Slik har jeg hørt det:

En gang da Kumara-Kassapa var på vandring i Kosala sammen med fem hundre munker, kom han til en by som het Setavya. Mens han var der, holdt han til i simsapalunden nord for byen.

På den tiden bodde brahmanen Payasi i Setavya, et sted som myldret av mennesker, og som var rikt på gressganger, skog, vann og korn. Stedet var krongods som kong Pasenadi av Kosala hadde gitt ham å styre med kongelige fullmakter.

Nå hadde fyrst Payasi fått følgende skadelige idé: Det finnes ikke noen annen verden, det er ingen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og om vi gjør gode eller onde handlinger, får det ingen følger for oss.

Borgerne og brahmanene i Setavya fikk høre at Kumara-Kassapa var kommet, og sa:

«Folk sier mye pent om Kumara-Kassapa. De sier han er klok, vis og forstandig, at han er lærd, veltalende og snakker godt for seg, at han er gammel og ærverdig. Det er godt å se slike ærverdige.»

Deretter gikk borgerne og brahmanene i Setavya i flokk og følge ut av nordporten og vandret i retning av simsapalunden.

Fyrst Payasi, som hadde gått opp på takterrassen på huset sitt for å hvile middag, fikk øye på disse flokkene med brahmaner og borgere på vei ut av nordporten i retning av simsapalunden, og han sa til oppasseren sin:

«Hva skal dette bety, oppasser, at brahmaner og borgere i Setavya går gruppevis ut av byen og vandrer i flokk og følge i retning av simsapalunden?»

Oppasseren fortalte det han hadde hørt om Kumara-Kassapa, og la til:

«Så nå er de på vei for å treffe ham.»

«Gå bort til dem, oppasser, og hils dem fra meg og be dem vente, for jeg vil også være med og besøke Kumara-Kassapa, Det ville jo være ille om Kumara-Kassapa skulle sette tåpelige og uvettige griller i hodet på dem om at det skal finnes en annen verden, om at vi blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger. For det finnes ikke noen annen verden, oppasser, det er ingen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og om vi gjør gode eller onde handlinger, får det ingen følger for oss!»

«Ja vel, herre,» svarte oppasseren. Og han gikk bort til de andre og sa:

«Vent, mine herrer! Fyrst Payasi vil også være med til Kumara-Kassapa!»

Så vandret fyrst Payasi til simsapalunden sammen med de andre borgerne og brahmanene fra Setavya. Da han kom fram til lunden, hilste han høflig på Kumara-Kassapa, og satte seg deretter ned ved siden av ham. Noen av brahmanene og borgerne hilste ærbødig og snakket litt med Kumara-Kassapa og satte seg deretter ned, andre bare hilste høflig på ham før de satte seg, og noen hilste ham med løftede, sluttede hender og satte seg deretter ned. Andre presenterte seg før de satte seg, og atter andre satte seg uten å si noe.

Da alle hadde satt seg, sa Payasi:

«Jeg hevder følgende synspunkt, Kassapa: Det finnes ikke noen annen verden, det er ingen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og om vi gjør gode eller onde handlinger, får det ingen følger for oss.»

«Jeg har aldri sett eller hørt om noen som hevder noe slikt, fyrste. Hvordan kan du hevde at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger? Jeg vil gjerne spørre deg litt ut om dette, fyrste, så får du svare som du synes er best.

Hva mener du om dette, fyrste: Eksisterer solen og månen i denne verden eller i en annen verden? Er de guder eller mennesker?»

«Solen og månen er i en annen verden, Kassapa, ikke i denne. De er guder og ikke mennesker.»

«Ut fra dette kan vi vel si at det finnes en annen verden, at det er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Jeg har venner, kjente og slektninger som begår drap, stjeler og begår seksuelle overtredelser, Kassapa. De lyver, baktaler andre, kommer med krenkende uttalelser og skravler om alt og ingenting. De er grådige og ondsinnede og har skadelige synspunkter. Det hender av og til at noen av dem blir alvorlig syke og ligger med sterke smerter. Når jeg forstår at de ligger for døden, går jeg til dem og sier: ’Det finnes prester og filosofer som sier og mener at den som dreper, stjeler, begår seksuelle overtredelser, lyver, baktaler andre, kommer med krenkende uttalelser og skravler om alt og ingenting, som er grådig og ondsinnet og har skadelige synspunkter, kommer til pinefulle tilstander i helvete etter døden. Nå har jo du både drept og stjålet, begått seksuelle overtredelser, løyet, baktalt andre og skravlet om alt og ingenting, og du har vært grådig, ondsinnet og hatt skadelige synspunkter. Hvis disse prestene og filosofene snakker sant, vil du altså havne i pinefulle tilstander i helvete når du dør. Hvis det går slik med deg, kan du ikke da komme til meg og fortelle at det finnes en annen verden, at man blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at gode og vonde handlinger har sine konsekvenser? Jeg stoler på deg, og det du da har sett og kan fortelle om, vil jeg godta som om jeg skulle ha sett det med egne øyne.’ De lover at det skal de gjøre, men ingen av dem har kommet tilbake og fortalt noe som helst, og ikke har de sendt meg noe bud, heller. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, Kassapa.»

