Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Magadha, holdt han til vest for hovedstaden Rajagaha, ved en brahman-landsby som het Ambasanda. Nord for denne lå åsen Vediyaka, og Mesteren bodde i en grotte der som ble kalt Indasala-grotten.

Da fikk Sakka, gudenes konge, lyst til å besøke Mesteren. Da han fant ut at Mesteren oppholdt seg i Indasala-grotten, sa han til de trettitre gudene:

«Mesteren er i Indasala-grotten utenfor Rajagaha for tiden, mine herrer. Skal vi dra ned og besøke ham?»

«Ja, la oss gjøre det!» svarte de andre gudene.

Så gikk Sakka til den unge gandhabbaen Pañcasikha og det samme til ham, og Pañcasikha tok harpen sin av gult beluvatre og ville også gjerne være med.

Like raskt som en kraftig mann bøyer eller strekker ut armen forsvant Sakka, i følge med Pañcasikha og de trettitre gudene, fra himmelen sin og kom til syne på Vediyakaåsen ved landsbyen Ambasanda vest for Rajagaha.

Da strålte det et veldig lysskjær over Vediyaka og Ambasanda, så folk i landsbyene omkring ble forskrekket og sa til hverandre:

«Det herjer visst en fryktelig skogbrann på Vediyakaåsen i dag! Se på det voldsomme lysskjæret over Vediyaka og Ambasanda!»

Sakka vendte seg mot den unge gandhabbaen Pañcasikha og sa:

«Jeg synes det er vanskelig for meg å gå bort til Mesteren nå som han sitter i ensom meditasjon. Kan ikke du først gå bort og blidgjøre ham, så kan jeg komme bort etterpå og snakke med den ærverdige og fullt oppvåknede Mesteren?»

«Det kan jeg godt,» svarte Pañcasikha, tok harpen sin og gikk bort til Indasala-grotten.

«Her stopper jeg. Her er jeg verken for nær Mesteren eller for langt borte fra ham. Her kommer han til å høre meg,» tenkte Pañcasikha.

Så stanset han utenfor grotten, slo an harpen og sang denne sangen om Buddha og om de ærverdige, om sannhet og kjærlighet:

«Jeg bøyer meg for Timbaru,
din far, du min Solstråle!
For takket være ham er du blitt til,
du skjønne, du mitt hjertes fryd!
Du er som en svalende vind for den svette,
du er som kjølig drikke for den som tørster,
å, du min strålende skjønnhet!
Du er som sannhet for de ærverdige!
Som medisin for den syke er du,
som mat for den som sulter!
Gi meg lindring, min kjære,
slik vannet lindrer den som står i brann.
Som når en elefant i sommerens ulidelige hete
styrter seg ut i det svalende tjern
der pollen og lotuser driver på overflaten,
slik vil jeg dykke ned mellom dine bryster.
Når en elefant blir pirret av trenerens pigg,
raser den vilt av sted uten mening og mål.
Slik virrer også jeg helt sanseløs omkring,
beruset av dine brysters skjønnhet.
Jeg tenker bare på deg
og klarer ikke noe annet.
Som en fisk på kroken
kan jeg ikke slippe taket.
Slyng dine vakre lår omkring meg!
Omfavn meg, du med det slørete blikket!
Jeg ber og bønnfaller deg:
Omfavn meg og hold meg fast!
Fra først av var jeg ikke så gal etter deg,
du med det bølgende hår.
Men begjæret mitt har bare vokst og vokst,
slik gaver til de ærverdige vokser og vokser.
Hvis jeg har gjort noe godt
for slike ærverdige,
da er du min belønning for det,
du herlige, fullkomment vakre.
Hvis jeg har gjort noe godt
her i denne vår verden,
da er du min belønning for det,
du herlige, fullkomment vakre.
Slik vismannen Buddha søker
friheten fra død, i dyp meditasjon,
slik lengter jeg etter deg,
du, min skjønne Solstråle.
Så glad som vismannen blir
når han oppnår den høyeste oppvåkning,
så glad er jeg, min kjære,
når jeg kan være sammen med deg.
Hvis gudenes konge, Sakka,
skulle gi meg ett eneste ønske,
da ønsker jeg meg, min skjønne,
at du måtte elske meg slik jeg elsker deg.
Jeg ser opp til din far, min elskede,
som var han et blomstrende salatre,
fordi han er opphav til deg,
som er så vakker og klok.»

