen er den fineste av dem. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen benker av gull, sølv, elfenben og sandeltre, herre konge. De er trukket med langraggede ullpledd, broderte stoffer og førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, og det er himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode- og fotende. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen praktelefanter med gullpynt og gylne flagg og med et gylne overtrekksnett, herre konge. Den fremste av dem er elefantkongen Fullmåne. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen prakthester med gullpynt og gylne flagg og med gylne overtrekksnett, herre konge. Den fremste av dem er hestenes konge Tordensky. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har han åttifire tusen vogner prydet med løveskinn, tigerskinn, leopardskinn og oransje klede, herre konge, og de er prydet med gullpynt, gullbannere og gylne overtrekksnett. Den prektigste av vognene blir kalt Seiersvognen. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen juveler, herre konge, og den kosteligste av disse er den verdifulle juvelen. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen kvinner, herre konge, og den fremste av disse er dronning Subhadda. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen borgere, herre konge, og fremst av disse er den verdifulle skattmesteren. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen vasaller, herre konge, og den fremste av disse er den verdifulle rådgiveren. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen kuer med bånd av fineste tøy og melkespann av bronse, herre konge. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen myriader av drakter av de fineste stoffer, herre konge, både av ull, bomull, silke og lin. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!

Du har åttifire tusen tallerkener som det ble servert mat på både morgen og kveld, herre konge. Føl begjær etter dem så du får lyst til å leve!’

Kong Sudassana den store svarte dronningen med disse ordene:

’I lang tid har du talt til meg med vennlige og tiltalende ord som jeg har likt å høre, dronning. Men nå som det er siste gang, taler du uvennlige og utiltalende ord som jeg ikke liker å høre.’

’Men hvordan skal jeg da tale til deg, herre konge?’

’Dette skal du si: Alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, det vil bli annerledes og forsvinne, herre konge. Ikke dø med begjær i sinnet, herre konge. Å dø med begjær i sinnet er vondt og uverdig.

Du har åttifire tusen byer, herre konge, og hovedstaden Kusavati er den fremste av dem. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen palasser, herre konge, og Dhamma-palasset er det vakreste. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen saler, herre konge, og den store kolonnesalen er den fineste av dem. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen benker av gull, sølv, elfenben og sandeltre, herre konge. De er trukket med langraggede ullpledd, broderte stoffer og førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, og det er himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode- og fotende. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen praktelefanter med gullpynt og gylne flagg og med et gylne overtrekksnett, herre konge. Den fremste av dem er elefantkongen Fullmåne. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen prakthester med gullpynt og gylne flagg og med gylne overtrekksnett, herre konge. Den fremste av dem er hestenes konge Tordensky. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen vogner prydet med løveskinn, tigerskinn, leopardskinn og oransje klede, herre konge, og de er prydet med gullpynt, gullbannere og gylne overtrekksnett. Den prektigste av vognene blir kalt Seiersvognen. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen juveler, herre konge, og den kosteligste av disse er den verdifulle juvelen. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen kvinner, herre konge, og den fremste av disse er dronning Subhadda. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen borgere, herre konge, og fremst av disse er den verdifulle skattmesteren. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen vasaller, herre konge, og den fremste av disse er den verdifulle rådgiveren. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen kuer med bånd av fineste tøy og melkespann av bronse, herre konge. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen myriader av drakter av de fineste stoffer, herre konge, både av ull, bomull, silke og lin. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen tallerkener som det ble servert mat på både morgen og kveld, herre konge. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!’

Da kongen hadde sagt dette, Ananda, ble dronningens øyne fulle av tårer, og hun gråt. Men så tørket hun tårene og sa:

’Alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, det vil bli annerledes og forsvinne, herre konge. Ikke dø med begjær i sinnet, herre konge. Å dø med begjær i sinnet er vondt og uverdig.

Du har åttifire tusen byer, herre konge, og hovedstaden Kusavati er den fremste av dem. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen palasser, herre konge, og Dhamma-palasset er det vakreste. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen saler, herre konge, og den store kolonnesalen er den fineste av dem. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen benker av gull, sølv, elfenben og sandeltre, herre konge. De er trukket med langraggede ullpledd, broderte stoffer og førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, og det er himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode- og fotende. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen praktelefanter med gullpynt og gylne flagg og med et gylne overtrekksnett, herre konge. Den fremste av dem er elefantkongen Fullmåne. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen prakthester med gullpynt og gylne flagg og med gylne overtrekksnett, herre konge. Den fremste av dem er hestenes konge Tordensky. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har han åttifire tusen vogner prydet med løveskinn, tigerskinn, leopardskinn og oransje klede, herre konge, og de er prydet med gullpynt, gullbannere og gylne overtrekksnett. Den prektigste av vognene blir kalt Seiersvognen. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen juveler, herre konge, og den kosteligste av disse er den verdifulle juvelen. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen kvinner, herre konge, og den fremste av disse er dronning Subhadda. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen borgere, herre konge, og fremst av disse er den verdifulle skattmesteren. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen vasaller, herre konge, og den fremste av disse er den verdifulle rådgiveren. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen kuer med bånd av fineste tøy og melkespann av bronse, herre konge. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen myriader av drakter av de fineste stoffer, herre konge, både av ull, bomull, silke og lin. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!