«Da vil jeg stille deg et spørsmål, fyrste, så kan du svare som du selv synes best. Hva mener du om dette, fyrste: Sett at folkene dine har tatt en tyv på fersk gjerning. De fører ham fram for deg og sier: ’Denne tyven tok vi på fersk gjerning, herre. La ham bli dømt til den straffen han fortjener.’ Da sier du vel at de skal binde armene hans med sterke tau, rake håret av hodet hans og føre ham rundt i byen fra gate til gate og fra gatekryss til gatekryss mens de slår på skarptromme, og deretter skal de føre ham ut til retterstedet sør for byen og hogge hodet av ham. Dette gjør de, og tar ham med ut av porten til retterstedet. Hvis nå tyven ber bødlene om å vente, og sier: ’Vent litt, da! Jeg har venner og slektninger her inne i byen, la meg få besøke dem først!’ Tror du bødlene vil vente med å henrette ham? Eller vil de hogge hodet av ham mens han sitter der og jamrer og bønnfaller dem?»

«Bødlene venter ikke, Kassapa. De hogger bare hodet av ham, samme hvor mye han jamrer.»

«Denne tyven, som er et menneske, får altså ikke tillatelse av bødlene, som også er mennesker, til å besøke venner og slektninger før han blir henrettet. Tror du da det nytter for dine venner, kjente og slektninger som har begått drap, og tyveri, som har begått seksuelle overtredelser, som har løyet, baktalt andre, kommet med krenkende uttalelser og skravlet om alt og ingenting, og som har vært grådige og ondsinnede og hatt skadelige synspunkter, å be helvetes voktere om å vente mens de besøker deg for å fortelle at det finnes en annen verden, at det er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger?

Derfor sier jeg at det finnes en annen verden, at det er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Jeg har venner, kjente og slektninger som avstår fra å drepe, avstår fra å stjele og avstår fra å begå seksuelle overtredelser, Kassapa. De verken lyver, baktaler andre, kommer med krenkende uttalelser eller skravler om alt og ingenting. De er verken grådige eller ondsinnede og har positive synspunkter. Det hender av og til at noen av dem blir alvorlig syke og ligger med sterke smerter. Når jeg forstår at de ligger for døden, går jeg til dem og sier: ’Det finnes prester og filosofer som sier og mener at den som avstår fra å drepe, avstår fra å stjele og avstår fra å begå seksuelle overtredelser, som verken lyver, baktaler andre, kommer med krenkende uttalelser eller skravler om alt og ingenting og som verken er grådige eller ondsinnede og som har positive synspunkter, kommer til en lykkelig tilstand i himmelen etter døden. Nå har jo du verken drept eller stjålet, begått seksuelle overtredelser, løyet, baktalt andre eller skravlet om alt og ingenting, og du har ikke vært grådig eller ondsinnet, og du har hatt positive synspunkter. Hvis disse prestene og filosofene snakker sant, vil du altså havne i en lykkelig tilstand i himmelen når du dør. Hvis det går slik med deg, kan du ikke da komme til meg og fortelle at det finnes en annen verden, at man blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at gode og vonde handlinger har sine konsekvenser? Jeg stoler på deg, og det du da har sett og kan fortelle om, vil jeg godta som om jeg skulle ha sett det med egne øyne.’ De lover at det skal de gjøre, men ingen av dem har kommet tilbake og fortalt noe som helst, og ikke har de sendt meg noe bud, heller. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, Kassapa.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det er som om en mann skulle falle ut i en kloakkpøl og bli tilsvinet fra topp til tå. Så gir du noen beskjed om å trekke ham opp fra pølen, børste av ham alt svineriet, gi ham full massasje med de fineste salver og oljer, og deretter bade ham tre ganger med den fineste såpe. Etterpå skal de stelle håret og skjegget hans og kle ham opp i kostbare klær og pynte ham med kostbare smykker og kranser. Så skal de invitere ham inn i palasset, der han kan hygge seg med all slags luksus. Alt dette blir gjort. Tror du da at denne mannen, som nå er blitt massert, badet, salvet og pyntet med rent tøy og velduftende kranser, og som hygger seg med all slags luksus i palasset, har lyst til å hoppe ut i kloakkpølen igjen?»

«Selvfølgelig ikke, Kassapa.»

«Hvorfor det, da?»

«Kloakkpølen er skitten, stinkende, ekkel og motbydelig, og det synes han selv, også.»

«På samme måte synes gudene at menneskene er skitne, stinkende, ekle og motbydelige, og de kan kjenne stanken av mennesker på hundre mils hold, fyrste. Så hvorfor i all verden skulle vel dine venner og slektninger, de som verken har drept eller løyet, baktalt andre eller skravlet om alt og ingenting, ikke har vært grådige eller ondsinnede, og som har hatt positive synspunkter komme tilbake til deg fra den lykkelige tilstanden i himmelen de havnet i da de døde, bare for å fortelle at det finnes en annen verden, at man blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at gode og vonde handlinger har sine konsekvenser?