Da sangen var slutt, da Mesteren:

«Sangen og spillet ditt harmonerer godt med hverandre, Pañcasikha. Stemmen overdøver ikke strengeklangen, og strengeklangen overdøver ikke stemmen. Hvor har du lært denne sangen om Buddha og om de ærverdige, om sannhet og kjærlighet?»

«Det var den gangen da du satt under geitepasserens fikentre ved bredden av Nerañjara-elven ved Uruvela før du nådde oppvåkningen, Mester. Da var jeg forelsket i Suriyavaccasa, Solstråle, datter av gandhabbaenes konge Timbaru. Men hun var forelsket i en annen, i Sikhaddhi, sønn av vognstyreren Matali. Og siden jeg ikke visste noen annen måte å få henne på, tok jeg med meg harpen min og stilte meg opp utenfor Timbarus hus. Der slo jeg an harpen og sang nettopp denne sangen om Buddha og om de ærverdige, om sannhet og kjærlighet. Da jeg hadde sunget den, kom Suriyavaccasa ut og sa:

’Jeg har aldri sett denne Mesteren, men jeg hørte om ham sist jeg gikk til dans i Sudhamma-salen hos de trettitre gudene. Siden du lovpriser denne Mesteren slik, vil jeg gjerne treffe deg.’

Og slik fikk jeg avtalt et stevnemøte med henne, Mester.»

Nå så Sakka, gudenes konge, at Pañcasikha og Mesteren satt og pratet sammen. Derfor vinket han på Pañcasikha og sa:

«Si til Mesteren at Sakka, gudenes konge, med hele sitt følge bøyer seg for Mesterens føtter.»

«Ja vel,» svarte Pañcasikha, og overbrakte hilsenen slik han var bedt om.

«Da ønsker jeg Sakka, gudenes konge, og hele hans følge all mulig lykke, for både guder, mennesker, asuraer, nagaer, gandhabbaer og alle andre vesener ønsker å være lykkelige,» svarte Mesteren.

Slik pleier nemlig de som har kommet fram til sannheten å hilse slike mektige vesener. Da Sakka, gudenes konge, ble møtt med denne hilsenen, gikk han inn i Indasala-grotten og hilste høflig på Mesteren. Det samme gjorde de trettitre gudene og den unge gandhabbaen Pañcasikha.

Da ble alle ujevne steder i grotten gjort jevne, alle trange passasjer ble brede og alle mørke kroker ble fullt opplyst, for slikt har gudene makt til å gjøre.

Så sa Mesteren til Sakka:

«Det gleder meg at du har kommet hit på besøk, du som har så mye å gjøre.»

«Jeg har lenge hatt lyst til å besøke deg, Mester. Men vi guder har det travelt og vi har mye å gjøre, så jeg har ikke hatt tid.

En gang da du var i Salala-huset i Savatthi, gikk jeg for å treffe deg, Mester. Akkurat da satt du i dyp meditasjon. Vessavanas datter Bhuñjati var oppvarteren din og satt ærbødig med håndflatene mot hverandre. Jeg gikk bort til Bhuñjati og ba henne si til deg at Sakka, gudenes konge, med hele sitt følge bøyer seg for Mesterens føtter.

’Det passer ikke å forstyrre Mesteren nå, for han mediterer,’ svarte hun.

’Da får du hilse ham fra meg når han er ferdig med meditasjonen, da,’ sa jeg. Overbrakte hun hilsenen, Mester? Kan du huske hva hun sa?»

«Hun overbrakte hilsenen, Sakka. Jeg kan huske hva hun sa. Og da var det altså lyden av vognhjulene dine som vekket meg opp fra meditasjonen.»

«De gudene som ble født i de trettitres himmel før meg, har fortalt at når en ærverdig og fullkomment våken Mester står fram i verden, en som har kommet fram til sannheten, øker himmelens skarer, mens demonenes flokk blir mindre. Nå har jeg sett det med egne øyne, at når en ærverdig og fullkomment våken Mester står fram i verden, en som har kommet fram til sannheten, øker himmelens skarer, mens demonenes flokk blir mindre.

