1. Hva kan sies til Buddhas ros?

Slik har jeg hørt det.

En gang Mesteren var på vandring langsetter hovedveien mellom Rajagaha og Nalanda sammen med en stor flokk på omkring fem hundre munker, gikk vandrefilosofen Suppiya samme vei sammen med læregutten sin, den unge Brahmadatta. Og som de gikk der, sa vandrefilosofen Suppiya mye nedsettende om Buddha, om hans lære og om munkefellesskapet, mens unge Brahmadatta derimot sa mye til deres ros. Slik gikk de begge, lærer og elev, og diskuterte steilt mot hverandre, like bak Mesteren og munkene.

Så tok Mesteren inn i kongens lysthus i Ambalatthikaparken for natten, sammen med munkene. Suppiya og Brahmadatta tok også inn samme sted, og der inne fortsatte Suppiya å kritisere Buddha, læren og fellesskapet, mens Brahmadatta fortsatte å rose dem.

Da morgenen grydde, sto flere munker tidlig opp og kom sammen i paviljongen, og som de satt der, gikk samtalen slik mellom dem:

«Det er enestående, venner, det er storartet hvordan den ærverdige Mesteren som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, han som vet og ser,—hvordan han gjennomskuer og bærer over med menneskenes forskjellige tilbøyeligheter. Se nå på denne vandrefilosofen Suppiya, for eksempel, som sa så mye nedsettende om Buddha, læren og fellesskapet, og læregutten hans, den unge Brahmadatta, som sa så mange lovord. Lærer og elev gikk jo der og diskuterte steilt mot hverandre, like bak Mesteren og munkene.»

Da Mesteren ble var hva disse munkene satt og snakket om, gikk han bort til paviljongen, satte seg på den reserverte plassen, og sa til dem:

«Hva var det dere satt her og snakket om, munker? Hvilken samtale var det jeg avbrøt dere i nå?»

De svarte med å referere hvert ord de hadde sagt.

«Hvis noen skulle kritisere meg, læren eller fellesskapet, munker, så bør dere ikke bli sinte, misfornøyde eller føle motvilje av den grunn. Hvis dere skulle bli sinte eller nedstemte av dette, blir det bare til hinder for dere selv. Hvis dere blir sinte eller nedstemte når andre kommer med kritikk, blir dere da i stand til å vurdere om det de sier er riktig eller galt?»

«Nei, Mester.»

«Hvis noen skulle kritisere meg, læren eller fellesskapet, munker, så bør dere påvise usannhetene og oppklare dem slik: ’Dette er ikke sant, dette er ikke riktig. Slik er det ikke hos oss, det er ikke slik vi har det.’

Hvis andre skulle rose meg, læren eller fellesskapet, munker, bør dere heller ikke bli glade, fornøyde eller opprømte av den grunn. I så fall blir det bare til hinder for dere selv. Hvis andre skulle rose meg, læren eller fellesskapet, bør dere bekrefte fakta slik de er: ’Dette er sant, dette er riktig. Slik er det hos oss, slik har vi det.’

2. Hva folk flest roser.

Det er bare angående bagateller, småting og spørsmål om utvendig moral, munker, at folk flest kan tenkes å rose en som er kommet fram. Og hvilke bagateller, småting og utvendige moralspørsmål er det?

2.1. Første avsnitt om moral.

’Filosofen Gotama lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste.’ Slik kan folk flest tenkes å rose den som er kommet fram til sannheten.

’Filosofen Gotama lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Filosofen Gotama avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Filosofen Gotama lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Filosofen Gotama lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker enighet, gleder og fryder seg ved enighet, og sier slikt som bidrar til enighet.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Filosofen Gotama lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Filosofen Gotama farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Filosofen Gotama unngår å skade trær og andre planter.’

’Filosofen Gotama spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten—han spiser ikke i utide. Filosofen Gotama går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.’

’Filosofen Gotama tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.’