Derfor sier jeg at det finnes en annen verden, at det er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Jeg har venner, kjente og slektninger som avstår fra å drepe, avstår fra å stjele, avstår fra å begå seksuelle overtredelser og avstår fra å bli beruset, Kassapa. Det hender av og til at noen av dem blir alvorlig syke og ligger med sterke smerter. Når jeg forstår at de ligger for døden, går jeg til dem og sier: ’Det finnes prester og filosofer som sier og mener at den som avstår fra å drepe, avstår fra å stjele, avstår fra å begå seksuelle overtredelser og avstår fra å bli beruset, kommer til en lykkelig tilstand i himmelen hos de trettitre gudene etter døden. Nå har jo du verken drept eller stjålet, løyet, begått seksuelle overtredelser eller vært beruset. Hvis disse prestene og filosofene snakker sant, vil du altså havne i en lykkelig tilstand i himmelen hos de trettitre gudene når du dør. Hvis det går slik med deg, kan du ikke da komme til meg og fortelle at det finnes en annen verden, at man blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at gode og vonde handlinger har sine konsekvenser? Jeg stoler på deg, og det du da har sett og kan fortelle om, vil jeg godta som om jeg skulle ha sett det med egne øyne.’ De lover at det skal de gjøre, men ingen av dem har kommet tilbake og fortalt noe som helst, og ikke har de sendt meg noe bud, heller. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, Kassapa.»

«Da vil jeg stille deg et spørsmål, fyrste, så kan du svare som du selv synes best. Hundre år for oss mennesker er som et døgn for de trettitre gudene. Tretti slike døgn utgjør en måned, og tolv slike måneder danner et år. De trettitre gudene lever i tusen slike gudeår. De vennene og slektningene du snakket om, er kommet til de trettitre gudenes himmel. Men hvis de nå skulle få lyst til å hvile seg og nyte himmelens gleder et par dager før de drar ned til deg og forteller det hvordan det er der, ville du da oppleve at de kom på besøk?»

«Nei, da ville jo jeg være død for lenge siden. Men hvordan kan du egentlig vite at de trettitre gudene eksisterer, eller at de lever så og så lenge? Jeg tror deg ikke når du sier dette.»

«Dette kan sammenlignes med en mann som er blind fra fødselen, fyrste. Han kan ikke se svarte eller hvite gjenstander, han kan ikke se blå, gule, røde eller brune gjenstander, han ser ikke hva som likt og hva som er forskjellig, og han kan heller ikke se stjerner, sol eller måne. Da kan det hende han vil si: ’Det finnes ikke svarte eller hvite gjenstander, det finnes ikke blå, gule, røde eller brune gjenstander, det er ikke noe som er likt eller forskjellig og det finnes ingen stjerner, sol eller måne. Jeg kan ikke se dette, jeg vet ikke noe om dette, derfor finnes det ikke.’ Ville han ha rett i dette, fyrste?»

«Nei, Kassapa. Alt dette finnes jo, så han ville ikke ha rett i at det ikke finnes bare fordi han ikke kan se det.»

«Nettopp, fyrste. Og jeg synes du uttaler deg omtrent som denne blinde mannen når du ikke vil tro at de trettitre gudene finnes eller at de lever så og så lenge. For vi kan ikke se den andre verden med våre fysiske øyne, slik du later til å tro. Brahmaner og filosofer som i ensomhet lever ute i skog og ødemark der det er lite bråk og støy, mediterer flittig, iherdig og konsentrert, slik at de utvikler en paranormal synsevne. Med denne evnen, som overgår vanlige menneskers synsevne, kan de se den andre verden og de kan vesener som blir spontant gjenfødt der. Det er slik man kan se den andre verden, fyrste, ikke med våre fysiske øyne, slik du later til å tro. Og slik kan vi vite at det finnes en annen verden, at vi blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Jeg ser mange prester og filosofer som lever et etisk liv og følger en god lære. De vil gjerne leve og ikke dø, de vil ha det godt og ikke vondt. Da tenker jeg som så, at hvis disse prestene og filosofene som lever et etisk liv og følger en god lære, som gjerne vil leve og ikke dø, og som vil ha det godt og ikke vondt—hvis de vet at de får det bedre etter døden, hvorfor tar de ikke gift eller dolker seg til døde? Hvorfor henger de seg ikke eller kaster seg utfor et stup? Grunnen til at de ikke gjør det, er selvsagt at de ikke vet om de får det bedre etter døden. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang en brahman som hadde to hustruer. Med den ene av dem hadde han en sønn på ti-tolv år, og den andre var gravid. Så døde denne brahmanen. Da gikk gutten til morens medhustru og sa:

’Alt som finnes av penger, eiendommer, gull og sølv, er mitt. Du eier ikke noe av dette, for far innsatte meg som sin arving.’

’Vent til barnet mitt er født,’ svarte hun. ’Hvis det er en gutt, skal han ha sin del. Blir det en jente, skal hun bli din tjenestejente.’

Men gutten holdt på sitt, og da tok kvinnen en kniv og gikk inn på rommet sitt. ’Jeg må finne ut om det blir gutt eller jente,’ tenkte hun, og sprettet opp buken sin.

Dermed døde både fosteret og hun selv fordi hun var så tåpelig at hun prøvde å få tak i arven på uvettig vis. Og på samme måte som hun ødela for seg selv ved at hun prøvde å få tak i arven på tåpelig og uvettig vis, fyrste, ødelegger du for deg selv når du prøver å finne den andre verden på like tåpelig og uvettig vis.