Her i Kapilavatthu var det en sakya-kvinne ved navn Gopika som hadde tillit til Buddha, til hans lære og til hans munkeorden, og hun levde i samsvar med de etiske retningslinjene. Hun sluttet å tenke som en kvinne og begynte å tenke som en mann, og da hun døde, ble hun gjenfødt i de trettitre gudenes himmel som min sønn. Der ble han kjent som Gopaka, Guds sønn. Tre munker som hadde fulgt Mesterens treningsvei ble gjenfødt der i en lavere tilstand, som gandhabbaer. Der henga de seg til alle slags sansenytelser og var våre tjenere. Da Gopaka så dette, klandret han dem og sa:

’Hvor hadde dere tankene deres hen da Mesteren forklarte læren for dere? Jeg var en kvinne som hadde tillit til Buddha, til hans lære og til hans munkeorden, og jeg levde i samsvar med de etiske retningslinjene. Da sluttet jeg å tenke som en kvinne og begynte å tenke som en mann, og da jeg døde, ble jeg gjenfødt i de trettitre gudenes himmel som Sakkas sønn, og her er jeg kjent som Gopaka, guds sønn. Men dere ble gjenfødt her i en lavere tilstand, som gandhabbaer, til tross for at dere fulgte Mesterens treningsvei. Det gjør meg vondt å se medvandrere bli gjenfødt i en lavere tilstand, som gandhabbaer.’

Da de hørte denne kritikken, klarte to av gandhabbaene å samle oppmerksomheten der og da, slik at de ble forfremmet til Brahmas ministere. Men den tredje av dem bare fortsatte å velte seg i sansenytelser.

’Som legkvinne fulgte jeg han som ser,
og navnet mitt var Gopika.
Glad til sinns hadde jeg tillit
til Buddha, læren og ordenen.
Fordi jeg fulgte Buddhas gode lære
er jeg nå blitt Sakkas mektige sønn.
Jeg er gjenfødt i de trettitre gudenes himmel
og navnet mitt nå er Gopaka.
Der fikk jeg se munker jeg kjente fra før,
gjenfødt bare som gandhabbaer.
Tidligere hadde de vært mennesker
og elever av Gotama.
Den gangen ga vi dem mat og drikke
og åpnet våre hjem for dem.
Men de må ha fulgt dårlig med
og ikke forstått Buddhas lære.
Selv om Mesteren har forklart
læren klart og tydelig,
må hver enkelt selv
forstå og fatte den i sitt indre.
Mens jeg hjalp og tjente dere,
hørte jeg den edle læres ord.
Nå er jeg Sakkas mektige sønn,
gjenfødt i de trettitre gudenes himmel.
Dere tjente den beste blant mennesker
og fulgte den høyeste treningsvei.
Likevel er dere kommet i lavere kår
og har ikke fått den status dere burde hatt.
Det gjør meg vondt å se medvandrere
som er blitt gjenfødt i lavere kår.
Dere er bare blitt gandhabbaer
som må tjene de egentlige gudene.
Men se hvordan jeg er blitt forvandlet!
Jeg var jo kvinne, og levde et verdslig liv.
Men nå er jeg blitt gjenfødt som mann
og lever i himmelsk herlighet blant gudene!’
Da Gotamas tidligere elever hørte
Gopakas kritikk, ble de dypt grepet.
’La oss ta fatt på treningen på ny,’ sa de,
’og ikke lenger være andres slaver!’
To av dem tok fatt på ny
og husket Gotamas veiledninger.
De slapp straks taket i alt begjær
og innså ulempen ved nytelser.
De rev seg løs fra nytelsenes bånd,
fra de sterke og negative bindingene,
som når elefanten bryter ned alle stengsler,
og steg høyere enn de trettitre gudene.
Tappert og energisk forkastet de begjæret
og overgikk dermed Inda og Pajapati
og alle de andre gudene
som satt der i Sudhamma-hallen.
Gudenes hersker Vasava så det
og undret seg der han satt midt blant gudene:
’Disse var født blant de lavere gudene,
men nå overgår de oss trettitre!’
Gopaka hørte de undrende ordene
og sa: ’Blant menneskene finnes
en oppvåknet, en vismann fra sakya-folket,
som har overvunnet alle sansenytelsebegjær.
Disse var hans sønner, men de mistet
oppmerksomheten da de døde.
Nå har jeg hjulpet dem, Inda,
til å gjenvinne sin oppmerksomhet.
En av de tre lever fortsatt
som gandhabba her blant dere.
De andre to er på vei mot oppvåkning
og bryr seg ikke lenger om guder.
Læren er så godt forklart
at ingen elev er usikker på den.
Vi hyller den oppvåknede seierherre,
som har skåret over uvissheten og krysset floden.’
De forsto denne læren på flekken
og steg opp til større herlighet.
Av dem som var i Brahmas følge,
har disse to nådd høyest.
Vi har kommet hit til deg
for å få høre denne læren.
Og nå som du gir meg lov til det,
vil jeg stille noen spørsmål, Mester.»