’Filosofen Gotama løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og filosofen Gotama begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

2.2. Andre avsnitt om moral.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, så driver de likevel og gjør skade på trær og andre planter,—så som planter som brer seg med rotskudd, stammeskudd, leddskudd, toppskudd eller med frø. Men filosofen Gotama avstår fra å ødelegge plantevekster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, så driver de likevel og nyter ting som de har lagret opp,—som f.eks. lager av mat, drikke, klær, framkomstmidler, møbler, parfyme og diverse godsaker. Men filosofen Gotama lar være å nyte opplagrede varer.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, så driver de likevel med å besøke forestillinger og oppvisninger,—så som dans, sang, musikk, revyer, eposresitasjon, spill på cymbaler, tamburiner og stortrommer, eventyrspill, akrobatikk, elefantkamp, hestekamp, bøffelkamp, oksekamp, geitekamp, sauekamp, hanekamp, vaktelkamp, stokkekamp, nevekamp, brytekamp, troppemanøver, defilering, parade eller troppeinspeksjon. Men filosofen Gotama går ikke på slike forestillinger eller oppvisninger.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, er de likevel henfalne til lek og tidsfordriv,—så som brettspill med åtte eller ti rader med ruter, eller de samme spill bare med et tenkt brett i lufta (blindparti), hoppe paradis, legge eller ta brikker fra en haug uten at haugen rører på seg, terningspill, vippe pinne, kaste maling med handa på marka eller på en vegg og se hva slags figur det blir, ballspill, spille på små leketøysfløyter av løv, turning, leke med små leketøysploger, leketøysvindmøller, leketøyspann, leketøysvogner og buer, gjette bokstaver skrevet på ryggen eller i lufta, tanke-gjettelek, eller herming etter funksjonshemmede. Men filosofen Gotama lar være å drive slik med lek og tidsfordriv.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, er de likevel henfalne til å bruke høye og luksuriøse møbler,—så som liggestoler med flettverk, sofaer med utskårne rovdyrføtter, langragget klede, ullpledd med innvevd mangefarget mønster eller med blomstermønster, hvite ullpledd, stoppede madrasser, stoff med løve—og tigermønster, stoff med pelsforing på en eller begge kanter, silkestoffer med og uten juvelbroderier, store golvtepper, elefantdekken, hestedekken, vogndekken, leie av svart antilopeskinn, førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode- og fotende. Men filosofen Gotama bruker ikke slike store og luksuriøse møbler.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, er de likevel henfalne til å pynte og utsmykke seg,—så som med bruk av skumbad, sjampo, parfymerte bad, massasje, speil, øyeskygge, kranser og kosmetikk, pudder, ansiktskrem, armbånd, hårbånd, spaserstokk, små rørskrin, sverd, parasoll, broderte tøfler, turban, juveler, vifte av yak-hale og hvite kapper med lange frynser. Men filosofen Gotama lar være å pynte seg.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, hengir de seg likevel til all slags fruktesløst prat,—så som å snakke om konger, forbrytere, statsmenn, tropper, krig og farlige situasjoner, mat og drikke, klær og møbler, kranser og parfyme, slektninger, kjøretøyer, landsbyer, små og store byer, nasjoner, kvinner, menn, berømte personer, sladder på gatehjørnet og ved brønnen, spøkelseshistorier, prat om løst og fast, spekulasjoner om hvordan verden ble til og om hvordan havet ble til, samt prat om vinning og tap. Men filosofen Gotama driver ikke med slikt tomprat.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, driver de likevel med slik smålig krangel som dette:

—Du forstår ikke denne lære og disiplin, men det gjør jeg! Hvordan skulle vel du kunne forstå den?

—Du tar feil! Jeg har rett!

—Du er usaklig! Jeg holder meg til saken!

—Det du burde ha nevnt først, nevner du på slutten, og det du burde ha nevnt sist, nevner du først!

—Metoden din er helt bakvendt!

—Argumentet ditt er gjendrevet, innrøm at du er slått!

—Nå kan du jo bare prøve å vri deg unna det du har sagt!

Men filosofen Gotama holder seg unna slik smålig krangel.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, lar de seg bruke som sendebud av konger, ministre, adelsmenn, brahmaner, borgere og prinser: Gå dit! Kom hit! Ta med deg dette! Hent det hit! Men filosofen Gotama løper ikke andres ærend på den måten.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, prøver de å lure til seg mer ved uhederlige midler, som antydninger, hint, smiger og bakvaskelser, drevet av begjær etter stadig større inntekter. Men filosofen Gotama holder seg unna slik svindel.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

2.3. Tredje avsnitt om moral.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster,—så som å spå i hender, tyde varsler og tegn, spå etter lyn og torden, drømmetydning, spå etter merker på kroppen, spå i musebitt, ofring til ilden, ofring med skje, ofring av agner, agnepulver, korn, smør og olje, fingerknokespåing, kunsten å finne en velegnet byggeplass, politikk, Shiva-dyrking, åndedyrking, dyrking av jordas krefter, slangetemming, giftkunnskap, skorpionfaget, helbrede musebitt, kjenne kråkenes og de andre fuglenes språk, spå hvor lenge et menneske kommer til å leve, gi midler til å avverge piler, og kjennskap til dyrenes språk. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan også folk flest tenkes å rose den som er kommet fram til sannheten.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster. De forstår seg på å tyde detaljer og tegn i de følgende ting, og vet om de vil bringe lykke eller ulykke: Juveler, stokker, klær, sverd, piler, buer, våpen, kvinner, menn, gutter, jenter, slaver, slavinner, elefanter, hester, bøfler, okser, kuer, geiter, sauer, høns, vaktler, iguaner, øreringer, skilpadder og andre dyr. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som å forutsi om fyrstene vil marsjere ut eller vende tilbake, om våre fyrster skal få framgang og de fremmede fyrstene bli slått på retrett eller omvendt, om våre fyrster skal vinne seier og de fremmede fyrstene lide nederlag eller omvendt, eller hvorvidt den ene siden skal seire og den andre skal tape. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som å forutsi: Det vil bli måneformørkelse, solformørkelse eller stjerneformørkelse. Sol, måne og stjerner vil følge sine baner, eller de vil forlate sine baner. Det vil bli meteor-regn, ildskjær i horisonten, jordskjelv eller torden. Sol, måne og stjerner vil gå opp, de vil gå ned. Det blir overskyet, eller det blir klart vær. Eller de forutsier hvilket resultat hvert av disse fenomenene vil medføre. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som å forutsi om det skal bli mye eller lite regn, om det skal bli rikelig med mat eller om det skal bli hungersnød, fred eller krig, sykdom eller god helse,—dessuten ved ferdigheter som matematikk, kalkulasjon og beregninger, samt diktning og naturfilosoferinger. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som f.eks. å benytte seg av astrologi til å finne gunstig tidspunkt for sammenslutning eller oppløsning, eller gunstig tidspunkt for innkreving eller utbetaling av penger. Eller de framsier trylleformularer som skal bringe lykke eller ulykke, de forårsaker abort, de binder munn eller tunge, og framsier trylleformularer som får folk til å vri hendene, og som forårsaker døvhet. De får orakelsvar fra speilet, fra en besatt pike eller prestinne, de tilber sola, tilber Gud, spyr flammer ut av munnen eller tilber lykkens gudinne. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

’Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster,—så som bønn, fromhet, lese hymner til jordas krefter, frambringe virilitet eller impotens, finne gunstige byggeplasser og innvie dem, seremoniell munnspyling og bading, ofring, utdele diverse brekkmidler og avføringsmidler, øye—øre—og nesesmurninger, kirurgi, barnehelbredelser og tildeling av medisiner og helbredende urter og røtter. Men filosofen Gotama avstår fra slike tarvelige kunster.’ Slik kan de også tenkes å rose ham.

Dette, munker, er de bagateller, småting og spørsmål om utvendig moral som folk flest kan tenkes å rose den som er kommet fram til sannheten, for.3. Hvordan den som er kommet fram til sannheten, rettelig bør roses. Men det finnes andre kvaliteter, munker, som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

Men hvilke er så disse kvaliteter, munker?

3.1. Atten teorier om fortid.

Det er noen filosofer og brahmaner som grunner over fortiden, som har teorier om fortiden, som på atten grunnlag legger fram mange slags forklaringer angående fortiden. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

3.1.1. Fire teorier om evighet.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om evighet, som på fire grunnlag hevder at selvet og verden er evig. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman, som ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske mange tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,—og han husker like mange detaljer her—Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk. Og han sier:

’Evig er selvet og verden, klippefast og urokkelig, og den frambringer intet nytt. Og selv om alle levende vesener dreier rundt i verdens kretsløp, dør og blir født igjen, er vi evige alle som en.’

Og dette begrunner han i sin egen subjektive opplevelse.

Dette, munker, er det første grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig.

Og hva, munker, er det andre grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman, som ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske mange tidligere oppholdssteder. Således husker han at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser husker han:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk. Og han sier:

’Evig er selvet og verden, klippefast og urokkelig, og den frambringer intet nytt. Og selv om alle levende vesener dreier rundt i verdens kretsløp, dør og blir født igjen, er vi evige alle som en.’

Og dette begrunner han i sin egen subjektive opplevelse.

Dette, munker, er det andre grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig.

Og hva, munker, er det tredje grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman, som ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske mange tidligere oppholdssteder. Således husker han at universet har utvidet seg og trukket seg sammen ti ganger, tjue ganger, ja, opp til førti slike verdenssykluser husker han:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk. Og han sier:

’Evig er selvet og verden, klippefast og urokkelig, og den frambringer intet nytt. Og selv om alle levende vesener dreier rundt i verdens kretsløp, dør og blir født igjen, er vi evige alle som en.’

Og dette begrunner han i sin egen subjektive opplevelse.

Dette, munker, er det tredje grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig.

Og hva, munker, er det fjerde grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som er en fortolker og logiker. Ut fra sine fortolkninger, logiske slutninger og egen intuisjon sier han:

’Evig er selvet og verden, klippefast og urokkelig, og den frambringer intet nytt. Og selv om alle levende vesener dreier rundt i verdens kretsløp, dør og blir født igjen, er vi evige alle som en.’

Dette, munker, er det fjerde grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er evig.

Og dette er de filosofer og brahmaner som snakker om evighet, som på fire grunnlag hevder at selvet og verden er evig. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse fire grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.1.2. Fire teorier om at noe er evig og noe ikke er evig.

Det er noen filosofer og brahmaner som sier at noe er evig og noe ikke er evig, som på fire grunnlag hevder at selvet og verden til dels er evig og til dels ikke er evig. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

Langt om lenge, munker, etter at ufattelige tidsrom er passert, kommer den tid da denne verden trekker seg sammen. Og når dette skjer, befinner de fleste vesener seg i stråleverdenen. Der består de av ren tanke, og glede er deres næring. I stråleskjær vandrer de selvlysende i rommet, og slik holder de seg gjennom lange tider.

Langt om lenge, munker, etter at ufattelige tidsrom er passert, kommer den tid da denne verden utvider seg igjen. Og når dette skjer, kommer Brahmas palass til syne, men det er tomt. Så faller et eller annet vesen fra stråleverdenen, når enten hans levealder eller hans forråd av gode fortjenester er uttømt, og han blir gjenfødt i Brahmas palass. Også der består han av ren tanke, og glede er hans næring. I stråleskjær vandrer han selvlysende gjennom himmelrommet, og slik går det lang tid.

Men etter å ha vært der lenge, begynner han å kjede seg, og lengsel og uro oppstår i ham. Og han tenker:

’Om det nå bare kunne komme noen andre hit også!’

Så faller noen andre vesener også fra stråleverdenen, enten ved at deres levealder eller deres forråd av gode fortjenester er uttømt. De blir også gjenfødt i Brahmas palass, og der treffer de han som kom dit først. Og de består også av ren tanke, og glede er deres næring. I stråleskjær vandrer de selvlysende gjennom himmelrommet, og slik går det lang tid.

Da tenker han som kom dit først:

’Jeg er Brahma, Herren, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Disse vesenene er blitt skapt av meg! Hvordan jeg begrunner det? Jo, først tenkte jeg: «Om det nå bare kunne komme noen andre hit også!» Og ikke før hadde jeg tenkt tanken, så var de her!’

Og de andre, som kom etterpå, tenker på sin side:

’Dette må være Brahma, Herren, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener. Av denne ærverdige Brahma er vi blitt skapt. Hvordan vi begrunner det? Jo, vi så at han var her før oss, mens vi derimot er kommet etterpå.’

Dessuten lever han lenger, han som ble født der først, munker, og han er vakrere og mektigere. Men de som ble født der etterpå lever ikke så lenge, og ikke er de så vakre og mektige heller.

Så kan det hende, munker, at en av dem faller fra den tilstanden, og at han kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske sitt tidligere oppholdssted, men ingen flere. Da sier han:

’Han som har skapt oss,—Brahma, Herren, den store, uovervinnelige, allvitende og allmektige Gud, Mesteren som skaper og opprettholder, den øverste hersker og autoritet, far til alle fødte og ufødte vesener,—han er evig og uforgjengelig, han er hevet over forandringens lov og består i all evighet. Men vi som er skapt av Gud, derimot, vi er skrøpelige og forgjengelige. Vår levetid er kort, og underlagt dødens lov ferdes vi her.’

Dette, munker, er det første grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at noe er evig og noe ikke er evig, at selvet og verden til dels er evig og til dels ikke er evig.

Og hva er det andre grunnlaget for å hevde at noe er evig og noe ikke er evig?

Det finnes, munker, noen guder som kalles ’De som er fordervet av fornøyelser’. De lever helt oppslukt av fornøyelser, latter og fjas. Og når de er helt oppslukt av dette, blir de uoppmerksomme, og etter som de glemmer å være oppmerksomme, faller de fra den tilstanden.

Så kan det hende, munker, at en av dem som faller fra den tilstanden kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske sitt tidligere oppholdssted, men ingen flere. Da sier han:

’De gudene som ikke er fordervet av fornøyelser, de er evig og uforgjengelige, de er hevet over forandringens lov og består i all evighet. Men vi, som takket være vår mangel på oppmerksomhet falt fra den tilstanden, vi er skrøpelige og forgjengelige. Vår levetid er kort, og underlagt dødens lov ferdes vi her.’

Dette, munker, er det andre grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at noe er evig og noe ikke er evig, at selvet og verden til dels er evig og til dels ikke er evig.

Og hva er det tredje grunnlaget for å hevde at noe er evig og noe ikke er evig?

Det finnes, munker, noen guder som kalles ’De som er fordervet i sinnet’. De brenner av sterk misunnelse mot hverandre. Dette nag forderver sinnet for dem alle, og utmattet i kropp og sinn faller de fra den tilstanden.

Så kan det hende, munker, at en av dem som faller fra den tilstanden kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske sitt tidligere oppholdssted, men ingen flere. Da sier han:

’De gudene som ikke er fordervet i sinnet, de er evig og uforgjengelige, de er hevet over forandringens lov og består i all evighet. Men vi, som lot misunnelse og nag forderve våre sinn og falt derfra av utmattelse, vi er skrøpelige og forgjengelige. Vår levetid er kort, og underlagt dødens lov ferdes vi her.’

Dette, munker, er det tredje grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at noe er evig og noe ikke er evig, at selvet og verden til dels er evig og til dels ikke er evig.

Og hva er det fjerde grunnlaget for å hevde at noe er evig og noe ikke er evig?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som er en fortolker og logiker. Ut fra sine fortolkninger, logiske slutninger og egen intuisjon sier han:

’Dette som kalles øye, øre, nese, tunge og kropp,—dette selvet er skrøpelig, forgjengelig og ikke evig, og det er underkastet forandringens lov. Men dette som kalles sjel, sinn eller bevissthet, derimot,—dette selvet er fast, uforgjengelig, evig og hevet over forandringens lov, og slik består det i all evighet.’

Dette, munker, er det fjerde grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at noe er evig og noe ikke er evig, at selvet og verden til dels er evig og til dels ikke er evig.

Og dette er de filosofer og brahmaner som sier at noe er evig og noe ikke er evig, som på fire grunnlag hevder at selvet og verden til dels er evig og til dels ikke er evig. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse fire grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.1.3. Fire teorier om utstrekning.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om utstrekning, som på fire grunnlag hevder at verden er endelig eller uendelig. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman, som ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden opplever verden som endelig. Og han sier:

’Denne verden er endelig og avgrenset.’

Og dette begrunner han i sin egen subjektive opplevelse.

Dette, munker, er det første grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at verden er endelig eller uendelig.

Og hva er det andre grunnlag?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman, som ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden opplever verden som uendelig. Og han sier:

’Denne verden er uendelig og grenseløs. De som sier at den er endelig og avgrenset, de tar feil. For denne verden er uendelig og grenseløs.’

Og dette begrunner han også i sin egen subjektive opplevelse.

Dette, munker, er det andre grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at verden er endelig eller uendelig.

Og hva er det tredje grunnlag?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman, som ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden opplever verden som endelig i høyde og dybde, men uendelig i bredde. Og han sier:

’Denne verden er både endelig og uendelig. De som sier at den er endelig og avgrenset, tar feil, og de som sier at den er uendelig og grenseløs, tar også feil. For denne verden er både endelig og uendelig.’

Og dette begrunner han også i sin egen subjektive opplevelse.

Dette, munker, er det tredje grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at verden er endelig eller uendelig.

Og hva er det fjerde grunnlag?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som er en fortolker og logiker. Ut fra sine fortolkninger, logiske slutninger og egen intuisjon sier han:

’Denne verden er verken endelig eller uendelig. De som sier at den er endelig og avgrenset, tar feil. De som sier at den er uendelig og grenseløs, tar også feil, og det samme gjør også de som sier at den er både endelig og uendelig. For denne verden er verken endelig eller uendelig.’

Dette, munker, er det fjerde grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at verden er endelig eller uendelig.

Og dette er de filosofer og brahmaner som snakker om utstrekning, som på fire grunnlag hevder at verden er endelig eller uendelig. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse fire grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.1.4. Fire unnvikende talemåter.

Det er noen filosofer og brahmaner som vrir seg unna som åler, som på fire grunnlag tyr til unnvikende talemåter og vrir seg unna som åler når de blir spurt om det ene eller det andre. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som ikke vet hva som egentlig er sunt eller usunt. Og han tenker:

’Jeg vet ikke hva som egentlig er sunt eller usunt. Hvis jeg nå skulle gi meg til å forklare at dette er sunt eller dette er usunt, enda jeg egentlig ikke vet hvordan det er, så ville svaret basere seg på mine egne ønsker og begjær, eller på mitt eget hat og motvilje. I så fall ville det innebære at jeg var uærlig, og denne uærligheten ville føre til gremmelse. Denne gremmelsen ville bare være meg en hindring.’

Dermed sier han ikke at noe er sunt eller usunt, fordi han er redd for å være uærlig og avskyr uærlighet. Men når han blir spurt om det ene eller det andre, tyr han til unnvikende talemåter og vrir seg unna som en ål:

’Det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

Dette, munker, er det første grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner tyr til unnvikende talemåter og vrir seg unna som åler.

Og hva er det andre grunnlag?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som ikke vet hva som egentlig er sunt eller usunt. Og han tenker:

’Jeg vet ikke hva som egentlig er sunt eller usunt. Hvis jeg nå skulle gi meg til å forklare at dette er sunt eller dette er usunt, enda jeg egentlig ikke vet hvordan det er, så ville svaret basere seg på mine egne ønsker og begjær, eller på mitt eget hat og motvilje. I så fall ville jeg involvere meg følelsesmessig i det, og denne involveringen ville føre til gremmelse. Denne gremmelsen ville bare være meg en hindring.’

Dermed sier han ikke at noe er sunt eller usunt, fordi han er redd for å involvere seg og avskyr å bli involvert. Men når han blir spurt om det ene eller det andre, tyr han til unnvikende talemåter og vrir seg unna som en ål:

’Det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

Dette, munker, er det andre grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner tyr til unnvikende talemåter og vrir seg unna som åler.

Og hva er det tredje grunnlag?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som ikke vet hva som egentlig er sunt eller usunt. Og han tenker:

’Jeg vet ikke hva som egentlig er sunt eller usunt. Hva ville vel skje om jeg nå skulle gi meg til å forklare at dette er sunt eller dette er usunt, når jeg egentlig ikke vet hvordan det er? Det er jo mange filosofer og brahmaner som er lærde og skarpsindige og har lang erfaring i slike debatter. De splitter andres teorier med sin visdom, akkurat som når skarpskytteren splitter et hår. De kunne jo komme til å ta fatt i det jeg sier, og kreve begrunnelse og komme med kritikk. Om så skulle skje, kan jeg neppe gi noen tilfredsstillende begrunnelse. Dette ville gi meg gremmelse, og denne gremmelsen ville bare være meg en hindring.’

Dermed sier han ikke at noe er sunt eller usunt, fordi han er redd for å bli spurt nærmere ut om det og avskyr utspørring. Men når han blir spurt om det ene eller det andre, tyr han til unnvikende talemåter og vrir seg unna som en ål:

’Det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

Dette, munker, er det tredje grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner tyr til unnvikende talemåter og vrir seg unna som åler.

Og hva er det fjerde grunnlag?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som er dum og enfoldig. I sin uvitenhet og enfoldighet tyr han til unnvikende talemåter og vrir seg unna som en ål når han blir spurt om det ene eller det andre:

’Spør du meg om det eksisterer en annen verden? Vel, hadde jeg ment at det eksisterer en annen verden, så hadde jeg sagt det. Men det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

På samme måte vrir han seg unna disse spørsmålene:

’Eksisterer det ingen annen verden? Kan man si at den både eksisterer og ikke eksisterer? Eller at den verken eksisterer eller ikke eksisterer?

Får gode og dårlige gjerninger sin frukt, sitt resultat? Eller får de det ikke? Kan man si at de både får det og ikke får det? Eller at de verken får det eller ikke får det?

Den som er kommet fram til sannheten, eksisterer han etter døden? Eller eksisterer han ikke etter døden? Kan man si at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden?’

Og til slutt:

’Spør du meg om den som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden? Vel, hadde jeg ment at den som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden, så hadde jeg sagt det. Men det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

Dette, munker, er det fjerde grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner tyr til unnvikende talemåter og vrir seg unna som åler.

Og dette er de filosofer og brahmaner som vrir seg unna som åler, som på fire grunnlag tyr til unnvikende talemåter og vrir seg unna som åler når de blir spurt om det ene eller det andre.

Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse fire grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. Den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.1.5. To teorier om spontan tilblivelse.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om spontan tilblivelse, som på to grunnlag hevder at selvet og verden er blitt til av seg selv. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

Det finnes, munker, noen guder som kalles ’De ubevisste’. Så snart en forestilling oppstår i dem, faller de fra den tilstanden.

Så kan det hende, munker, at en av dem faller fra den tilstanden, og at han kommer hit. Og her forlater han hjemmet og går ut i hjemløsheten. Som eneboer, ved hjelp av energi, flid, trening, iherdighet og rett bruk av tanken når fram til en slik sinnsfordypelse at han i den tilstanden kan huske at forestillingene oppsto, men ikke noe som hendte før det. Og han sier:

’Selvet og verden er blitt til av seg selv. Hvordan jeg begrunner det? Jo, før eksisterte jeg ikke, men så med ett var jeg til.’

Dette, munker, er det første grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er blitt til av seg selv.

Og hva er det andre grunnlaget?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som er en fortolker og logiker. Ut fra sine fortolkninger, logiske slutninger og egen intuisjon sier han:

’Selvet og verden er blitt til av seg selv.’

Dette, munker, er det andre grunnlag på hvilket noen filosofer og brahmaner hevder at selvet og verden er blitt til av seg selv.

Og dette er de filosofer og brahmaner som snakker om spontan tilblivelse, som på to grunnlag hevder at selvet og verden er blitt til av seg selv. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse to grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. Den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

Og dette er de filosofer og brahmaner som grunner over fortiden, som har teorier om fortiden, som på atten grunnlag legger fram mange slags forklaringer angående fortiden. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. Den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.2. Førtifire teorier om framtid.