Disse prestene og filosofene som lever et etisk liv og følger en god lære, prøver ikke å tvinge det umodne til modning, men er kloke nok til å la tingene modnes i sitt naturlige tempo. Livet har mening for dem. Jo lenger de lever, jo mer godt kan de få gjort, noe som er til glede og nytte både for dem selv og for andre, siden de handler ut fra medfølelse med verden til beste for både guder og mennesker. Og slik kan vi vite at det finnes en annen verden, at vi blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Sett at noen griper en tyv på fersk gjerning og fører ham fram for meg for at jeg skal dømme ham. Da kan jeg gi beskjed om at de skal putte ham levende i en krukke og stenge for åpningen med en våt hud. Deretter skal de smøre et tykt lag av våt leire over denne igjen, legge krukken i ovnen og fyre opp under den. Dette blir gjort, og når jeg etterpå får beskjed om at mannen er død, kan vi hente ut krukken og åpne den mens vi følger nøye med for å se om vi kan se sjelen hans komme ut av den. Men det er ikke noen sjel å se, Kassapa. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Da vil jeg stille deg et spørsmål igjen, fyrste, så kan du svare som du selv synes best. Når du sover middag, hender det da at du drømmer at du er i en vakker park, i en vakker hage, ved en vakker lotusdam eller andre steder hvor det er fint å være?»

«Slikt hender, Kassapa.»

«Og blir du ikke passet på av pukkelrygger, dverger, småjenter og tjenestepiker mens du sover?»

«Det stemmer, Kassapa.»

«Har de noen gang sett at sjelen din drar bort eller kommer tilbake?»

«Nei, Kassapa, det har de ikke.»

«Enda du da er levende, kan de ikke se sjelen din komme eller gå mens du sover, fyrste. Hvordan kan du da vente at du skal kunne se sjelen til en som er død, komme eller gå? Derfor kan vi vite at det finnes en annen verden, at vi blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Sett at noen griper en tyv på fersk gjerning og fører ham fram for meg for at jeg skal dømme ham. Da kan jeg gi beskjed om at de skal veie ham mens han fortsatt er levende. Deretter skal de kvele ham med en snor og så veie ham igjen. Dette gjør de. De veier ham, kveler ham og veier ham igjen etter at han er død. Mens han var levende, var han lettere, mykere og lettere å bøye. Som død var han tyngre, hardere og stivere. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Tenk deg at du veier en jernkule som har ligget i ilden til oppvarming hele dagen, og som er blitt helt rødglødende. Deretter lar du den bli kald igjen og veier den på nytt. Når var jernkulen lettest, mykest og lettest å forme? Var det da den var varm eller kald?»

«En jernkule er lettest, mykest og lettest å forme når den er helt rødglødende og varm, Kassapa. Når kulen er blitt kald og gassene i den har falt til ro, da er den tyngre, stivere og vanskeligere å forme.»

«Nettopp, fyrste. Og når kroppen har liv, varme og bevissthet, da er den lettere, mykere og lettere å forme. Når den ikke har liv, varme eller bevissthet, er den tyngre, stivere og vanskeligere å forme. Derfor kan vi vite at det finnes en annen verden, at vi blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Sett at noen griper en tyv på fersk gjerning og fører ham fram for meg for at jeg skal dømme ham. Da kan jeg gi beskjed om at de skal drepe ham ved først å flå ham og deretter skjære ut sener, knokler og marg. De begynner å gjøre dette, og når han er halvdød, sier jeg at de skal legge ham på ryggen, for da kan vi kanskje se sjelen fare ut av ham. Dette gjør de, men vi ser ikke noen sjel på vei ut. Da kan jeg gi beskjed om at de skal bøye ham, legge ham først på den ene og så på den andre siden, reise ham opp, snu ham opp ned, slå ham med hendene, med jordklumper, stokker eller sverd, eller riste og dytte ham hit og dit, for da kan vi kanskje se sjelen fare ut av ham. De gjør alt dette, men vi ser ikke noen sjel fare ut. Han har øyne og det finnes synlige former, men han ser dem ikke lenger. Han har ører og det finnes lyder, men han hører dem ikke. Han har nese og det finnes dufter, men han lukter intet. Han har tunge og det finnes smaker, men han kjenner dem ikke. Han har kropp og det finnes berøringer, men han kjenner ikke noe lenger. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang en trompetblåser som tok med seg trompeten sin og dro til grensedistriktene. Da han kom fram til en landsby, gikk han midt inn i landsbyen og blåste tre ganger i trompeten. Så satte han seg ned og la trompeten ved siden av seg. Folkene som bodde der, undret seg over hvilken vakker, henrivende og oppildnende lyd dette vel kunne være. De samlet seg i landsbyen og spurte trompetblåseren hva for en lyd de hadde hørt. Han viste dem trompeten og forklarte at den vakre, henrivende og oppildnende lyden hadde kommet fra den. De la trompeten ned på siden og sa: ’Spill trompet, spill!’ Men det kom ikke en tone fra trompeten. Så la de den på den andre siden, men trompeten ga ikke lyd fra seg. De satte den på høykant, snudde den opp ned, slo den med hendene, med jordklumper, stokker og sverd, og ristet og dyttet den hit og dit, og sa: ’Spill trompet, spill!’ Men trompeten ga ikke en lyd fra seg. Da tenkte trompetblåseren: ’Så dumme folk er her ute i grensestrøkene! Tenk at de kan lete etter trompettonen på så tåpelig vis!’ Deretter grep han trompeten, og mens de stirret på ham, blåste han tre klare toner i den. Deretter tok han med seg trompeten og gikk sin vei. Da forsto folkene at når trompeten blir spilt av en mann som blåser luft inn i den, gir den lyd fra seg, men ikke ellers.