Da tenkte Mesteren som så:

«Denne Sakka har lenge levd et rent liv. De spørsmålene han vil stille, er nok alle fornuftige og gode. Han vil neppe stille tåpelige spørsmål. Og han vil sikkert ha lett for å forstå de forklaringene jeg kommer til å gi.»

Derfor svarte han med dette verset:

«Spør meg du bare, Vasava,
om alt hva du måtte ønske.
Jeg skal gjerne hjelpe deg
med å løse de problemene du måtte ha.»

Da nå Sakka, gudenes konge, hørte at Mesteren ga ham lov, stilte han dette spørsmålet:

«Både guder, gandhabbaer, nagaer, asuraer, mennesker og andre vesener vil helst leve i vennskap, fred og fordragelighet. Likevel lever de i uvennskap, hat, kamp og strid. Hva er det som binder dem slik at de ikke oppnår det de ønsker?»

Dette var Sakkas første spørsmål. Mesteren svarte:

«Det er egoisme og grådighet som binder dem til uvennskap, hat, kamp og strid, til tross for at de helst vil leve i vennskap, fred og fordragelighet, Sakka.»

«Ja visst, Mester! Slik er det,» sa Sakka fornøyd.

«Nå som du har forklart dette for meg, er jeg ikke forvirret lenger. Men hva er grunnen til denne egoismen og grådigheten, hva kommer den av? Hva må til for at den skal oppstå, og hva må til for at den skal bli borte?»

«Egoismen og grådigheten kommer av at vi liker noen ting og misliker andre ting. Dette er årsaken til egoisme og grådighet. Hvis vi liker og misliker, oppstår egoisme og grådighet. Hvis vi verken liker eller misliker, forsvinner egoismen og grådigheten.»

«Men hva er grunnen til at vi liker og misliker, hva kommer dette av? Hva må til for at det skal oppstå og hva må til for at det skal ta slutt?»

«Det er lystene som er grunnen til at vi liker og misliker det ene og det andre. Hvis lystene tar slutt, blir det også slutt på å like og mislike.»

«Men hva er årsaken til lystene, hva kommer de av? Hva må til for at de skal oppstå, og hva må til for at de skal stoppe?»

«Det er tanker som er årsaken til lystene. Hvis tanken stopper, stopper lystene.»

«Men hva er årsaken til tanker, hva kommer de av? Hva må til for at de skal oppstå, og hva må til for at de skal stoppe?»

«Det er begrepsdannelse som er årsaken til tanker. Hvis begrepsdannelsen stopper, stopper også tankene.»

«Men hva slags praksis må til for at begrepsdannelsen skal stoppe?»

«Det finnes to slags gleder, Sakka, gleder vi bør unne oss og gleder vi bør unngå. Det finnes to slags ubehag, ubehag vi bør ta med oss og ubehag vi bør unngå. Og det finnes to slags sinnsro, sinnsro vi bør unne oss og sinnsro vi bør unngå.

Hvilke gleder er det jeg sier vi bør unngå? Noen slags glede svekker sunne egenskaper og styrker usunne egenskaper. Slike gleder sier jeg vi bør unngå. Hvilke gleder er det jeg sier vi bør unne oss? Noen slags glede styrker sunne egenskaper og svekker usunne egenskaper. Slike gleder sier jeg vi bør unne oss. Og når det gjelder gleder som medfører tenkning sammenlignet med spontane gleder, er de spontane best. Det er derfor jeg sier det finnes to slags gleder, Sakka, gleder vi bør unne oss og gleder vi bør unngå.

Hvilke ubehag er det jeg sier vi bør unngå? Noen slags sorg svekker sunne egenskaper og styrker usunne egenskaper. Slike ubehag sier jeg vi bør unngå. Hvilke ubehag er det jeg sier vi bør ta med oss? Noen slags ubehag styrker sunne egenskaper og svekker usunne egenskaper. Slike ubehag sier jeg vi bør ta med oss. Og når det gjelder ubehag som medfører tenkning sammenlignet med spontane ubehag, er de spontane best. Det er derfor jeg sier det finnes to slags ubehag, Sakka, ubehag vi bør ta med oss og ubehag vi bør unngå.

Og hva slags sinnsro er det jeg sier vi bør unngå? Noen slags sinnsro svekker sunne egenskaper og styrker usunne egenskaper. Slik sinnsro sier jeg vi bør unngå. Hvilke sinnsro er det jeg sier vi bør unne oss? Noen slags sinnsro styrker sunne egenskaper og svekker usunne egenskaper. Slik sinnsro sier jeg vi bør unne oss. Og når det gjelder sinnsro som medfører tenkning sammenlignet med spontan sinnsro, er den spontane best. Det er derfor jeg sier det finnes to slags sinnsro, Sakka, sinnsro vi bør unne oss og sinnsro vi bør unngå.

Det er slik praksis som må til for at begrepsdannelsen skal stoppe.»

Slik besvarte Mesteren de spørsmålene som Sakka, gudenes konge, satte fram. Glad og fornøyd takket Sakka for svarene:

«Slik er det, Mester, slik er det, du lykkelige! Nå som jeg har hørt Mesterens forklaringer, har jeg fått ryddet tvilen av veien og er ikke lenger forvirret!»

Etter at Sakka hadde takket Mesteren, stilte han et annet spørsmål:

«Hva må en munk gjennomføre for å være beskyttet av atferdsreglene for munker, Mester?»

«Vi kan bruke kroppen på to måter, Sakka. Den ene kan anbefales, den andre ikke. Vi kan bruke munnen på to måter. Den ene kan anbefales, den andre ikke. Og vi kan sette oss to slags mål. Det ene kan anbefales, det andre ikke.

Hva mener jeg da med å si at vi kan bruke kroppen på to måter, og at den ene kan anbefales, den andre ikke? Når man merker at en viss atferd styrker usunne egenskaper og svekker sunne egenskaper, kan en slik atferd ikke anbefales. Men merker man at atferden svekker usunne egenskaper og styrker sunne egenskaper, kan den anbefales og bør praktiseres. Det er derfor jeg sier vi kan bruke kroppen på to måter, og at den ene kan anbefales, den andre ikke.

Hva mener jeg da med å si at vi kan bruke munnen på to måter, og at den ene kan anbefales, den andre ikke? Når man merker at en viss tale styrker usunne egenskaper og svekker sunne egenskaper, kan en slik atferd ikke anbefales. Men merker man at talen svekker usunne egenskaper og styrker sunne egenskaper, kan den anbefales og bør praktiseres. Det er derfor jeg sier vi kan bruke munnen på to måter, og at den ene kan anbefales, den andre ikke.

Hva mener jeg da med å si at vi kan sette oss to slags mål, og at det ene kan anbefales, det andre ikke? Når man merker at en viss målsetting styrker usunne egenskaper og svekker sunne egenskaper, kan en slik atferd ikke anbefales. Men merker man at målsettingen svekker usunne egenskaper og styrker sunne egenskaper, kan den anbefales og bør gjennomføres. Det er derfor jeg sier vi kan sette oss to slags mål, og at den ene kan anbefales, den andre ikke.

Dette er hva en munk må gjennomføre for å være beskyttet av atferdsreglene for munker, Sakka.»

Slik besvarte Mesteren de spørsmålene som Sakka, gudenes konge, satte fram. Glad og fornøyd takket Sakka for svarene:

«Slik er det, Mester, slik er det, du lykkelige! Nå som jeg har hørt Mesterens forklaringer, har jeg fått ryddet tvilen av veien og er ikke lenger forvirret!»

Etter at Sakka hadde takket Mesteren, stilte han et annet spørsmål:

«Hva må en munk gjennomføre for å ha kontroll over sansene sine, Mester?»

«Det finnes to slags synsinntrykk, Sakka. Det ene kan anbefales, det andre ikke. Det samme gjelder for hørselsinntrykk, dufter, smaksinntrykk, berøringsinntrykk og tanker. Det finnes to slag av hver av dem. Det ene kan anbefales, det andre ikke.»