Det er noen filosofer og brahmaner som grunner over framtiden, som har teorier om framtiden, som på atten grunnlag legger fram mange slags forklaringer angående framtiden. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

3.2.1. Seksten teorier om bevissthet etter døden.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om bevissthet etter døden, som på seksten grunnlag hevder at selvet er bevisst etter døden. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har form,’ sier noen.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, men har ingen form,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har både form og ikke form,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, men har verken form eller ikke form,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, men det er avgrenset,’ sier noen.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og det er ubegrenset,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og det er både avgrenset og ubegrenset,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, men det er verken avgrenset eller ubegrenset,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og sanser bare en ting,’ sier noen.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og mottar mange sanseinntrykk,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har begrenset sansning,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, men har ubegrenset sansning,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har det bare godt,’ sier noen.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har det bare vondt,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har det både godt og vondt,’ sier andre.

’Selvet er bevisst og har alle sine evner i behold etter døden, og har det verken godt eller vondt,’ sier andre.

Og dette er de filosofer og brahmaner som snakker om bevissthet etter døden, som på seksten grunnlag hevder at selvet er bevisst etter døden. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. Den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.2.2. Åtte teorier om ubevissthet etter døden.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om ubevissthet etter døden, som på åtte grunnlag hevder at selvet er ubevisst etter døden. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

’Selvet har form og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er formløst og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet har både form og ikke form, og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet har verken form eller ikke form, og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er avgrenset og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er ubegrenset og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er både avgrenset og ubegrenset, og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er verken avgrenset eller ubegrenset, og har alle sine evner i behold etter døden, men er ubevisst,’ sier noen.

Og dette er de filosofer og brahmaner som snakker om ubevissthet etter døden, som på åtte grunnlag hevder at selvet er ubevisst etter døden. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. Den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.2.3. Åtte teorier om verken bevissthet eller ubevissthet etter døden.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om verken bevissthet eller ubevissthet etter døden, som på åtte grunnlag hevder at selvet verken er bevisst eller ubevisst etter døden. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

’Selvet har form og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er formløst og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet har både form og ikke form, og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet har verken form eller ikke form, og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er avgrenset og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er ubegrenset og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er både avgrenset og ubegrenset, og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

’Selvet er verken avgrenset eller ubegrenset, og har alle sine evner i behold etter døden, men er verken bevisst eller ubevisst,’ sier noen.

Og dette er de filosofer og brahmaner som snakker om verken bevissthet eller ubevissthet etter døden, som på åtte grunnlag hevder at selvet verken er bevisst eller ubevisst etter døden. Og alle som hevder et slikt syn, baserer seg på ett eller flere av disse grunnlag, og intet utenom disse.

Men om disse, munker, vet han som er kommet fram hvilket resultat det gir og hvilken framtidig tilstand som vil følge av å ta opp disse teoriene og holde fast på dem. Den som er kommet fram til sannheten, vet både dette og det som er høyere, men han binder seg ikke til denne kunnskapen. Og således ubundet føler han en stille glede i sitt indre. Han forstår hvordan følelsene oppstår og går under, hvilke fordeler og ulemper de har og hvordan man frir seg fra dem,—og idet den som er kommet fram til sannheten, forstår alt dette slik som det er, er han fri, munker, uten noe som binder.

Og dette, munker, er de kvaliteter som er dype, vanskelige å se og vanskelige å forstå. De bringer fred, er herlige og subtile,—de ligger utenfor logikkens rekkevidde og kan bare fattes av den vise. Disse kvaliteter som den som er kommet fram til sannheten, har innsett og realisert selv, er det han bekjentgjør, og det er angående disse at den som er kommet fram til sannheten, med rette burde roses, i samsvar med fakta.

3.2.4. Sju teorier om tilintetgjørelse.

Det er noen filosofer og brahmaner som snakker om tilintetgjørelse, munker, som på sju grunnlag hevder at individet blir tilintetgjort, går til grunne og forsvinner. Og hva baserer disse filosofer og brahmaner seg på, hva henviser de til?

Her, munker, har vi en filosof eller brahman som ut fra sine teorier sier som så:

’Dette selvet har form, det er sammensatt av de fire grunnelementer og avlet av far og mor,—men det går til grunne og blir tilintetgjort når kroppen går i oppløsning, det eksisterer ikke etter døden. På denne måten blir dette selvet totalt og ugjenkallelig tilintetgjort.’