Når altså kroppen har liv, varme og bevissthet, da kan den komme og gå, stå og sitte eller ligge. Da kan den se synlige former, høre lyder, kjenne dufter, smaker og berøringer og oppfatte idéer. Men når kroppen mangler liv, varme og bevissthet, kan den ikke noe av dette. Derfor kan vi vite at det finnes en annen verden, at vi blir spontant gjenfødt i en annen verden og at det får følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, mener jeg likevel at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Men hvordan vil du da begrunne din påstand om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger, fyrste?»

«Jo, det skal jeg forklare deg, Kassapa.»

«Hvordan?»

«Sett at noen griper en tyv på fersk gjerning og fører ham fram for meg for at jeg skal dømme ham. Da kan jeg gi beskjed om at de skal flå ham, for da kan vi kanskje få øye på sjelen. Det gjør de, men vi kan ikke se noen sjel. Så kan jeg si at de skal skjære av ham kjøttet, for da kan vi kanskje få øye på sjelen. Det gjør de, men vi kan ikke se noen sjel. Videre kan si at de skal skjære ut senene, knoklene og beinmargen, og hele tiden speider vi etter en sjel, men får ikke øye på noen. Derfor mener jeg at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang en eneboer med flokete hår som bodde i en løvhytte ute i skogen og tilba ilden. En folkestamme på vandring kom og slo seg ned i nærheten av hytta til eneboeren en natt før de dro videre. Etter at de hadde dratt, gikk eneboeren bort til leirplassen deres for å se om de hadde lagt fra seg noe han kunne ha bruk for. Da han kom dit, fikk han øye på et lite guttebarn som høvdingen deres hadde satt ut i skogen og forlatt. Eneboeren syntes ikke han kunne la gutten ligge der og dø, så han tok ham med tilbake til hytta og stelte for ham og oppdro ham som om han skulle være hans egen sønn.

Da gutten var ti-tolv år gammel, måtte eneboeren reise bort i et ærend. Han sa dette til gutten, og la til: ’Da får du passe ilden så lenge, og ikke la den slukne. Men hvis den skulle slukne, så ser du at her er øksa, her er det kvister og her er fyrdrillen. Med disse kan du tenne opp igjen og passe ilden.’

Så gikk eneboeren. Gutten lekte og glemte å passe ilden, så den sluknet for ham. ’Pappa sa at her er øksa, her er det kvister og her er fyrdrillen. Jeg får vel prøve å få fyr igjen.’ Dermed tok han øksa og hogg fyrdrillen i to. Men det ble ikke noe ild av det. Da hogg han den i fire biter, men fortsatt tok det ikke fyr. Han hogg den i mindre og mindre biter, men fikk ikke noe ild på den måten. Til slutt støtte han bitene til fint støv i en morter og strødde det for vinden, men fortsatt fikk han ikke fyr.

Da eneboeren var ferdig med det han hadde å gjøre, kom han hjem igjen. ’Har du latt ilden slukne, gutt?’ utbrøt ham.

’Ja, jeg lekte og glemte å passe ilden, så den sluknet. Men jeg husket du sa at her er øksa, her er det kvister og her er fyrdrillen, så jeg tok øksa og hogg drillen i småbiter, men likevel klarte jeg ikke å få fyr!’

’Denne guttungen er da utrolig dum,’ tenkte eneboeren. ’Han kunne da ikke vente å få fyr på den måten!’

Dermed tok han en annen fyrdrill og viste gutten hvordan den skulle brukes. ’Se her, gutten min, slik skal du gjøre, og ikke slik du var dum og uforstandig nok til å prøve!’

På samme måte søker du den andre verden på en dum og uforstandig måte, fyrste. Gi slipp på den skadelige oppfatningen din, fyrste! Kvitt deg med den, så den ikke skal bli deg til sorg og smerte i lang tid.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, klarer jeg ikke å gi slipp på denne skadelige oppfatningen. Både kong Pasenadi av Kosala og fyrstene i nabolandene vet at jeg har denne skadelige idéen om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger. Hvis jeg nå skulle gi slipp på denne skadelige oppfatningen, vil de si at fyrst Payasi er dum og uforstandig og ikke har forstått noe særlig. Derfor vil jeg holde fast på den, fordi jeg er stolt og vil vise meg fast og urokkelig.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang en stor karavane med tusen oksekjerrer som var på vei vestover. Overalt hvor de kom, ble det fort slutt på ved, vann, gras og strå. Denne karavanen hadde to ledere, som hver hadde kommandoen over fem hundre vogner. De rådslo med hverandre og fant at siden denne store karavanen brukte opp det som fantes av ved, vann, gras og strå underveis, var det bedre å dele den opp. Dermed delte de den i to karavaner, hver på fem hundre vogner.

Den ene karavanelederen sørget for at karavanen hans lastet opp rikelige forsyninger av vann, ved og gras, og la så i vei. Da de hadde vært underveis i to-tre dager, møtte de en mørk mann med røde øyne. Han hadde pil og bue på ryggen, lotuskrans om halsen og vått hår og våte klær, og han kom kjørende i ei eselkjerre med sølete hjul.

’Hvor kommer du fra?’ spurte karavanelederen.

’Fra vest,’ svarte den fremmede.

’Hvor skal du?’

’Østover.’

’Har det falt noe regn i den villmarka du nylig har reist gjennom?’

’Ja, der har det kommet mye regn. Vannet strømmer langs veiene, og det er rikelig med vann, ved og gras der. Defor burde dere kaste fra dere det vannet, graset og veden dere sleper på, så kommer dere raskere fram og slipper å slite ut trekkdyrene deres.’

Karavanelederen snudde seg til folkene sine og fortalte hva mannen hadde sagt, og ga dem beskjed om å kaste de forsyningene de hadde av vann, gras og ved. Dette ble gjort, og karavanen dro videre. De fant ikke noe vann, gras eller ved på den første dagsreisen, ikke noe på den andre, og heller ikke noe på tredje, fjerde, femte eller sjette dagsreise. Den sjuende dagen døde de alle sammen av tørst og utmattelse. Da kom demonen med de røde øynene og spiste opp både mennesker og dyr, slik at bare skjelettene lå tilbake langs veien.

Da den andre karavanelederen syntes at den første karavanen hadde fått tilstrekkelig forsprang, sørget også han for at karavanen hans lastet opp rikelige forsyninger av vann, ved og gras, og så la de i vei. Da de hadde vært underveis i to-tre dager, møtte de en mørk mann med røde øyne. Han hadde pil og bue på ryggen, lotuskrans om halsen og vått hår og våte klær, og han kom kjørende i ei eselkjerre med sølete hjul.

’Hvor kommer du fra?’ spurte karavanelederen.

’Fra vest,’ svarte den fremmede.

’Hvor skal du?’

’Østover.’

’Har det falt noe regn i den villmarka du nylig har reist gjennom?’

’Ja, der har det kommet mye regn. Vannet strømmer langs veiene, og det er rikelig med vann, ved og gras der. Derfor burde dere kaste fra dere det vannet, graset og veden dere sleper på, så kommer dere raskere fram og slipper å slite ut trekkdyrene deres.’

Karavanelederen snudde seg til folkene sine og fortalte hva mannen hadde sagt.

’Men vi kjenner ikke denne mannen, og han er ikke i slekt med oss,’ la han til. ’Hvordan kan vi da vite om vi kan stole på ham? Vi kaster ikke noen av de forsyningene vi har med oss!’

Dermed dro de videre. De fant ikke noe vann, gras eller ved på den første dagsreisen, ikke noe på den andre, og heller ikke noe på tredje, fjerde, femte eller sjette dagsreise. Den sjuende dagen fant de vognene fra den første karavanen. De fant også skjelettene av folkene og dyrene og forsto at demonen hadde spist dem opp.

’Denne karavanen har kommet i ulykken fordi lederen ikke tenkte seg om,’ sa karavanelederen til folkene sine. ’Nå kaster vi de av varene våre som har minst verdi, og så laster vi opp de mest verdifulle varene fra den andre karavanen.’

Dette ble gjort. Så dro de videre, og fordi de hadde en klok og forstandig leder, kom de trygt gjennom villmarka.

Slik kommer også du i ulykken fordi du er så uforstandig at du leter etter den andre verden på feil måte, og da går det med deg som det gikk med den uforstandige karavanelederen. De som tror alt de hører, går det galt for, slik det gjorde for denne karavanen. Gi slipp på den skadelige oppfatningen din, fyrste! Kvitt deg med den, så den ikke skal bli deg til sorg og smerte i lang tid.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, klarer jeg ikke å gi slipp på denne skadelige oppfatningen. Både kong Pasenadi av Kosala og fyrstene i nabolandene vet at jeg har denne skadelige idéen om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger. Hvis jeg nå skulle gi slipp på denne skadelige oppfatningen, vil de si at fyrst Payasi er dum og uforstandig og ikke har forstått noe særlig. Derfor vil jeg holde fast på den, fordi jeg er stolt og vil vise meg fast og urokkelig.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang en grisebonde som hadde gått til en annen landsby i et eller annet ærend. Der fikk han se en stor haug av tørket møkk som noen hadde kastet. Da han så dette, tenkte han at denne møkka kunne han bruke som fôr til grisene sine. Dermed tok han av seg kappen sin, la den på marken, fylte møkk i den og laget et stort knytte. Dette løftet han opp på hodet sitt og ga seg på hjemvei. Mens han gikk der, kom det et voldsomt regnvær. Møkka rant nedover ham så han ble tilgriset fra topp til tå. En mann som så dette, utbrøt:

’Men er du helt fra vettet da, mann? Hvorfor går du og bærer på denne møkka når den renner nedover deg og du blir tilgriset fra topp til tå?’

’Fra vettet kan du selv være,’ svarte grisebonden. ’Dette skal bli mat for grisene mine.’

Du snakker som denne grisebonden, fyrste. Gi slipp på den skadelige oppfatningen din, fyrste! Kvitt deg med den, så den ikke skal bli deg til sorg og smerte i lang tid.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, klarer jeg ikke å gi slipp på denne skadelige oppfatningen. Både kong Pasenadi av Kosala og fyrstene i nabolandene vet at jeg har denne skadelige idéen om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger. Hvis jeg nå skulle gi slipp på denne skadelige oppfatningen, vil de si at fyrst Payasi er dum og uforstandig og ikke har forstått noe særlig. Derfor vil jeg holde fast på den, fordi jeg er stolt og vil vise meg fast og urokkelig.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang to menn som spilte ved å trekke frø. Hver gang den ene spilleren trakk et uheldig antall frø, spiste han opp noen, slik at tallet ble gunstigere. Den andre spilleren så dette, og sa til ham:

’Du vinner jo hele tiden! Gi meg frøene, så skal jeg gå bort til alteret og få dem velsignet slik at de kan gi meg hell og lykke.’