«Jeg forstår hva du mener, Mester,» sa Sakka. «De synsinntrykkene som ikke kan anbefales, er slike som styrker usunne egenskaper og svekker sunne egenskaper, mens de som kan anbefales, er slike som svekker usunne egenskaper og styrker sunne egenskaper. Og det samme gjelder for hørselsinntrykk, dufter, smaksinntrykk, berøringsinntrykk og tanker. De som ikke kan anbefales, er slike som styrker usunne egenskaper og svekker sunne egenskaper, mens de som kan anbefales, er slike som svekker usunne egenskaper og styrker sunne egenskaper. Slik forstår jeg meningen med hva du sa, og nå som jeg har hørt Mesterens forklaringer, har jeg fått ryddet tvilen av veien og er ikke lenger forvirret!»

Etter at Sakka slik hadde takket Mesteren, stilte han et annet spørsmål:

«Har alle prester og filosofer den samme lære og samme praksis, vil de det samme og har de samme mål?»

«Nei, det har de ikke,» svarte Mesteren.

«Hvorfor ikke?»

«Det er så stort mangfold i verden. Mange klamrer seg til hver sin lille del av virkeligheten og sier at ’dette er den eneste sannhet, alt annet er feil.’ Derfor har ikke alle prester og filosofer samme lære og samme praksis, og de vil ikke det samme og har ikke samme mål.»

«Har alle prester og filosofer nådd fram til fullkommenhet, Mester? Har de funnet fullkommen ro, har de fullkommen praksis og har de alle nådd fram til det endelige målet?»

«Nei, Sakka, det har de ikke.»

«Hvorfor ikke?»

«De som har gjort seg fri ved å slippe taket begjæret, har nådd fram til fullkommenhet, Sakka. De har funnet fullkommen ro, har fullkommen praksis og har nådd fram til det endelige målet. Derfor er det ikke alle som har oppnådd dette.»

Slik besvarte Mesteren de spørsmålene som Sakka, gudenes konge, satte fram. Glad og fornøyd takket Sakka for svarene:

«Slik er det, Mester, slik er det, du lykkelige! Nå som jeg har hørt Mesterens forklaringer, har jeg fått ryddet tvilen av veien og er ikke lenger forvirret!»

Etter at Sakka hadde takket Mesteren, sa han:

«Lidenskapen er som en sykdom, Mester, den er som en verkebyll og som en brodd. Den trekker oss rundt fra den ene tilstanden til den andre, slik at vi noen ganger er høyt oppe og andre ganger lavt nede. Du har besvart disse spørsmålene som jeg ikke fikk anledning til å stille til andre prester og filosofer, Mester. Men du har gitt meg svar som vil være meg til glede og nytte i lang tid, og du har trukket ut den brodden som det var for meg at jeg ikke fikk svar og følte meg usikker på disse tingene.»

«Så du har prøvd å spørre andre filosofer og prester om de samme tingene?»

«Ja, det har jeg,» svarte Sakka.

«Har du lyst til å fortelle hva slags svar du fikk du av dem?»

«Det skal jeg gjerne fortelle, når du eller slike som deg vil høre, Mester. Jeg gikk til slike som jeg trodde var vise prester og filosofer fordi de bodde alene ute i skogen, og stilte dem spørsmål. Men i stedet for å svare, spurte de meg hvem jeg var. Jeg svarte naturligvis at jeg var Sakka, gudenes konge. De spurte meg hvorfor jeg kom for å stille dem spørsmål, og da forklarte jeg så mye av læren som de trengte for å forstå spørsmålene mine. Men da ble de overbegeistret og ropte: ’Gud har vist seg for oss! Gud har talt til oss og svart på spørsmålene våre!’ Så i stedet for at jeg ble disippel under dem, slik jeg hadde håpet, ble de disipler under meg. Men nå er jeg din disippel, Mester. Nå har jeg gått ut i strømmen og kan ikke falle tilbake, men er sikret å nå fram til full oppvåkning!»

«Har du opplevd en slik glede og tilfredshet før, Sakka, som den du nå føler?»

«Ja, det har jeg, Mester.»

«Kan du fortelle oss om det?»

«En gang sto det et stort slag mellom gudene og asura-demonene, Mester. Gudene vant, og demonene tapte. Da vi hadde vunnet denne seieren, tenkte jeg at nå kan jeg nyte både gudenes og asuraenes føde. Men den gleden og tilfredsheten jeg da følte, var vunnet gjennom kamp og vold, og den førte verken til at man slipper taket og faller til ro, eller til avslutning, fred og innsikt, og heller ikke til oppvåkning og nibbana. Den gleden og tilfredsheten jeg nå har vunnet, Mester, fører derimot til at man slipper taket og faller til ro, til avslutning, fred og innsikt, og til oppvåkning og nibbana.»

