1. Kong Ajatasattu oppsøker Buddha

Slik har jeg hørt det.

En gang bodde Mesteren i Jivaka Prinsfostres mangolund utenfor Rajagaha sammen med en forsamling på tolv hundre og femti munker. Og nettopp mens han bodde der, hendte det at kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha satt oppe på takterrassen på slottet sitt, omgitt av sine nærmeste rådgivere. Dette var i Vannlilje-fullmånenatten, den femtende i den fjerde måned. Da utbrøt kongen, dypt beveget:

«Så deilig og klart det er i natt, så herlig og klart det er i natt, så vakkert og klart det er i natt, så lykkebringende klart det er i natt, mine herrer! Hvilken filosof eller brahman skal vi oppsøke i natt, så jeg kan få fred i sinnet?»

Da kongen hadde sagt dette, sa en av ministrene til ham:

«Purana Kassapa er en kjent og berømt leder som har grunnlagt en orden, herre konge. Han har stort følge og mange elever, og er høyt aktet av mange mennesker. Han er gammel, moden og erfaren, og har vært filosof i lang tid. Han kan du gå til, herre konge, hos ham kan det nok hende at du får fred i sinnet.»

Men kong Ajatasattu forholdt seg taus og svarte ikke på dette.

Da sa en av de andre ministrene:

«Makkhali Gosala er en kjent og berømt leder som har grunnlagt en orden, herre konge. Han har stort følge og mange elever, og er høyt aktet av mange mennesker. Han er gammel, moden og erfaren, og har vært filosof i lang tid. Han kan du gå til, herre konge, hos ham kan det nok hende at du får fred i sinnet.»

Men kong Ajatasattu forholdt seg taus og svarte ikke nå heller.

Andre ministre grep ordet, og i nøyaktig samme ordelag anbefalte de disse andre filosofene: Ajita med hårkappen, Pakudha Kaccayana, Sañjaya Belatthiputta og Nigantha Nathaputta.

Men kong Ajatasattu forholdt seg taus og svarte ikke på noen av anbefalingene.

Mens dette pågikk, satt Jivaka Prinsfostre like ved kongen, uten å si noe. Da vendte kong Ajatasattu seg mot ham, og sa:

«Men hvorfor sier ikke du noe, kjære Jivaka?»

«I mangolunden min, herre konge, bor den ærverdige Mesteren, han som har våknet fullt og helt ved egen hjelp, sammen med en stor forsamling på tolv hundre og femti munker. Og denne Mester Gotama går det følgende lovord om: ’Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester.’ Denne Mesteren kan du gå til, herre konge, hos ham kan det nok hende du får fred i sinnet.»

«Så la ride-elefantene bli gjort klar, kjære Jivaka.»

«Ja vel, herre konge,» svarte Jivaka.

Han lot kongens egen ride-elefant gjøre klar, samt fem hundre elefanter til. Deretter meldte han til kongen:

«Elefantene er klar, herre konge, vi avventer din ordre.»

Så steg kong Ajatasattu opp på elefanten sin, og lot en stor skare kvinner sette seg på de øvrige fem hundre. Med mange fakler og stor kongelig prakt forlot de nå Rajagaha og dro utover mot Jivakas mangolund.

Men da de var like ved mangolunden, ble kongen grepet av redsel. Han fikk gåsehud og ble stiv av skrekk.

«Du sviker meg vel ikke, kjære Jivaka, du forråder meg vel ikke? Du fører meg vel ikke rett i fiendens vold, kjære Jivaka?» sa kongen engstelig og redd til Jivaka, med gåsehud over hele kroppen.

«Hvordan kan det vel være så stille,» fortsatte han, «hvis det er så mange som tolv hundre og femti munker her? Det er jo ikke en lyd å høre, ingen stemmer eller hosting, ikke en gang et lite kremt!»

«Ikke vær redd, herre konge! Ikke vil jeg svike deg, og ikke vil jeg forråde deg. Jeg gir deg ikke i fiendens vold. Bare kom, herre konge, bare kom! Se, der borte i paviljongen brenner det lys!»

Da de var kommet så langt som elefantene kunne gå, steg kong Ajatasattu ned og fortsatte til fots. De kom fram til døra til paviljongen, og han spurte Jivaka:

«Hvor er Mesteren da, kjære Jivaka?»

«Der er han, herre konge. Det er han som sitter inntil midtstolpen med ansiktet mot øst, vendt mot munkeforsamlingen.»

Kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha gikk fram til Mesteren, og ble stående ved siden av ham. Han så ut over munkeforsamlingen som satt der så taus og stille som en speilblank sjø, og dypt beveget utbrøt han:

«Tenk om lille prins Udayibhadda kunne bli like fredelig som denne forsamlingen!»

«Har du kommet hit fordi du er glad i ham, store konge?»

«Jeg er glad i lille prins Udayibhadda, og jeg skulle ønske at han kunne bli like fredelig som denne munkeforsamlingen, Mester!»

Så hilste kongen ærbødig på Mesteren og bøyde seg for munkene med løftede hender. Etterpå satte han seg ned ved siden av ham, vendte seg mot Mesteren og sa:

«Det er en ting jeg gjerne skulle ha spurt deg om, Mester, dersom det passer deg å gi meg en forklaring.»

«Spør om hva du vil, store konge.»

«Det finnes jo så mange yrker her i verden, Mester,» sa kongen, «så som elefantpassere, hestepassere, vognstyrere, bueskyttere, fanebærere, adjutanter, feltkokker, adelige offiserer, speidere, frontkrigere og andre soldater, husslaver, kokker, barberere, badetjenere, bakere, kransmakere, vaskere, korgmakere, vevere, krukkemakere, regnskapsførere, oppsynsmenn og en mengde andre slike yrker. Disse lever av de direkte fruktene av sitt fag her og nå. De nyter godt av dem selv, og er i stand til å glede sine foreldre, sine koner og barn og sine venner og kolleger. Og dessuten kan de gi filosofer og brahmaner gode gaver som fører oppad, som fører til himmelen og gir lykkelige frukter og en himmelsk tilværelse. Men går det an, Mester, å påvise at munkelivet gir slike direkte frukter her og nå?»

«Men er det ikke så, store konge, at du har stilt dette spørsmålet til andre filosofer og brahmaner tidligere?»

«Jo, det er riktig det, Mester, at jeg har spurt andre filosofer og brahmaner om det samme.»

«Hva slags forklaringer fikk du av dem da, store konge, hvis du ikke har noe imot å fortelle det?»

«Nei, til deg, Mester, eller til slike som deg, har jeg ingenting imot å fortelle det.»

«Så la oss høre, store konge!»

2. Seks filosofer

«Det var en gang jeg besøkte Purana Kassapa, Mester, og etter at jeg hadde hilst på ham, utvekslet komplimenter og konversert høflig med ham, satte jeg meg ned ved siden av ham. Så spurte jeg ham, slik jeg spurte deg nå, om det gikk an å påvise at munkelivet gir direkte frukter her og nå.

Til dette svarte Purana Kassapa:

’Den som selv utfører en handling, herre konge, eller får andre til å utføre den, som lemlester eller lar lemleste, som piner eller lar pine, som krenker, utbytter, skremmer eller lar skremme, som dreper, stjeler, ødelegger og raner, som begår innbrudd og landeveisrøveri, som går til en annens hustru og som lyver,—den som gjør dette pådrar seg intet ansvar. Selv om noen skulle ta et hjul med kanter så skarpe som barberblad og gjøre alle levende vesener på denne jord om til en eneste kjøttdeig, en eneste kjøttmasse, så ville han ikke av den grunn pådra seg noe vondt, det ville ikke føre til noen vonde følger for ham. Dersom noen skulle gå langsetter sørbredden av Ganges og drepe, lemleste og pine, og påvirke andre til å drepe, lemleste og pine, så ville han ikke av den grunn pådra seg noe vondt, det ville ikke føre til noen vonde følger for ham. Dersom en annen skulle gå langsetter nordbredden av Ganges og gi og ofre, og påvirke andre til å gi og ofre, så ville han ikke av den grunn pådra seg noe godt, det ville ikke føre til noen gode følger for ham. Det kommer ikke noe godt ut av gavmildhet, selvkontroll, selvbeherskelse og sannferdighet,—det gir ingen gode følger.’

Slik forklarte Purana Kassapa sin lære om at en handling ikke medfører konsekvenser, når jeg spurte ham om munkelivets direkte frukter, Mester. Det var som om noen skulle gi seg til å beskrive en brødfrukt når han ble spurt angående en mango, eller beskrive en mango når han ble spurt angående en brødfrukt. Nettopp slik forklarte Purana Kassapa sin lære om at en handling ikke medfører konsekvenser, når jeg spurte ham om munkelivets direkte frukter. Men jeg tenkte som så, Mester:

’Hvordan i all verden kan vel en slik som jeg tenke på å fornærme en filosof eller en brahman som oppholder seg i mitt rike?’ Derfor ville jeg verken kritisere eller samtykke i det som Purana Kassapa hadde sagt, og selv om jeg var misnøyd, ga jeg ikke uttrykk for misnøyen. Uten å godta eller avvise det han hadde sagt, reiste jeg meg og gikk.

Så var det en gang jeg besøkte Makkhali Gosala, Mester, og stilte ham det samme spørsmålet. Makkhali svarte:

’Det finnes ingen årsak eller betingelse for et vesens fornedrelse, herre konge,—levende vesener fornedres uten årsak eller betingelse. Det finnes heller ingen årsak eller betingelse for et vesens foredling,—levende vesener foredles uten årsak eller betingelse. Det er ingen hjelp i egne eller andres handlinger, menneskets handlinger er nytteløse. Styrke og energi tjener ikke til noe, menneskets kraft og innsats er intet verdt. Alle levende vesener, både dyr og planter, er svake, hjelpeløse og kraftløse, og de kastes hit og dit av skjebnen, samfunnet og sin egen natur. De opplever lykke eller lidelse alt etter sin klasse.

Det finnes fjorten hundre tusen hovedarter man kan bli født inn i, samt seks tusen og seks hundre underarter i tillegg. Det finnes fem hundre slags handlinger, videre fem (etter de fem sansene) og tre (tanke, tale og handling). Det finnes hele og halve handlinger. Det finnes sekstito veier, sekstito avsnitt i en verdenssyklus, seks samfunnsklasser, åtte avsnitt i menneskets liv, fire tusen ni hundre yrker, fire tusen ni hundre slags filosofer, eneboere, asketer og munker, fire tusen ni hundre drageboliger, to tusen evner, tre tusen pinesteder i skjærsilden og trettiseks steder hvor støvet samler seg. Videre finnes det sju typer animalsk forplantning, sju typer vegetabilsk forplantning og sju typer knoppskyting. Det finnes sju guder, sju mennesker og sju troll. Så er det sju sjøer, sju fjell og sju hundre til, sju bratte klipper og sju hundre til, sju drømmer og sju hundre til.

I åtte millioner fire hundre tusen store verdenssykluser skal både dårer og vise gjennomløpe livets og dødens kretsløp før lidelsene tar slutt. Det er fåfengt å tro at det går an å bringe sine umodnede handlinger til modning ved hjelp av den eller den moral, askese, seremoni eller edle livsførsel, eller at det går an å utslette de handlingene som er modnet etter hvert som man kommer i kontakt med dem. For all lykke og ulykke er tilmålt og begrenset i dette kretsløpet, og det finnes ingen framgang eller tilbakegang, ingen opphøyelse eller fornedrelse. Det er som når du kaster en ball i ei snor, så løper ballen akkurat så langt ut som snora rekker. Og nettopp slik må både dårer og vise gjennomløpe livets og dødens kretsløp før lidelsene skal ta slutt.’

Slik forklarte Makkhali Gosala sin lære om renselse fra kretsløpet, når jeg spurte ham om munkelivets direkte frukter, Mester. Det var som om noen skulle gi seg til å beskrive en brødfrukt når han ble spurt angående en mango, eller beskrive en mango når han ble spurt angående en brødfrukt. Nettopp slik forklarte Makkhali Gosala sin lære om renselse fra kretsløpet, når jeg spurte ham om munkelivets direkte frukter. Men jeg tenkte som så, Mester: ’Hvordan i all verden kan vel en slik som jeg tenke på å fornærme en filosof eller en brahman som oppholder seg i mitt rike?’

Derfor ville jeg verken kritisere eller samtykke i det som Makkhali Gosala hadde sagt, og selv om jeg var misnøyd, ga jeg ikke uttrykk for misnøyen. Uten å godta eller avvise det han hadde sagt, reiste jeg meg og gikk.

Så var det en gang jeg besøkte Ajita med hårkappen, Mester, og stilte ham det samme spørsmålet. Og til det svarte Ajita:

’Gaver, ofringer og velgjørenhet tjener ikke til noe, herre konge, for gode og onde handlinger får ingen frukt og ingen virkning. Omsorg for foreldrene er ikke til noen nytte. Verken denne verden eller noen annen verden eksisterer, og det er ingen som blir gjenfødt. Ingen filosof eller brahman her i verden er fullkommen og ingen av dem har nådd fullkommenheten. Og ingen av dem har selv forstått og realisert denne og den andre verden, slik at de har noe å belære andre om. Vi mennesker er sammensatt av de fire grunnelementene, og når vi dør går jordelementet opp i jord og blandes med omverdenen. Det samme skjer med ild-, vann—og vindelementene, mens sinnsevnene går ut i det tomme rom. Folk bærer den døde som femtemann på båra, og hele veien til kremasjonsplassen lyder lovsangene. Men der blekner knoklene hans og alle hans ofringer ender i aske. Alt dette om gaver er noe sludder, og de som sier det er noe nytte i slikt, farer med tomprat og løgn. Både dårer og vise går til grunne og blir tilintetgjort når kroppen går i oppløsning. De eksisterer ikke etter døden.’

Slik forklarte Ajita med hårkappen sin lære om tilintetgjørelse når jeg spurte ham om munkelivets frukter. Jeg tenkte det samme som i forrige tilfelle, og uten å godta eller avvise det han hadde sagt, reiste jeg meg og gikk.

Så var det en gang jeg besøkte Pakudha Kaccayana, Mester, og stilte ham det samme spørsmålet. Pakudha svarte:

’Det er sju substanser, herre konge, som ikke er laget, som er ugjorte, uskapte, og som ingen har latt bli til. De er urokkelige og klippefaste og skaper ikke noe nytt. De er ubevegelige og uforgjengelige og kan ikke skade hverandre. Heller ikke er de i stand til å gi hverandre lykke eller lidelse eller begge deler.

Hvilke sju? Jord, vann, ild, vind, lykke, lidelse og livsånden som den sjuende. Disse er ubevegelige og uforgjengelige og kan ikke skade hverandre. Heller ikke er de i stand til å gi hverandre lykke eller lidelse eller begge deler. Så derfor er det ingen som dreper eller lar drepe, ingen som taler eller lytter, og det er ingen lærer eller elev. Den som hogger av et hode med et skarpslepent sverd, tar ikke livet av noen. Sverdet passerer bare gjennom åpninger mellom de sju substansene.’

Slik forklarte Pakudha Kaccayana noe helt uvedkommende når jeg spurte ham om munkelivets frukter. Jeg tenkte det samme som i forrige tilfelle, og uten å godta eller avvise det han hadde sagt, reiste jeg meg og gikk.

Så var det en gang jeg besøkte Nigantha Nathaputta, Mester, og stilte ham det samme spørsmålet. Nigantha svarte:

’Den som er fri fra alle bånd (nigantha), herre konge, er behersket av en firfoldig selvbeherskelse. Og hvordan er han behersket av en firfoldig selvbeherskelse? Jo, han er forsiktig med alt vann, han er opptatt av å forhindre alt vondt, han rister av seg alt vondt og er stadig opptatt med å riste av seg det vonde. På denne måten er han behersket av en firfoldig selvbeherskelse, og når det er slik, sier vi at sinnet til en som er fri fra bånd er fast, selvkontrollert og perfekt.’

Slik forklarte Nigantha Nathaputta noe helt uvedkommende når jeg spurte ham om munkelivets frukter. Jeg tenkte det samme som i forrige tilfelle, og uten å godta eller avvise det han hadde sagt, reiste jeg meg og gikk.

Så var det en gang jeg besøkte Sañjaya Belatthiputta, Mester, og stilte ham det samme spørsmålet. Sañjaya svarte:

’Spør du meg om det eksisterer en annen verden? Vel, hadde jeg ment at det eksisterer en annen verden, så hadde jeg sagt det. Men det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

På samme måte vred han seg unna disse spørsmålene:

’Eksisterer det ingen annen verden? Kan man si at den både eksisterer og ikke eksisterer? Eller at den verken eksisterer eller ikke eksisterer?

Får gode og dårlige gjerninger sin frukt, sitt resultat? Eller får de det ikke? Kan man si at de både får det og ikke får det? Eller at de verken får det eller ikke får det?

Den som er kommet fram til sannheten, eksisterer han etter døden? Eller eksisterer han ikke etter døden? Kan man si at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden?’

Og til slutt:

’Spør du meg om den som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden? Vel, hadde jeg ment at den som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden, så hadde jeg sagt det. Men det er ikke mine ord, jeg sier ikke at det er slik. Jeg sier heller ikke at det er annerledes. Jeg sier ikke at det ikke er slik, men jeg benekter heller ikke at det ikke er slik.’

Slik svarte Sañjaya Belatthiputta unnvikende, Mester, når jeg spurte ham om munkelivets direkte frukter. Det var som om noen skulle gi seg til å beskrive en brødfrukt når han ble spurt angående en mango, eller beskrive en mango når han ble spurt angående en brødfrukt. Nettopp slik forklarte Sañjaya Belatthiputta unnvikende, når jeg spurte ham om munkelivets direkte frukter.

Men jeg tenkte som så, Mester: ’Hvordan i all verden kan vel en slik som jeg tenke på å fornærme en filosof eller en brahman som oppholder seg i mitt rike?’ Derfor ville jeg verken kritisere eller samtykke i det som Sañjaya hadde sagt, og selv om jeg var misnøyd, ga jeg ikke uttrykk for misnøyen. Uten å godta eller avvise det han hadde sagt, reiste jeg meg og gikk.

Så nå spør jeg altså deg, Mester: Det finnes jo så mange yrker her i verden,—så som elefantpassere, hestepassere, vognstyrere, bueskyttere, fanebærere, adjutanter, feltkokker, adelige offiserer, speidere, frontkrigere og andre soldater, husslaver, kokker, barberere, badetjenere, bakere, kransmakere, vaskere, korgmakere, vevere, krukkemakere, regnskapsførere, oppsynsmenn og en mengde andre slike yrker. Disse lever av de direkte fruktene av sitt fag her og nå. De nyter godt av dem selv, og er i stand til å glede sine foreldre, sine koner og barn og sine venner og kolleger. Og dessuten kan de gi filosofer og brahmaner gode gaver som fører oppad, som fører til himmelen og gir lykkelige frukter og en himmelsk tilværelse. Men går det an, Mester, å påvise at munkelivet gir slike direkte frukter her og nå?»

3. Buddha om munkelivets frukter

3.1. Frihet og respekt

«Det går nok an, store konge. Men la meg da få spørre deg om noe først, så kan du svare som du selv synes best. Hva mener du om dette her, store konge? Tenk deg en slave som arbeider for deg, som står tidlig opp og går sent til sengs. Han er arbeidsvillig, taktfull, høflig og oppmerksom på dine minste ønsker. Så tenker han en dag: ’Sannelig er det vel enestående og storartet hvilken tilværelse og hvilke frukter gode fortjenester fører til! For denne kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha er jo et menneske, og jeg er også et menneske. Men kongen kan nyte livet i fulle drag med alle sine sanser og lever i guddommelig luksus, mens jeg bare er en slave som arbeider for ham. Jeg må stå tidlig opp og gå sent til sengs, og være arbeidsvillig, taktfull, høflig og oppmerksom på hans minste ønsker. Tenk om jeg kunne opparbeide meg like gode fortjenester som han har gjort! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

Og en tid senere raker han av seg hår og skjegg, ifører seg den gule kappen, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboer lærer han å beherske både tanke, ord og gjerning. Han er tilfreds med et minimum av mat og klær, og trives i ensomheten.

Men så kommer det noen til deg og sier: ’Hør her, store konge! Denne mannen som var din slave og som arbeidet for deg, som sto tidlig opp og gikk sent til sengs, som var arbeidsvillig, taktfull, høflig og oppmerksom på dine minste ønsker,—denne mannen har rakt av seg hår og skjegg, iført seg gul kappe, forlatt hjemmet og gått ut i hjemløsheten. Og som eneboer behersker han både tanke, ord og gjerning. Han er tilfreds med et minimum av mat og klær, og trives i ensomheten.’

Ville du da si: ’Denne mannen skal komme tilbake til meg igjen! Han skal fortsatt være min slave og arbeide for meg, han skal fortsatt stå tidlig opp og gå sent til sengs, og han har å være arbeidsvillig, taktfull, høflig og oppmerksom på mine minste ønsker!’»

«Slett ikke, Mester! Vi skulle tvert imot hilse ham ærbødig, vi skulle reise oss for ham og be ham sitte ned, og vi skulle invitere ham og be ham motta det han måtte trenge av klær, mat, bolig og medisiner. Og vi skulle yte ham all lovlig støtte, vern og beskyttelse.»

«Nåvel, store konge. Når det er slik mener du da at munkelivet har noen direkte frukter, eller har det ikke ?»

«Jo, så sannelig, Mester! Når det er slik, har munkelivet direkte frukter.»

«Dermed har jeg vist deg den første av munkelivets direkte frukter her og nå, store konge.»

«Vil det si at det går an å påvise en annen direkte frukt av munkelivet her og nå, Mester?»

«Det går nok an, store konge. Nå skal jeg gi deg et annet spørsmål, så kan du svare som du selv synes best. Hva mener du om dette her, store konge? Tenk deg en av dine bønder, en herre i eget hus som betaler deg skatt og øker dine rikdommer. En dag tenker han som så: ’Sannelig er det vel enestående og storartet hvilken tilværelse og hvilke frukter gode fortjenester fører til! For denne kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha er jo et menneske, og jeg er også et menneske. Men kongen kan nyte livet i fulle drag med alle sine sanser og lever i guddommelig luksus, mens jeg er bonde og husherre under ham og betaler ham skatt og øker hans rikdommer. Tenk om jeg kunne opparbeide meg like gode fortjenester som han har gjort! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboer lærer han å beherske både tanke, ord og gjerning. Han er tilfreds med et minimum av mat og klær, og trives i ensomheten.

Men så kommer det noen og rapporterer det hele til deg, som i forrige tilfelle. Ville du da beordre ham tilbake igjen, til å være bonde og husherre under deg, betale deg skatt og øke dine rikdommer?»

«Slett ikke, Mester! Vi skulle tvert imot hilse ham ærbødig, vi skulle reise oss for ham og be ham sitte ned, og vi skulle invitere ham og be ham motta det han måtte trenge av klær, mat, bolig og medisiner. Og vi skulle yte ham all lovlig støtte, vern og beskyttelse.»

«Nåvel, store konge. Når det er slik mener du da at munkelivet har noen direkte frukter, eller har det ikke?»

«Jo, så sannelig, Mester! Når det er slik, har munkelivet direkte frukter.»

«Dermed har jeg vist deg den andre av munkelivets direkte frukter her og nå, store konge.»

«Vil det si at det går an å påvise en annen direkte frukt av munkelivet her og nå, Mester?»

«Ja visst, store konge, det går an. Hør da godt etter og legg deg vel på minne hva jeg sier.

«Ja vel, Mester,» svarte kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha. Og Mesteren sa:

3.2. Moral.

«Sett nå, store konge, at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv.

Så kommer en husherre eller sønnen hans eller noen som er gjenfødt i en eller annen familie og får høre denne læren. Når han hører læren, får han full tillit til han som er kommet fram, og han tenker med seg selv: ’Hjemmelivet er trangt og innestengt, og her hvirvles lidenskapene opp som støv. Men eneboerlivet er åpent og fritt! Det er sannelig ikke lett for den som bor hjemme å leve det opphøyde liv i fullkommen renhet, slik at det kan skinne som en blankpolert konkylie! Kanskje jeg skulle rake av meg hår og skjegg, iføre meg den gule kappen, forlate hjemmet og gå ut i hjemløsheten?’

En tid senere sier han fra seg alt han eier, enten det er mye eller lite. Han sier fra seg sin ætt og familie, hva enten den er stor eller liten. Så raker han av seg hår og skjegg, ifører seg gul kappe, forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten. Og mens han lever som eneboermunk behersker han seg i samsvar med munkenes normsamling. Han holder seg til sitt rette område og til god atferd, og ser farene ved selv det minste feiltrinn. Han påtar seg treningsreglene og trener seg etter dem, og således oppnår han at alle hans ord og handlinger blir gode, og hans levevei blir ren. Hans moral blir fullkommen, han vokter sine sanseporter, han blir oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse og han lever i nøysomhet.

Og hvordan har en munk fullkommen moral, store konge?

Her har du en munk, store konge, som lar være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste. Dette hører med i hans moral.

Han lar være å ta det som ikke blir gitt, og holder seg langt unna slike ting. Han tar imot hva han får og ønsker ikke noe annet, og lever i ærlighet med et rent hjerte. Dette hører også med i hans moral.

Han avstår fra mindreverdig atferd og lever et rent liv. Han gir avkall på seksualitet og på vulgære fornøyelser. Dette hører også med i hans moral.

Han lar være å lyve, og holder seg langt unna slike ting. Han er sannferdig, ærlig, redelig og pålitelig. Han er en som ikke bedrar verden. Dette hører også med i hans moral.

Han lar være å baktale andre, og holder seg langt unna slike ting. Om han hører noe her, går han ikke og forteller det til andre bare for å skape splid. Og det han hører der, kommer han heller ikke tilbake hit og forteller, bare for å skape splid. Han er en som forener de splittede og oppmuntrer de enige. Han foretrekker harmoni, gleder og fryder seg ved harmoni, og sier slikt som bidrar til harmoni. Dette hører også med i hans moral.

Han lar være å tale sårende ord, og holder seg langt unna slike ting. Hans ord er milde, vennlige og høflige, de går til hjertet og gjør godt å høre, og er til glede og behag for mange. Ja, slike ord er det han taler. Dette hører også med i hans moral.

Han farer ikke med tomt snakk og pjatt, men holder seg langt unna slike ting. Han taler nyttige ord til rett tid og i samsvar med fakta, han snakker om læren og om treningsdisiplinen. Han er en som taler minneverdige, begrunnede, nyttige og meningsfylte ord til rett tid. Dette hører også med i hans moral.

Han unngår å skade trær og andre planter. Han spiser bare en gang om dagen, og ikke om natten—han spiser ikke i utide. Han går ikke og ser på forestillinger med musikk, sang og dans. Han lar være å pynte seg, og bruker ikke kranser, parfyme eller kosmetikk. Han bruker ikke store og luksuriøse møbler.

Han tar ikke imot gull eller sølv. Han tar ikke imot utilberedt kjøtt eller korn. Heller ikke tar han imot kvinner, piker, slaver eller slavinner. Han tar ikke imot geiter, sauer, høns, griser, elefanter, kveg, hingster eller hopper. Åkrer eller jordstykker tar han heller ikke imot.

Han løper ikke andres ærend. Han avstår fra kjøp og salg. Han svindler ikke med vekt, mål eller kvalitet. Han holder seg unna korrupsjon, svindel, juks og bedrag. Og han begår ikke drap, tortur, fengsling, ran, innbrudd eller maktmisbruk. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, så driver de likevel og gjør skade på trær og andre planter,—så som planter som brer seg med rotskudd, stammeskudd, leddskudd, toppskudd eller med frø. Men han avstår fra å ødelegge plantevekster. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, så driver de likevel og nyter ting som de har lagret opp,—som f.eks. lager av mat, drikke, klær, framkomstmidler, møbler, parfyme og diverse godsaker. Men han lar være å nyte opplagrede varer. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, så driver de likevel med å besøke forestillinger og oppvisninger,—så som dans, sang, musikk, revyer, eposresitasjon, spill på cymbaler, tamburiner og stortrommer, eventyrspill, akrobatikk, elefantkamp, hestekamp, bøffelkamp, oksekamp, geitekamp, sauekamp, hanekamp, vaktelkamp, stokkekamp, nevekamp, brytekamp, troppemanøver, defilering, parade eller troppeinspeksjon. Men han går ikke på slike forestillinger eller oppvisninger. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, er de likevel henfalne til lek og tidsfordriv,—så som brettspill med åtte eller ti rader med ruter, eller de samme spill bare med et tenkt brett i lufta (blindparti), hoppe paradis, legge eller ta brikker fra en haug uten at haugen rører på seg, terningspill, vippe pinne, kaste maling med handa på marka eller på en vegg og se hva slags figur det blir, ballspill, spille på små leketøysfløyter av løv, turning, leke med små leketøysploger, leketøysvindmøller, leketøyspann, leketøysvogner og buer, gjette bokstaver skrevet på ryggen eller i lufta, tanke-gjettelek, eller herming etter funksjonshemmede. Men han lar være å drive med slik lek og tidsfordriv. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, er de likevel henfalne til å bruke høye og luksuriøse møbler,—så som liggestoler med flettverk, sofaer med utskårne rovdyrføtter, langragget klede, ullpledd med innvevd mangefarget mønster eller med blomstermønster, hvite ullpledd, stoppede madrasser, stoff med løve—og tigermønster, stoff med pelsforing på en eller begge kanter, silkestoffer med og uten juvelbroderier, store golvtepper, elefantdekken, hestedekken, vogndekken, leie av svart antilopeskinn, førsteklasses sengetepper av bananantilopeskinn, himmelsenger og sofaer med røde puter ved hode—og fotende. Men han bruker ikke slike store og luksuriøse møbler. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, er de likevel henfalne til å pynte og utsmykke seg,—så som med bruk av skumbad, sjampo, parfymerte bad, massasje, speil, øyeskygge, kranser og kosmetikk, pudder, ansiktskrem, armbånd, hårbånd, spaserstokk, små rørskrin, sverd, parasoll, broderte tøfler, turban, juveler, vifte av yak-hale og hvite kapper med lange frynser. Men han lar være å pynte seg. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, hengir de seg likevel til all slags fruktesløs prat,—så som å snakke om konger, forbrytere, statsmenn, tropper, krig og farlige situasjoner, mat og drikke, klær og møbler, kranser og parfyme, slektninger, kjøretøyer, landsbyer, små og store byer, nasjoner, kvinner, menn, berømte personer, sladder på gatehjørnet og ved brønnen, spøkelseshistorier, prat om løst og fast, spekulasjoner om hvordan verden ble til og om hvordan havet ble til, samt prat om vinning og tap. Men han driver ikke med slikt tomprat. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, driver de likevel med slik smålig krangel som dette:

—Du forstår ikke denne lære og disiplin, men det gjør jeg! Hvordan skulle vel du kunne forstå den?

—Du tar feil! Jeg har rett!

—Du er usaklig! Jeg holder meg til saken!

—Det du burde ha nevnt først, nevner du på slutten, og det du burde ha nevnt sist, nevner du først!

—Metoden din er helt bakvendt!

—Argumentet ditt er gjendrevet, innrøm at du er slått!

—Nå kan du jo bare prøve å vri deg unna det du har sagt!

Men han holder seg unna slik smålig krangel. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, lar de seg bruke som sendebud av konger, ministre, adelsmenn, brahmaner, borgere og prinser: Gå dit! Kom hit! Ta med deg dette! Hent det hit! Men han løper ikke andres ærend på den måten. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, prøver de å lure til seg mer ved uhederlige midler, som antydninger, hint, smiger og bakvaskelser, drevet av begjær etter stadig større inntekter. Men han holder seg unna slik svindel. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede inntekter ved tarvelige kunster,—så som å spå i hender, tyde varsler og tegn, spå etter lyn og torden, drømmetydning, spå etter merker på kroppen, spå i musebitt, ofring til ilden, ofring med skje, ofring av agner, agnepulver, korn, smør og olje, fingerknokespåing, kunsten å finne en velegnet byggeplass, politikk, Shiva-dyrking, åndedyrking, dyrking av jordas krefter, slangetemming, giftkunnskap, skorpionfaget, helbrede musebitt, kjenne kråkenes og de andre fuglenes språk, spå hvor gammelt et menneskes kommer til å bli, gi midler til å avverge piler, og kjennskap til dyrenes språk. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med til hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster. De forstår seg på å tyde detaljer og tegn i de følgende ting, og vet om de vil bringe lykke eller ulykke: Juveler, stokker, klær, sverd, piler, buer, våpen, kvinner, menn, gutter, jenter, slaver, slavinner, elefanter, hester, bøfler, okser, kuer, geiter, sauer, høns, vaktler, iguaner, øreringer, skilpadder og andre dyr. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som å forutsi om fyrstene vil marsjere ut eller vende tilbake, om våre fyrster skal få framgang og de fremmede fyrstene bli slått på retrett eller omvendt, om våre fyrster skal vinne seier og de fremmede fyrstene lide nederlag eller omvendt, eller hvorvidt den ene siden skal seire og den andre skal tape. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som å forutsi: Det vil bli måneformørkelse, solformørkelse eller stjerneformørkelse. Sol, måne og stjerner vil følge sine baner, eller de vil forlate sine baner. Det vil bli meteor-regn, ildskjær i horisonten, jordskjelv eller torden. Sol, måne og stjerner vil gå opp, de vil gå ned. Det blir overskyet, eller det blir klart vær. Eller de forutsier hvilket resultat hvert av disse fenomenene vil medføre. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som å forutsi om det skal bli mye eller lite regn, om det skal bli rikelig med mat eller om det skal bli hungersnød, fred eller krig, sykdom eller god helse,—dessuten ved ferdigheter som matematikk, kalkulasjon og beregninger, samt diktning og naturfilosoferinger. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, som f.eks. å benytte seg av astrologi til å finne gunstig tidspunkt for sammenslutning eller oppløsning, eller gunstig tidspunkt for innkreving eller utbetaling av penger. Eller de framsier trylleformularer som skal bringe lykke eller ulykke, de forårsaker abort, de binder munn eller tunge, og framsier trylleformularer som får folk til å vri hendene, og som forårsaker døvhet. De får orakelsvar fra speilet, fra en besatt pike eller prestinne, de tilber sola, tilber Gud, spyr flammer ut av munnen eller tilber lykkens gudinne. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med i hans moral.

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster,—så som bønn, fromhet, lese hymner til jordas krefter, frambringe virilitet eller impotens, finne gunstige byggeplasser og innvie dem, seremoniell munnspyling og bading, ofring, utdele diverse brekkmidler og avføringsmidler, øye- øre- og nesesmurninger, kirurgi, barnehelbredelser og tildeling av medisiner og helbredende urter og røtter. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med i hans moral.

Når en munk således har fullkommen moral, store konge, da frykter han intet fra noe hold, for han er beskyttet av sin moral. Det er som når en lovlig innsatt fyrste har slått ned alle sine motstandere. Da frykter han intet fra noe hold, for han er uten fiender. Slik er det også når en munk har fullkommen moral, store konge. Da frykter han intet fra noe hold, for han er beskyttet av sin moral. Og når han har oppnådd slike edle moralske trekk, opplever han en indre lykke som ingen kan klandre. På denne måten har en munk fullkommen moral, store konge.

3.3. Overvåkning av sansene.

Og hvordan vokter en munk sine sanseporter, store konge?

Når en munk ser en synlig form med øyet sitt, store konge, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som begjær og avsmak kan komme til å influere en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ubesudlet lykke. På denne måten vokter en munk sine sanseporter, store konge.

3.4. Oppmerksomhet og klar forståelse.

Og hvordan er en munk oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, store konge?

Når en munk går fram og tilbake, store konge, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse.

På denne måten er en munk oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, store konge.

3.5. Nøysomhet.

Og hvordan lever en munk i nøysomhet, store konge?

En munk er fornøyd, store konge, med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr, store konge. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. På den måten lever en munk i nøysomhet, store konge.

3.6. Frihet fra de fem hindringene.

Når han har utviklet denne edle moralske karakter og denne edle sansekontrollen, når han har utviklet en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, og når han lever slik i edel nøysomhet,—da finner han seg et ensomt sted å bo, så som i villmarken, under et tre, på fjellet, i en stille dal, i en grotte, på en gravplass, i skogen, i det fri eller på en haug med strå. Når han er kommet tilbake fra almisserunden og er ferdig med å spise, setter han seg ned med korslagte bein og kroppen rak, med våken oppmerksomhet.

Han legger bort all grådighet etter verdslige goder og lever uten grådighet i tankene, han renser sinnet for all grådighet. Han legger bort alt hat og motvilje og lever uten motvilje i sinnet, med omtanke for alle levende veseners vel,—han renser sinnet for alt hat og motvilje. Han legger bort all sløvhet og treghet, og lever uten sløvhet og treghet. Han er åpen for inntrykk, har oppmerksomhet og klar forståelse, og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han legger bort rastløshet og bekymringer og lever uten indre uro. Med sinnet fylt av fred renser han det for rastløshet og bekymringer. Han kvitter seg med all forvirring og har overvunnet all uvisshet. Han er ikke lenger i villrede om hva som er godt, og han renser sinnet for all forvirring.

Det er som når en mann tar opp et lån for å gjøre forretninger, store konge. Forretningene hans går bra, slik at han kan betale tilbake de pengene han lånte, og enda har han noen igjen til å underholde sin kone med. Da tenker han: ’Før hadde jeg gjeld for å gjøre forretninger. Disse forretningene gikk bra, slik at jeg kunne betale tilbake de pengene jeg hadde lånt, og enda har jeg noe igjen til å underholde min kone med.’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Videre er det som når en mann er syk, store konge, hardt angrepet med store smerter. Maten smaker ham ikke og kroppen er svak. Men etter en tid går sykdommen over, maten smaker ham og kroppen blir sterk igjen. Da tenker han: ’Før var jeg syk, jeg hadde store smerter og var hardt angrepet. Maten smakte meg ikke og kroppen var svak. Men nå er jeg frisk igjen! Maten smaker meg og kroppen er sterk!’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og videre, store konge, er det som når en mann er tatt til fange og kastet i fengsel. Men etter en tid blir han fri fra fangenskapet. Han er trygg og i god behold, og ingenting av det han eier er gått tapt. Da tenker han: ’Før satt jeg i fengsel, men nå er jeg fri fra fangenskapet! Nå er jeg trygg og i god behold, og ingenting av det som jeg eier er gått tapt.’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og så er det som når en mann er slave, store konge. Da kan han ikke bestemme over seg selv, men andre bestemmer over ham, og han kan ikke gå hvor han vil. Men etter en tid blir han fri fra slaveriet, han bestemmer over seg selv, og ingen andre bestemmer over ham. Han er fri mann og kan gå hvor han vil. Da tenker han: ’Før var jeg slave, og kunne ikke bestemme over meg selv. Andre bestemte over meg, og jeg kunne ikke gå hvor jeg ville. Men nå er jeg fri fra slaveriet. Jeg bestemmer over meg selv, og ingen andre bestemmer over meg. Jeg er fri nå, og kan gå hvor jeg vil!’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og videre, store konge, er det som når en mann gir seg ut på en lang reise gjennom øde trakter, og har med seg store verdier og rikdommer. Han ferdes på ensomme og farlige stier. Men omsider kommer han ut av ødemarka igjen, og når trygt fram til sivilisasjonen, der det er fredelig og trygt å være. Da tenker han: ’Før var jeg ute på en lang reise gjennom øde trakter, med store verdier og rikdommer. Jeg vandret på ensomme og farlige stier. Men omsider kom jeg ut av ødemarka igjen, og nådde trygt fram til sivilisasjonen, og her er det fredelig og trygt å være!’ Dette gjør ham glad og lykkelig.

Og derfor betrakter munken disse fem hindringene som gjeld, som sykdom, som fangenskap, som slaveri og som en reise i ødemarka så lenge han ikke har fjernet dem fra sitt indre, store konge. Og han ser det som gjeldsfrihet, som sunnhet, som frihet fra fangenskap og fra slaveri og som et sivilisert land, når han har fjernet disse fem hindringene fra sitt indre.

3.7. De fire dypmeditasjonene.

Når han således ser hvordan disse fem hindringene blir borte fra hans indre, blir han tilfreds. Den som er tilfreds finner glede, og den som har glede i sinnet, får ro i kroppen. Den som har ro i kroppen føler velvære, og den som føler velvære får samlet tankene. Han isolerer seg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon,—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære,—og forblir i den. Han lar den glede og velvære som fødes av ensomhet strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av ensomhet.

Det er som når en dyktig badetjener eller læregutten hans strør såpepulver i ei bronseskål, store konge, og tilsetter vann litt etter litt og knar til såpeklumpen er fuktig, gjennomfuktet både utvendig og innvendig, men ikke så den drypper. Nettopp slik lar munken den glede og velvære som fødes av ensomhet strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av ensomhet.

Og dette, store konge, er en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Deretter, store konge, bringer munken de innledende og fastholdende tanker til ro, og går inn i den andre dypmeditasjon,—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker,—og forblir i den. Han lar den glede og velvære som fødes av konsentrasjon strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av konsentrasjon.

Det er som et stille tjern med kildevann, store konge. Det har ikke noe tilsig verken fra nord, sør, øst eller vest, og det kommer heller ikke noe regnskyll fra skyene av og til og fyller det opp. Men fra kilden springer det fram en strøm med kjølig vann som strømmer inn, omkring i og gjennom hele tjernet og fyller det helt, slik at ingen del av tjernet er uberørt av det kjølige vannet. Nettopp slik lar munken den glede og velvære som fødes av konsentrasjon strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av den glede og velvære som fødes av konsentrasjon.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Deretter, store konge, søker ikke munken lenger glede, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære, og går inn i den tredje dypmeditasjon,—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og forblir i den. Han lar det velvære som er uten glede strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av det velvære som er uten glede.

Det er liksom blomstene i en lotusdam, store konge. Der vokser lotus, vannliljer og nøkkeroser som er født i vannet og lever helt neddykket i vannet, uten å komme opp til overflaten. Det kjølige vannet strømmer over, omkring og mellom dem, så ingen del av disse blomstene er uberørt av det kjølige vannet. Nettopp slik lar han det velvære som er uten glede strømme omkring, over og gjennom hele kroppen sin og fylle den helt, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av det velvære som er uten glede.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Deretter, store konge, forlater munken velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon,—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag,—og forblir i den. Han sitter og lar tankens klarhet og lysende renhet gjennomtrenge hele kroppen sin, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av tankens klarhet og lysende renhet.

Det er som om en mann skulle sitte innhyllet i en hvit kappe, store konge, og trekke den over hodet. Da ville ingen del av kroppen hans stikke utenfor den hvite kappen. Nettopp slik sitter munken og lar tankens klarhet og lysende renhet gjennomtrenge hele kroppen sin, slik at ingen del av kroppen hans er uberørt av tankens klarhet og lysende renhet.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

3.8. Innsikt i kroppens forgjengelighet.

Nå som sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig, anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom. Og dette merker han seg: ’Denne kroppen min har form og består av de fire grunnelementene. Den er avlet av far og mor og opprettholdt av ris og melk. Den er underlagt forandringens, forfallets, forråtnelsens, ødeleggelsens og oppløsningens lov. Men bevisstheten min er basert på nettopp denne kroppen, og er avhengig av den.’

Det er som en strålende vakker juvel, store konge, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis. Og denne juvelen er tredd inn på ei blå, gul, hvit, rød eller beige snor. En mann med synet i behold som får den i handa og ser på den, ville vite at dette er en strålende vakker juvel, en smaragd av førsteklasses kvalitet med åtte velslepne fasetter, gjennomsiktig, pur og ren og perfekt på alle vis, og at den er tredd inn på ei blå, gul, hvit, rød eller beige snor. Slik er det også med munken, store konge. Når nå sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom. Og dette merker han seg: ’Denne kroppen min har form og består av de fire grunnelementene. Den er avlet av far og mor og opprettholdt av ris og melk. Den er underlagt forandringens, forfallets, forråtnelsens, ødeleggelsens og oppløsningens lov. Men bevisstheten min er basert på nettopp denne kroppen, og er avhengig av den.’

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.3.9. Spesielle evner. Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot å skape et tankeprodusert legeme. Ut fra sitt eget legeme skaper han et annet legeme som har form, består av ren tanke og har full førlighet i alle lemmer og alle sanser og evner i orden.

Det er som når en mann trekker et sivstrå ut av bladslira, store konge. Da tenker han som så: ’Her er strået og her er bladslira. Strået er en ting og bladslira en annen, men likevel har strået kommet ut av bladslira.’ Eller det er som når en mann trekker et sverd ut av skjeden, og tenker: ’Her er sverdet og her er skjeden. Sverdet er en ting og skjeden en annen, men likevel har sverdet kommet ut av skjeden.’ Eller du kan sammenligne det med en mann som trekker en slange ut av skinnet dens, og tenker: ’Her er slangen og her er skinnet. Slangen er en ting og skinnet en annen, men likevel har slangen kommet ut av skinnet.’ Nettopp slik er det med munken også, store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot å skape et tankeprodusert legeme. Ut fra sitt eget legeme skaper han et annet legeme som har form, består av ren tanke og har full førlighet i alle lemmer og alle sanser og evner i orden.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

3.10. Andre paranormale ferdigheter.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot de paranormale ferdigheter:

Fra å være en gjør han seg til mange, og fra å være mange gjør han seg til en. Han gjør seg usynlig og kommer til syne igjen. Han går like uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft. Han dykker ned i jorden og kommer opp igjen som om det skulle være vann. Han går på vannet uten å synke nedi, som om det skulle være fast grunn. Med korslagte bein ferdes han gjennom luften som fuglen på vingene. Han berører og stryker over sola og månen med handa si, enda så mektige og veldige de er, og han ferdes i sitt legeme helt opp til Brahmas verden.

Det er som når en dyktig pottemaker eller læregutten hans kan lage og utforme hva slags krukke han vil, store konge, av god leire. Eller som når en dyktig elfenbeinskjærer eller læregutten hans kan lage og utforme hva slags elfenbeingjenstand han vil, ut av godt elfenbein. Eller som når en dyktig gullsmed eller læregutten hans kan lage og utforme hva slags gullsmykke han vil, av godt gull. Slik er det med munken også, store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot de paranormale ferdigheter:

Fra å være en gjør han seg til mange, og fra å være mange gjør han seg til en. Han gjør seg usynlig og kommer til syne igjen. Han går like uhindret gjennom vegger og murer som om de skulle være luft. Han dykker ned i jorda og kommer opp igjen som om det skulle være vann. Han går på vannet uten å synke nedi, som om det skulle være fast grunn. Med korslagte bein ferdes han gjennom lufta som fuglen på vingene. Han berører og stryker over sola og månen med handa si, enda så mektige og veldige de er, og han ferdes i sitt legeme helt opp til Brahmas verden.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot den guddommelige hørsel. Med den rene, guddommelige og overmenneskelige hørsel kan han høre både guddommelige og menneskelige lyder, både nære og fjerne.

Det er som når en mann er ute og går langsetter hovedveien, store konge, og så får høre lyden av stortrommer, små trommer, horn, bekken og pauker. Da vet han at dette er lyden av stortrommer, små trommer, horn, bekken og pauker. Slik er det med munken også, store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot den guddommelige hørsel. Med den rene, guddommelige og overmenneskelige hørsel kan han høre både guddommelige og menneskelige lyder, både nære og fjerne.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot psykologisk innsikt. Ut fra seg selv forstår han andre menneskers sinn, og erkjenner et grådig sinn som grådig, og et sinn uten grådighet erkjenner han som uten grådighet. Et hatefullt sinn erkjenner han som et hatefullt sinn, og et sinn uten hat erkjenner han som et sinn uten hat. Et forblindet sinn erkjenner han som et forblindet sinn, og et ikke forblindet sinn erkjenner han som et ikke forblindet sinn. Et innskrenket sinn erkjenner han som innskrenket, og et adspredt sinn erkjenner han som adspredt. Et avansert sinn erkjenner han som avansert, og et tilbakestående sinn erkjenner han som tilbakestående. Et laverestående sinn erkjenner han som laverestående, og et uovertruffent sinn erkjenner han som uovertruffent. Et konsentrert sinn erkjenner han som konsentrert, og et ukonsentrert sinn erkjenner han som ukonsentrert. Et frigjort sinn erkjenner han som frigjort, og et ikke frigjort sinn erkjenner han som ikke frigjort.

Det er som når en ung kvinne, mann eller gutt som er nøye med sitt utseende, betrakter ansiktet sitt i et speil eller i en bolle med rent, klart og gjennomsiktig vann, store konge. Hvis det er en føflekk der, ser han at det er det, og hvis det ikke er en føflekk der, ser han at det ikke er det. Slik er det med munken også, store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot psykologisk innsikt. Ut fra seg selv forstår han andre menneskers sinn, og erkjenner et grådig sinn som grådig, og et sinn uten grådighet erkjenner han som uten grådighet. Et hatefullt sinn erkjenner han som et hatefullt sinn, og et sinn uten hat erkjenner han som et sinn uten hat. Et forblindet sinn erkjenner han som et forblindet sinn, og et ikke forblindet sinn erkjenner han som et ikke forblindet sinn. Et innskrenket sinn erkjenner han som innskrenket, og et adspredt sinn erkjenner han som adspredt. Et avansert sinn erkjenner han som avansert, og et tilbakestående sinn erkjenner han som tilbakestående. Et laverestående sinn erkjenner han som laverestående, og et uovertruffent sinn erkjenner han som uovertruffent. Et konsentrert sinn erkjenner han som konsentrert, og et ukonsentrert sinn erkjenner han som ukonsentrert. Et frigjort sinn erkjenner han som frigjort, og et ikke frigjort sinn erkjenner han som ikke frigjort.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunsten å huske tidligere oppholdssteder. Han husker mange tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Det er som om en mann skulle gå fra sin egen landsby til en annen landsby, store konge. Og fra denne landsbyen går han til enda en landsby, og derfra går han hjem til sin egen landsby igjen. Da ville han vite følgende: ’Nå gikk jeg fra min egen landsby til den andre landsbyen, og der sto jeg slik og satt slik og snakket om ditt og tiet om datt. Så gikk jeg til neste landsby, og der sto jeg slik og satt slik og snakket om ditt og tiet om datt. Og deretter gikk jeg hjem til min egen landsby igjen.’

Slik er det også med munken, store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunsten å huske tidligere oppholdssteder. Han husker mange tidligere oppholdssteder. Således husker han en fødsel, to fødsler og videre opp til flere hundre tusen fødsler, og han kan til og med huske at universet har utvidet seg og trukket seg sammen en gang, to ganger, ja, opp til ti slike verdenssykluser. Og han husker følgende:

’Der het jeg det og det, jeg var av den og den ætt og klasse, nøt den og den mat, hadde de og de gleder og sorger og ble så og så gammel. Så falt jeg derifra og ble gjenfødt et annet sted. Og der het jeg det og det,’—og han husker like mange detaljer her—’Og så falt jeg derifra og ble gjenfødt her.’

Slik husker han mange tidligere oppholdssteder, både detaljert og i store trekk.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn ser han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Det er som om en mann med synet i behold skulle stå på en terrasse ved et gatekryss, store konge. Da kunne han se folk som gikk inn og ut av husene, folk som gikk langsetter gatene og folk som satt midt i gatekrysset. Da ville han vite at disse menneskene går inn og ut av husene, disse går langsetter gatene og disse sitter midt i gatekrysset.

Slik er det også med munken, store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan alle vesener oppstår og går under. Med rent, himmelsk og overmenneskelig syn ser han hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger: ’Disse vesenene her oppførte seg dårlig, både i tanke, ord og handling. De talte nedsettende om de edle, de hadde feilaktige teorier og handlet etter disse teoriene. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er disse blitt gjenfødt i vonde kår, i elendighet, lidelse og pinefulle tilstander. Men disse andre vesenene oppførte seg godt, både i tanke, ord og handling. De talte vel om de edle, de hadde rett syn og handlet i samsvar med dette. Etter døden, når kroppen går i oppløsning, er de blitt gjenfødt i gode kår og lykkelige tilstander.’ Slik ser han med rent, himmelsk og overmenneskelig syn hvordan alle vesener oppstår og går under. Han ser og forstår hvordan gode og onde, stygge og vakre, lykkelige og ulykkelige, alle tar konsekvensene av sine egne handlinger.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere.

3.11. Den endelige frigjøring.

Og når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Det er som om en mann med synet i behold skulle stå på stranda av et krystallklart lite fjellvann, store konge, med helt gjennomsiktig vann og uten noe gjørme. Da ville han kunne se skjell og muslinger, sand og småstein uti vannet, og han ville kunne se fiskestimer stå eller svømme omkring der ute. Og han ville vite dette: ’Denne innsjøen har krystallklart og gjennomsiktig vann, uten noe gjørme. Der ligger det skjell og muslinger, der ligger det sand og småstein, og der står det fiskestimer og der svømmer de.’

Slik er det også med munken store konge. Når sinnet hans er blitt konsentrert, klart og lysende rent, plettfritt og uten noe som skjemmer, smidig og lett å arbeide med, fast og urokkelig,—så anvender han dette sinnet og retter det mot kunnskapen om hvordan sinnets forurensninger kan utslettes.

Han merker seg det som det er: Dette er lidelse. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphav. Han merker seg det som det er: Dette er lidelsens opphør. Han merker seg det som det er: Dette er veien til lidelsens opphør.

Han merker seg det som det er: Dette er sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er årsaken til sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er slutten på sinnets forurensninger. Han merker seg det som det er: Dette er veien til å gjøre slutt på sinnets forurensninger.

Når han vet og ser dette, blir sinnet hans befridd fra forurensninger i sinnet knyttet til sanselige nytelser, fra forurensninger i sinnet knyttet til forventningsmønstre og fra forurensninger i sinnet knyttet til uvitenhet.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Og dette, store konge, er også en direkte frukt av munkelivet, som er bedre og høyere enn de jeg har nevnt tidligere. Og noen bedre og høyere frukt av munkelivet enn denne, det finnes ikke!»

4. Kongens bekjennelse.

Da Mesteren hadde sagt dette, sa kong Ajatasattu Vedehisønn av Magadha:

«Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.

Men jeg har begått en overtredelse, Mester, for jeg var så dum, så uvettig og lite forstandig. Jeg myrdet min far, som var en rettferdig og rettmessig konge, for å få makten i landet. Ta imot mitt skriftemål, Mester, og tilgi meg denne overtredelsen som jeg bekjenner, så skal jeg bedre meg for framtiden.»

«Ja, det er sant store konge, at du i din dumhet, uvettighet og uforstand begikk en overtredelse da du myrdet din far, som var en rettferdig og rettmessig konge, for å få makten i landet. Men ettersom du ser feilen din som det den er, store konge, og bekjenner den som rett er, skal vi ta imot skriftemålet og gi deg tilgivelse. For slik er det i den edles disiplin, at den som ser sin feil som det den er, og bekjenner den som rett er, han bedrer seg også for framtiden.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa kongen til ham:

«Nå må vi gå, Mester. Vi har mange plikter og mye å gjøre.»

«Gjør som du selv synes best, store konge.»

Tilfreds og glad for Mesterens ord reiste kong Ajatasattu seg opp. Han bøyde seg dypt for Mesteren, gikk rundt ham med høyre side vendt mot ham, og dro så bort.

Like etter at kong Ajatasattu hadde gått, vendte Mesteren seg mot munkene og sa:

«Denne kongen var rotløs, munker, denne kongen var deprimert. Hvis han ikke hadde myrdet sin far, som var en rettferdig og rettmessig konge, så ville han ha sett sannheten, ren og uplettet, nå mens han satt her.»

Slik talte Mesteren. Og glade til sinns tok munkene imot Mesterens ord.

The Long Discourses

|_I. The Chapter on the Entire Spectrum of Ethics

DN2. Munkelivets frukter

Translations [30]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Nederlands

Norsk

Magyar

Srpski

Română

Hrvatski

Lietuvių Kalba

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [30]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Nederlands

Norsk

Magyar

Srpski

Română

Hrvatski

Lietuvių Kalba

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]