’Gjerne for meg,’ svarte falskspilleren.

Den andre spilleren tok frøene for å få dem velsignet, men satte dem i hemmelighet inn med gift. Så gikk han tilbake og sa:

’Skal vi spille mer?’

’Ja, det gjør vi,’ svarte falskspilleren.

Så spilte de igjen, og falskspilleren spiste opp noen av frøene. Da den andre spilleren så det, sa han:

’Mannen vet ikke at frøene
er innsatt med sviende gift.
Bare svelg dem, din falskspiller!
Så skal du få som fortjent!’

Jeg synes du minner om denne falskspilleren, fyrste. Gi slipp på den skadelige oppfatningen din, fyrste! Kvitt deg med den, så den ikke skal bli deg til sorg og smerte i lang tid.»

«Men selv om du sier dette, Kassapa, klarer jeg ikke å gi slipp på denne skadelige oppfatningen. Både kong Pasenadi av Kosala og fyrstene i nabolandene vet at jeg har denne skadelige idéen om at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger. Hvis jeg nå skulle gi slipp på denne skadelige oppfatningen, vil de si at fyrst Payasi er dum og uforstandig og ikke har forstått noe særlig. Derfor vil jeg holde fast på den, fordi jeg er stolt og vil vise meg fast og urokkelig.»

«Da vil jeg fortelle deg en lignelse, fyrste, for det hender at kloke mennesker forstår meningen bedre på den måten. Det var en gang et folk som forlot hjemmene sine og ga seg ut på vandring. Da var det en mann som sa til en annen:

’Kom, så går vi til det forlatte området og ser om det ligger igjen noe vi kan bruke.’

Dermed gikk de til det forlatte området og kom inn i en landsby, der de fikk se at det lå igjen en mengde hamp.

’Her ligger det igjen mye hamp,’ sa de til hverandre. ’Nå samler vi sammen ei stor bør hver og tar det med oss hjem!’

Men da de kom inn i neste gate i landsbyen, fikk de se at der lå det mye hampegarn.

’Her ligger det ferdig garn! Da slipper vi å spinne hampen!’ sa den ene av dem. ’La oss kaste børene våre og forsyne oss av garnet!’

’Men jeg har slitt med å binde sammen og bære denne børa! Du kan kaste din hvis du vil, men jeg beholder min!’ svarte den andre.

Men den første av dem kastet hampen og tok med seg hampegarn. Da de kom inn i neste gate, fikk de se at der lå det mye hampeklede.

’Her ligger det ferdig klede! Da slipper vi å veve!’ sa den første av dem. ’La oss kaste børene våre og forsyne oss av kledet!’

’Men jeg har slitt med å binde sammen og bære denne børa! Du kan kaste din hvis du vil, men jeg beholder min!’ svarte den andre.

Da de kom inn i neste gate, fant de mye lin som var kastet der.

’Lin er mer verdt enn hamp,’ sa den første av de to vennene. ’La oss kaste børene våre og ta lin i stedet!’

’Men jeg har slitt med å binde sammen og bære denne børa! Du kan kaste din hvis du vil, men jeg beholder min!’ svarte den andre.

Da de kom inn i neste gate, fant de mye lin som var kastet der. I neste gate fant de lintråd, i neste igjen lintøy, og det samme gjentok seg hver gang. Den ene byttet ut børa si, den andre slepte videre på hampen. Deretter fant de bomull, bomullstråd og bomullstøyer, og det samme gjentok seg. Etterpå fant de først jern, deretter kopper, så tinn, bly, sølv og til slutt gull.

’Her ligger det mye gull!’ sa den første av dem. ’La oss kaste børene våre og ta gull i stedet!’

’Men jeg har slitt med å binde sammen og bære denne børa! Du kan kaste din hvis du vil, men jeg beholder min!’ svarte den andre.

Så kom de hjem til sin egen landsby igjen. Han som kom slepende på hampebøra, vant ikke mye heder og ros fra familie og venner. Men han som kom hjem med mye gull, gjorde både slekt og venner glade og lykkelige.

Jeg synes du ligner på ham som kom hjem med hampebør på ryggen, fyrste. Gi slipp på den skadelige oppfatningen din, fyrste! Kvitt deg med den, så den ikke skal bli deg til sorg og smerte i lang tid.»

«Jeg ble overbevist allerede av den første lignelsen din, Kassapa. Men jeg hadde lyst til å høre hvor godt du kunne svare på de andre spørsmålene, så derfor har jeg motsagt deg som om jeg skulle ha vært uenig.

Utmerket, Kassapa, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Kassapa. Nå tar jeg tilflukt til Mester Gotama, til læren og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever. Nå vil jeg gjerne holde en stor ofring, Kassapa. Si meg hva jeg skal gjøre, så det kan bli meg til langvarig glede og nytte.»

«Hvis ofringen går ut på å drepe kuer, sauer, geiter, fugler, svin eller andre levende vesener, og hvis deltakerne har feilaktig forståelse, feilaktig tanke, feilaktig tale, feilaktige handlinger, feilaktig levevei, feilaktig bestrebelse, feilaktig oppmerksomhet og feilaktig konsentrasjon, da vil en slik ofring verken gi gode frukter, gode resultater, godt ry eller berømmelse, fyrste.

Det er som om en bonde skulle ta med seg hakke og frø inn i skogen, finne et område som var dårlig ryddet og fullt av kratt og villniss, og så frø som var ødelagt, råtne, ubrukbare og uttørket av vind og varme, og det deretter ikke kom noe regn. Ville de frøene vokse og gi god avkastning? Ville bonden få mye igjen for strevet?»

«Nei, Kassapa.»

«Nettopp, fyrste. Men hvis ofringen ikke går ut på å drepe kuer, sauer, geiter, fugler, svin eller andre levende vesener, og hvis deltakerne har rett forståelse, rett beslutning, rett tale, rette handlinger, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon, da vil en slik ofring gi gode frukter, gode resultater, godt ry og berømmelse, fyrste.

Det er som om en bonde skulle ta med seg hakke og frø inn i skogen, finne et område som var godt ryddet og fritt for alt kratt og villniss, og så frø der som var gode og brukbare, ikke råtne og ikke uttørket av vind og varme, og det deretter kom passe med regn. Ville de frøene vokse og gi god avkastning? Ville bonden få mye igjen for strevet?»

«Det ville han få, Kassapa.»

«Nettopp, fyrste. En slik ofring gir god avkastning og mye igjen for strevet.»

Så beordret fyrst Payasi at det skulle deles ut gaver til brahmaner og asketer, reisende, fattige og tiggere. Gavene besto av vassgraut med surmelk og gamle og loslitte klesplagg, og den unge brahmanen Uttara ble satt til å ordne med utdelingen. Da utdelingen var over, sa han:

«Denne gaveutdelingen har ført meg sammen med fyrst Payasi her i denne verden. Men vi kommer nok ikke sammen i den neste verden.»

Fyrst Payasi fikk høre om dette, og spurte Uttara hvorfor han hadde sagt noe slik.

«Er det ikke slik at vi gir gaver fordi vi ønsker oss gode fortjenester og gode resultater av det?» spurte han.

«Den maten du ga bort, var så ussel at som du selv ikke ville ha kommet nær med foten engang, fyrste, og langt mindre spise den. Og de klærne du ga bort, var så elendige at du selv ikke ville ha kommet nær dem med foten engang, og langt mindre bære dem, fyrste. Vi setter stor pris på deg og liker deg godt, fyrste. Hvorfor skal du gjøre så vi må assosiere deg med slikt som ingen liker?»

«Da får du ordne med en ny gaveutdeling, min kjære Uttara. Gi bort slik mat som vi selv spiser og slike klær som vi selv går med.»

«Javel, herre,» svarte Udissa, og sørget for at det ble delt ut slik mat som Payasi spiste og slike klær som Payasi gikk med.

Siden fyrst Payasi ikke hadde gitt gaver med sine egne hender, men beordret gaveutdelingen på en skjødesløs og tankeløs måte, som om det bare gjaldt å kvitte seg med ubrukelige ting, kom han til det tomme Serisaka-palasset i de fire store gudekongenes himmel da han døde. Men den unge brahmanen Uttara hadde egenhendig delt ut gavene, med omtanke og respekt, ikke for å kvitte seg med ubrukelige ting, og da han døde, kom han til de trettitre gudenes himmel.

På den tiden pleide munken Gavampati å dra opp til det tomme Serisaka-palasset under sin daglige meditasjon. Da gikk Payasi bort til Gavampati, hilste på ham og ble stående ved siden av ham. Gavampati spurte:

«Hvem er du, min venn?»

«Jeg er fyrst Payasi,» var svaret.

«Var det ikke du som mente at det ikke finnes noen annen verden, at det ikke er noen som blir spontant gjenfødt i en annen verden, og at det ikke får noen følger for oss om vi gjør gode eller onde handlinger?»

«Det er riktig at jeg mente dette. Men Kumara-Kassapa hjalp meg til å bli kvitt denne skadelige idéen.»

«Men hva med den unge brahmanen Uttara, som sto for utdeling av gavene dine? Hvor er han kommet?»

«Uttara delte egenhendig ut gavene på mine vegne med omtanke og respekt, ikke for å kvitte seg med ubrukelige ting, og da han døde, kom han til de trettitre gudenes himmel. Jeg, derimot, beordret gaveutdelingen på en skjødesløs og tankeløs måte, som om det bare gjaldt å kvitte seg med ubrukelige ting, og derfor kom jeg til det tomme Serisaka-palasset i de fire store gudekongenes himmel da jeg døde. Gå derfor tilbake til menneskene, Gavampati, og si dette til dem:

’Gi gaver egenhendig med omtanke og respekt, ikke for å kvitte dere med ubrukelige ting. For fyrst Payasi ga ikke gaver med sine egne hender, men beordret gaveutdelingen på en skjødesløs og tankeløs måte, som om det bare gjaldt å kvitte seg med ubrukelige ting. Derfor kom han til det tomme Serisaka-palasset i de fire store gudekongenes himmel da han døde. Men den unge brahmanen Uttara hadde egenhendig delt ut gavene, med omtanke og respekt, ikke for å kvitte seg med ubrukelige ting, og da han døde, kom han til de trettitre gudenes himmel.’»

Munken Gavampati vendte tilbake til menneskenes verden og overbrakte beskjeden.

The Long Discourses

|_II. The Great Chapter

DN23. Samtalen med Payasi

Translations [21]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Português

Русский

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [21]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Português

Русский

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]