«Hva tenker du på når du sier at du føler så stor glede og tilfredshet, Sakka?»

«Da tenker jeg på seks ting, Mester:

For tiden er jeg bare en gud,
men nå har jeg fått sjansen til et nytt liv!

Dette er den ene tingen som gjør at jeg føler stor glede og tilfredshet, Mester.

Når jeg faller fra gudenes verden
og mitt liv her oppe tar slutt,
skal jeg gjenfødes uten forvirring,
og dette gjør meg glad.

Dette er det andre som gjør at jeg føler stor glede og tilfredshet, Mester.

Jeg fikk ryddet opp i min forvirring
og frydes over Mesterens ord.
Nå skal jeg leve på rette måten
med innsikt og klar forståelse.

Dette er det tredje, Mester.

Når jeg lever på rette måten
skal jeg nå full oppvåkning.
Jeg skal leve i visdom
og dette vil føre til målet.

Dette er det fjerde.

Når deretter mitt liv som menneske
tar slutt, og døden innhenter meg,
skal jeg på nytt bli en gud,
den ypperste av alle i himmelen!

Dette er det femte.

Mer strålende enn
de strålende gudene
skal jeg leve mitt siste liv
der oppe i himmelen.

Dette er det sjette. Og dette var altså de seks tingene som gjør at jeg føler stor glede og tilfredshet, Mester.

Jeg var forvirret,
usikker og misfornøyd,
og lenge prøvde jeg å finne
en som har kommet fram til sannheten.
Jeg trodde at filosofer
som levde i ensomhet,
måtte ha nådd oppvåkningen,
og derfor oppsøkte jeg dem.
Hva må jeg gjøre for å lykkes,
og hva vil føre til fiasko?
Dette spurte jeg dem om,
men de hadde ingen råd å gi meg.
Så snart de forsto at Sakka
var den som sto foran dem,
spurte de meg hvorfor
jeg var kommet dit.
Jeg forklarte dem læren
slik jeg og de fleste har hørt den.
Da ble de overbegeistret
og ropte: ’Vi har sett Gud!’
Men nå har jeg sett Buddha.
All tvil er ryddet av veien!
All angst er forsvunnet,
for jeg har sett den oppvåknede.
Jeg bøyer meg for Buddha,
helten som fjernet brodden,
den makeløse
som stråler som solen selv.
Slik Brahma hedres av gudene,
slik hedrer vi deg i dag.
Du er den oppvåknede!
Du er en lærer uten like!
Din like finnes ikke
i hele verden
med alle dens guder.»

Deretter henvendte Sakka seg til den unge gandhabbaen Pañcasikha og sa:

«Du gjorde meg en stor tjeneste da du fikk Mesteren i tale for meg, Pañcasikha. Siden du kom i prat med ham, kunne jeg gå bort til Mesteren og hilse på den ærverdige oppvåknede. Jeg vil være som en far for deg, og du skal bli konge over gandhabbaene. Og jeg skal sørge for at du blir gift med den vakre piken Solstråle, som du er så glad i.»

Så la Sakka, gudenes konge, sin hånd på jorden og tok den til vitne da han tre ganger uttalte disse høytidelige ord:

«Jeg bøyer meg for Mesteren, den ærverdige, den fullkomment oppvåknede!
Jeg bøyer meg for Mesteren, den ærverdige, den fullkomment oppvåknede!
Jeg bøyer meg for Mesteren, den ærverdige, den fullkomment oppvåknede!»

Da disse forklaringene ble gitt, fikk Sakka, gudenes konge, øyet opp for sannheten, plettfritt og rent, og han innså at alt som har en begynnelse også har en slutt. Det samme skjedde med åtti tusen andre guder.

Dette var altså de spørsmålene som Sakka, gudenes konge, fikk anledning til å stille, og som Mesteren besvarte. Derfor blir denne utredningen kalt Sakkas spørsmål.

The Long Discourses

|_II. The Great Chapter

DN21. Sakkas spørsmål

Translations [21]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Português

Русский

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [21]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Português

Русский

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]