Du har åttifire tusen tallerkener som det ble servert mat på både morgen og kveld, herre konge. Gi slipp på dem og gi slipp på begjæret etter å leve!’

Straks etter dette døde kong Sudassana den store. Det var som når en mann har spist et solid måltid og blir døsig etter maten. Slik følte kongen det da døden kom.

Etter at han var død, ble han gjenfødt i himmelen, i Brahmas verden.

I førtiåtte tusen år levde Sudassana lykkelig som prins, Ananda. I førtiåtte tusen år var han kronprins og visekonge. I førtiåtte tusen år regjerte han som konge og i førtiåtte tusen år levde han tilbaketrukket som legmann i Dhamma-palasset. Etter at han hadde utviklet de fire verdifulle holdningene, døde han. Og etter døden ble han gjenfødt i Brahmas verden.

Nå kan det hende du tror at kong Sudassana den store var en annen, Ananda. Men det er ikke slik du skal se det. Det var jeg som var kong Sudassana den store den gangen.

Det var jeg som hadde åttifire tusen byer, og hovedstaden Kusavati var den fremste av dem.

Det var jeg som hadde åttifire tusen palasser, og Dhamma-palasset var det vakreste.

Det var jeg som hadde åttifire tusen saler, og den store kolonnesalen var den fineste av dem.

Det var jeg som hadde åttifire tusen benker av gull, sølv, elfenben og sandeltre. De var trukket med langraggede ullpledd, broderte stoffer og førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, og det var himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode- og fotende.

Det var jeg som hadde åttifire tusen praktelefanter med gullpynt og gylne flagg og med et gylne overtrekksnett. Den fremste av dem var elefantkongen Fullmåne.

Det var jeg som hadde åttifire tusen prakthester med gullpynt og gylne flagg og med gylne overtrekksnett. Den fremste av dem var hestenes konge Tordensky.

Det var jeg som hadde han åttifire tusen vogner prydet med løveskinn, tigerskinn, leopardskinn og oransje klede, og de var prydet med gullpynt, gullbannere og gylne overtrekksnett. Den prektigste av vognene ble kalt Seiersvognen.

Det var jeg som hadde åttifire tusen juveler, og den kosteligste av disse var den verdifulle juvelen.

Det var jeg som hadde åttifire tusen kvinner, og den fremste av disse var den verdifulle kvinnen.

Det var jeg som hadde åttifire tusen borgere, og fremst av disse var den verdifulle skattmesteren.

Det var jeg som hadde åttifire tusen vasaller, og den fremste av disse var den verdifulle rådgiveren.

Det var jeg som hadde åttifire tusen kuer med bånd av fineste tøy og melkespann av bronse.

Det var jeg som hadde åttifire tusen myriader av drakter av de fineste stoffer, både av ull, bomull, silke og lin.

Det var jeg som hadde åttifire tusen tallerkener som det ble servert mat på både morgen og kveld.

Den av de åttifire tusen byene som jeg bodde i den gangen, var hovedstaden Kusavati.

Det av de åttifire tusen palassene som jeg bodde i, var Dhamma-palasset.

Den av de åttifire tusen salene som jeg oppholdt meg i, var den store kolonnesalen.

De av de åttifire tusen benkene som jeg brukte, var av gull, sølv, elfenben og sandeltre.

Den av de åttifire tusen praktelefantene som jeg red på, var elefantkongen Fullmåne.

Den av de åttifire tusen prakthestene som jeg red på, var hestenes konge Tordensky.

Den av de åttifire tusen vognene som jeg kjørte i, var Seiersvognen.

Den av de åttifire tusen kvinnene som betjente meg den gangen, var en ung adelskvinne.

På den tiden var jeg iført en av de åttifire tusen myriader av drakter av de fineste stoffer, av ull, bomull, silke og lin.

Jeg pleide å spise en håndfull utsøkt mat som ble servert på en av de åttifire tusen tallerkenene.

Du ser altså at alle disse betingede tilstandene tilhører fortiden, Ananda, for nå er de borte, nå er de forsvunnet. Slik er det med alle betingede tilstander, Ananda. De er forgjengelige, uvarige og upålitelige. Derfor er det bare dumt å binde seg til dem, Ananda. Det er bedre å slippe taket og gjøre seg fri fra dem.

Jeg husker at jeg har dødd akkurat her seks ganger tidligere, Ananda, og den sjuende gangen var da hersket som rettferdig og rettmessig keiser over alle fire verdenshjørner, da jeg var folkenes verge og eide de sju verdifulle skatter. Jeg kan ikke tenke meg noe annet sted i hele verden med dens djevler, guder, filosofer og prester, med dens fyrster og vanlige mennesker, der den som har kommet fram til sannheten, heller bør dø for åttende gang.»

Slik talte Mesteren.

Igjen grep læremesteren ordet og uttalte dette verset:

«Alt som er sammensatt, er forgjengelig,
dets natur er å oppstå og gå til grunne,
oppstå og gå til grunne—
det er godt å finne fred.»

The Long Discourses

|_II. The Great Chapter

DN17. Kong Sudassana den store

Translations [19]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Português

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference