1. Kutadanta oppsøker Buddha.

Slik har jeg hørt det:

En gang Mesteren var på vandring i landet Magadha sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, kom han til en av Magadhas brahmanlandsbyer som het Khanumata. Mens han var der, bodde Mesteren i Ambalatthikaparken. På den tiden bodde brahmanen Kutadanta i Khanumata, et sted som myldret av mennesker, og som var rikt på gressganger, skog, vann og korn. Stedet var krongods som kong Seniya Bimbisara av Magadha hadde gitt ham å styre med kongelige fullmakter.

Så fikk brahmaner og borgere i Khanumata høre at den ærverdige filosofen Gotama Sakyasønn, som har utgått fra Sakyaklanen, var på vandring i Magadha sammen med en stor flokk på omtrent fem hundre munker, og at han var kommet til Khanumata og bodde i Ambalatthikaparken. Og disse lovord hørte de om Gotama:

«Han er i sannhet en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og levemåte, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester. Han forstår denne verden til fullkommenhet med alle dens engler, demoner, guder, brahmaner, filosofer, fyrster og andre mennesker. Han underviser i en lære som er vakker på begynnelsen, vakker på midten og vakker på slutten, som er hel og komplett både i form og innhold, og han forklarer hvordan man kan praktisere det opphøyde liv. Det er sannelig godt å se slike ærverdige!»

Da dro brahmanene og borgerne i Khanumata gruppevis ut av byen og vandret i flokk og følge til Ambalatthikaparken.

Brahmanen Kutadanta, som hadde gått opp på takterrassen på huset sitt for å hvile middag, fikk øye på disse flokkene med brahmaner og borgere på vei fra Khanumata ut til Ambalatthikaparken, og han sa til oppasseren sin:

«Hva skal dette bety, oppasser, at brahmaner og borgere i Khanumata går gruppevis ut av byen og vandrer i flokk og følge til Ambalatthikaparken?»

Oppasseren fortalte det han hadde hørt om Gotama, og la til:

«Så nå er de på vei for å se filosofen Gotama.»

Da tenkte brahmanen Kutadanta:

«Jeg har hørt at filosofen Gotama vet hvordan den trefoldige ofring med seksten rekvisitter skal utføres. Jeg vil gjerne foreta en slik stor ofring, men jeg vet ikke hvordan det skal gjøres. Kanskje jeg skulle gå og spørre filosofen Gotama om dette?»

Til oppasseren sa han:

«Gå bort til dem, oppasser, og hils dem fra meg og be dem vente, for jeg vil også være med og se filosofen Gotama.»

«Ja vel, herre,» svarte oppasseren. Og han gikk bort til de andre og sa:

«Vent, mine herrer! Brahmanen Kutadanta vil også være med til filosofen Gotama!»

På den tiden oppholdt fem hundre brahmaner seg i Khanumata for å delta i Kutadantas ofring. Da disse brahmanene fikk høre at Kutadanta ville besøke Gotama, gikk de bort til ham og sa:

«Er det sant det vi hører, at du skal gå og besøke filosofen Gotama, Kutadanta?»

«Ja visst, jeg har også lyst til å treffe ham.»

«Det skulle du ikke gjøre. Det sømmer seg ikke at du går for å se filosofen Gotama, Kutadanta.»

Og de prøvde å overtale ham til å la det være, ved hjelp av de samme argumentene som brahmanene hadde brukt overfor Sonadanda (se Sonadandasutta). Men han svarte dem på samme måte som Sonadanda hadde gjort, og det ble til at de alle la i vei til Ambalatthikaparken for å besøke Mesteren. Da de kom fram dit, gikk brahmanen Kutadanta bort til Mesteren og hilste høflig på ham, og satte seg ned ved siden av ham. Noen av brahmanene og borgerne fra Khanumata hilste ham ærbødig og satte seg ned, andre hilste høflig på ham før de satte seg, og noen hilste ham med løftede, sluttede hender og satte seg deretter ned. Andre presenterte seg før de satte seg, og atter andre satte seg uten å si noe.

Som han satt der, sa brahmanen Kutadanta til Mesteren:

«Jeg har hørt at du vet hvordan den trefoldige ofring med seksten rekvisitter skal utføres, Gotama. Jeg vil gjerne foreta en slik stor ofring, men jeg vet ikke hvordan det skal gjøres. Det hadde vært fint om du kunne forklare meg hvordan en slik ofring skal utføres.»

«Så hør da godt etter, brahman, og legg nøye merke til det jeg sier.»

«Ja vel,» svarte Kutadanta, og Mesteren sa:

2. Fortellingen om kong Storrike.

«Det var en gang en konge som het Storrike. Han var rik og hadde store eiendommer og stor formue. Mye gull og sølv eide han, og all slags vakre ting. Han hadde så mye rikdom og så mye korn at skattkamre og kornlagre var sprekkfulle. Så en dag tenkte kongen:

’Nå som jeg har erobret hele jorda og hersker over den, har jeg vunnet meg store verdslige rikdommer. Kanskje jeg nå skulle holde en stor ofring, som kunne bli meg til langvarig glede og nytte?’

Han sendte bud på ypperstepresten sin og fortalte hva han hadde i tankene, og la til:

’Jeg vil gjerne holde en stor ofring, brahman. Si meg hva jeg skal gjøre, så det kan bli meg til langvarig glede og nytte.’

Ypperstepresten sa:

’Det skjer alt for mange forbrytelser i landet, herre konge. Vi hører om ran og overfall både langs landeveiene, i landsbyer og i både store og små byer. Det ville være urettferdig om du skulle legge nye skatter på et land som er så herjet og plaget av kriminalitet, herre konge. Kanskje du tror du kan få slutt på kriminaliteten ved harde straffetiltak som henrettelser, arrestasjoner, bøter og landsforvisninger, herre konge, men dette er ikke noen god metode. Dreper du noen, vil de etterlatte fortsette å herje riket.

Men det finnes en annen metode til å bremse kriminaliteten, herre konge. La de som driver med jordbruk og kvegdrift i riket ditt få forsyninger av frø og mat. La de som driver forretninger i riket ditt få tilgang på kapital, og la de som arbeider i statens tjeneste få mat og lønn, herre konge. Da vil alle bli opptatt med arbeidet sitt. Ingen vil herje riket ditt, herre konge, og skatteinntektene vil øke. Landet blir trygt og fredelig, og kriminaliteten vil gå ned. Folk kommer til å stråle av glede og danse omkring med barna på armen. Ja, jeg skulle ikke tro at noen vil trenge å låse døra en gang.’

Kong Storrike fulgte yppersteprestens råd. Landbruket fikk støtte, næringslivet fikk tilgang på kapital og de statsansatte fikk mat og lønn. Folk ble opptatt med arbeidet sitt. Ingen herjet riket lenger, og skatteinntektene gikk opp. Landet ble trygt og fredelig, og kriminaliteten gikk ned. Folk strålte av glede og danset omkring med barna på armen, og ingen trengte å låse døra.

Da sendte kong Storrike bud på ypperstepresten og sa til ham:

’Vi har fått bukt med kriminalitetsproblemet! Takket være ditt råd har jeg fått større inntekter, folk er glade og landet er fredelig! Nå vil jeg gjerne holde en stor ofring, brahman. Si meg hva jeg skal gjøre, så det kan bli meg til langvarig glede og nytte.’

’Nå skal du innby alle de salvede adelsmenn som finnes i riket ditt, herre konge, både de som bor i byene og de som bor på landet. Innby likeledes alle dine ministre og rådsmedlemmer, rike brahmaner og velstående borgere fra by og land over hele riket, og si til dem: ’Jeg vil gjerne holde en stor ofring, mine herrer. Vær så vennlig å gi deres samtykke, så det kan bli meg til langvarig glede og nytte.’’

Kongen gjorde så, og alle svarte ham:

’Foreta ofringen, herre konge. Tidspunktet er gunstig.’

På denne måten utgjorde disse fire gruppene gjennom sin enighet fire av ofringens rekvisitter.

Kong Storrike hadde åtte egenskaper:

Han var av beste familie både mors—og farssiden, av edleste avstamning gjennom sju generasjoner, av uklanderlig og nobel byrd.

Han var pen og kjekk og tiltalende å se på, han hadde den fineste ansiktsfarge, en imponerende holdning og et guddommelig utseende, ja, et lytefritt ytre.

Han var rik og hadde store eiendommer og stor formue. Mye gull og sølv eide han, og all slags vakre ting. Han hadde så mye rikdom og så mye korn at skattkamre og kornlagre var sprekkfulle.

Han var mektig og kommanderte en lojal og veldisiplinert hær som besto av fire våpengrener, og fiender ble som blendet av hans ry.

Han var troende og gavmild, en stor giver. Hans dør var aldri stengt for brahmaner, filosofer, fattige, veifarende og tiggere. Han sørget for deres velferd og gjorde mye godt.

Han var lærd og hadde store kunnskaper.

Han kunne forklare betydningen av forskjellige uttalelser: ’Denne uttalelsen betyr det, og den uttalelsen betyr det.’

Han var vis, klok og intelligent, og han var i stand til å vurdere fortid, nåtid og framtid.

Dette var de åtte egenskapene kong Storrike hadde, og slik utgjorde disse åtte egenskapene åtte av ofringens rekvisitter.

Ypperstepresten hadde fire egenskaper:

Han var av beste familie både på mors—og farssiden, av edleste avstamning gjennom sju generasjoner, av uklanderlig og nobel byrd.

Han var lærd og fortrolig med tekstene. De tre vedaer kjente han ut og inn, og kunne forklare og utlegge hvert ord og hvert ritual i dem. Han kunne analysere hvert grammatikalsk og fonetisk problem i dem, og var fortrolig med alt det historiske og legendariske stoffet som hører til, og han hadde også fullt kjennskap til de tradisjonelle kjennetegn på en stor mann.

Han var et moralsk menneske, og hadde en fast karakter.

Han var vis, klok og intelligent, og var første—eller andremann blant de som foretok ofringene.

Dette var de fire egenskapene som ypperstepresten hadde, og slik utgjorde disse fire egenskapene fire av ofringens rekvisitter.

Før offerseremonien begynte, forklarte ypperstepresten de tre måtene for kong Storrike:

’Når du skal til å ofre, kan det hende at du vil gremme deg over at du kommer til å bruke opp en stor del av rikdommene dine, men det skal du ikke gremme deg over, herre konge. Mens du foretar ofringen, kan det hende at du gremmer deg over at du bruker opp en stor del av rikdommene dine, men det skal du ikke gremme deg over, herre konge. Når ofringen er ferdig, kan det hende at du vil gremme deg over at du har brukt opp en stor del av rikdommene dine, men det skal du heller ikke gremme deg over, herre konge.’

Dette var de tre måtene som ypperstepresten forklarte for kong Storrike før offerseremonien begynte.

Deretter ga ypperstepresten kongen ti råd om hvordan han skulle la være å gremme seg over deltakerne:

’Til offerseremonien din kommer både folk som dreper levende vesener og folk som lar være å drepe, herre konge. De som dreper levende vesener får bære ansvaret selv. Men du kan tenke som så, herre konge, at du ofrer for dem som lar være å drepe. Dem kan du glede deg over, herre konge, og hvis du tenker på dem så får du ro i sinnet.

Til offerseremonien din kommer både folk som stjeler og folk som lar være å stjele, folk som tar urette sansenytelser og folk som avstår fra slikt, folk som lyver og folk som ikke lyver, folk som baktaler andre og folk som ikke gjør det, folk som taler sårende ord og folk som lar være, folk som farer med tomt prat og folk som ikke gjør det, grådige og gavmilde mennesker, hatefulle og vennlige, folk med feilaktige synspunkter og folk med rett syn. De som handler dårlig får bære ansvaret selv. Men du kan tenke som så, herre konge, at du ofrer for dem som gjør det som er godt. Dem kan du glede deg over, herre konge, og hvis du tenker på dem så får du ro i sinnet.’

På disse ti måtene forhindret ypperstepresten at kongen skulle gremme seg over deltakerne.

Mens offerseremonien pågikk, underviste ypperstepresten kongen, og gledet, oppmuntret og inspirerte hans sinn på seksten måter:

’Mens du holder på med ofringen, kan det hende at noen sier at kong Storrike holder en stor offerseremoni uten å ha innbudt salvede adelsmenn fra by og land. Men om noen snakker slik, så snakker de ikke sant. For disse har du jo innbudt, herre konge, så derfor kan du ofre og glede deg, og la sinnet falle til ro.

Om noen sier at kong Storrike holder en stor offerseremoni uten å ha innbudt ministre og rådsmedlemmer, rike brahmaner og velstående borgere fra by og land, så snakker de ikke sant. For disse har du jo innbudt, herre konge, så derfor kan du ofre og glede deg, og la sinnet falle til ro.

Skulle noen si at kong Storrike holder en stor offerseremoni uten selv å ha de åtte egenskapene, så snakker de ikke sant. For disse egenskapene har du jo, herre konge, så derfor kan du ofre og glede deg, og la sinnet falle til ro.

Skulle noen si at kong Storrike holder en stor offerseremoni uten at ypperstepresten hans har de fire egenskapene, så snakker de ikke sant. For disse egenskapene har han jo, herre konge, så derfor kan du ofre og glede deg, og la sinnet falle til ro.’

På disse seksten måtene underviste ypperstepresten kongen mens offerseremonien pågikk, og gledet, oppmuntret og inspirerte ham.

Ved denne ofringen ble ingen kuer eller okser drept, brahman, ingen geiter, sauer, høns eller griser ble drept, ikke et eneste levende vesen mistet livet. Intet tre ble hogd ned for å bli brukt som offerpæl, og intet strå ble skåret for å bli strødd på offerplassen. De slavene, tjenestefolkene og arbeiderne som var der, arbeidet ikke ut fra redsel eller under trusel om straff, de arbeidet ikke gråtende med tårevåte ansikter. De som hadde lyst, arbeidet, og de som ikke hadde lyst, lot det være. De gjorde det de hadde lyst til og det de ikke hadde lyst til å gjøre, lot de være. Hele ofringen besto av smør i fast og flytende form, olje, surmelk, honning og sukker.

Da tok alle de salvede adelsmennene, ministrene og rådsmedlemmene, de rike brahmanene og velstående borgerne med seg mange varer, gikk fram til kong Storrike, og sa:

’Alle disse varene har vi tatt med til deg, herre. Vær så snill å ta imot dem!’

’Jeg har fått inn så store rikdommer gjennom den ordinære skatten at jeg har mer enn nok, mine herrer. Behold det dere har, og ta med dere mer herfra når dere skal hjem!’

Da de således var blitt avvist av kongen, gikk de litt avsides og rådslo med hverandre:

’Det sømmer seg ikke for oss å ta med alle disse varene hjem igjen. Kong Storrike holder en stor ofring, la oss bli med og ofre sammen med ham!’

Så la de salvede adelsmennene gaver i en haug øst for offergropa, ministrene og rådgiverne la gaver syd for offergropa, de rike brahmanene la gaver vest for offergropa, og de velstående borgerne la gaver nord for offergropa. Ved disse ofringene ble ingen kuer eller okser drept, brahman, ingen geiter, sauer, høns eller griser ble drept, ikke et eneste levende vesen mistet livet. Intet tre ble hogd ned for å bli brukt som offerpæl, og intet strå ble skåret for å bli strødd på offerplassen. De slavene, tjenestefolkene og arbeiderne som var der, arbeidet ikke ut fra redsel eller under trusel om straff, de arbeidet ikke gråtende med tårevåte ansikter. De som hadde lyst, arbeidet, og de som ikke hadde lyst, lot det være. De gjorde det de hadde lyst til og det de ikke hadde lyst til å gjøre, lot de være. Hele ofringen besto av smør i fast og flytende form, olje, surmelk, honning og sukker.

Dette var de fire enige gruppene, kong Storrike med åtte egenskaper, ypperstepresten med fire egenskaper, og de tre måtene. Dette kalles trefoldig ofring med seksten rekvisitter, brahman.»

3. Bedre enn ofring.

Da Mesteren hadde fortalt dette, ble det mye leven og høye rop blant brahmanene:

«For en ofring! For en fullkommen ofring!» ropte de.

Men brahmanen Kutadanta ble sittende taus.

De andre brahmanene spurte ham:

«Men hvorfor gir du ikke uttrykk for glede over de gode ordene som filosofen Gotama har sagt, Kutadanta?»

«Det er ikke det at jeg ikke gleder meg over Gotamas ord, mine herrer. Den som ikke gjør det, fortjener å få hodet sprengt i småbiter. Men jeg tenker på det at Gotama ikke sier at han har hørt dette, og heller ikke at han antar at det var slik. Han bare sier at slik var det den gang og slik var det da. Derfor undres jeg på om ikke Gotama selv var enten kong Storrike som beordret ofringen, eller ypperstepresten som utførte den. Er det så, Gotama, at den som beordrer eller utfører en slik ofring blir gjenfødt i en lykkelig tilstand i himmelen etter døden, når kroppen går i oppløsning?»

«Det er så, brahman. Den som beordrer eller utfører en slik ofring blir gjenfødt i en lykkelig tilstand i himmelen etter døden, når kroppen går i oppløsning. Den gangen var jeg ypperstepresten som utførte ofringen.»

«Men finnes det en annen ofring, Gotama, som er lettere og mindre slitsom enn denne trefoldige ofringen med seksten rekvisitter, og som gir bedre frukt og flere fordeler?»

«En slik ofring finnes, brahman.»

«Hvordan er den, Gotama?»

«Når en familie gir regelmessige gaver til en etiske verdig eneboermunk, da er dette en ofring som er lettere og mindre slitsom enn den trefoldige ofringen med seksten rekvisitter, og den gir bedre frukt og flere fordeler.»

«Hva er grunnen, Gotama, hva er årsaken til at dette er bedre enn en slik stor offerseremoni?»

«Det kommer ikke noen ærverdige til en slik stor ofring, brahman, ingen som har slått inn på de ærverdiges vei kommer dit. Og hvorfor ikke? Fordi det tross alt blir brukt makt og tvangsmidler der. Men når en familie gir regelmessige gaver til en etiske verdig eneboermunk, da kommer de ærverdige, brahman, da kommer de som har slått inn på de ærverdiges vei. Og hvorfor? Fordi det ikke blir brukt makt eller tvang der. Det er grunnen til at regelmessige gaver til en etisk verdig eneboermunk er lettere og mindre slitsomt en den trefoldige ofringen med seksten rekvisitter, samtidig som den gir bedre frukt og flere fordeler.»

«Men finnes det en annen ofring, Gotama, som er lettere og mindre slitsom enn denne trefoldige ofringen og de regelmessige gavene, og som gir bedre frukt og flere fordeler?»

«Ja, brahman, det gjør det.»

«Hvordan er den, Gotama?»

«Å bygge hus for munkefellesskapet, åpent for alle munker, det er lettere og mindre slitsomt enn denne trefoldige ofringen og de regelmessige gavene, samtidig som det gir bedre frukt og flere fordeler.»

«Men finnes det en annen ofring, Gotama, som er lettere og mindre slitsom enn denne trefoldige ofringen, de regelmessige gavene og husgaven, og som gir bedre frukt og flere fordeler?»

«Ja, brahman, det gjør det.»

«Hvordan er den, Gotama?»

«Å ta tilflukt til den våkne, til hans lære og til fellesskapet—det er lettere og mindre slitsomt enn den trefoldige ofringen, de regelmessige gavene og husgaven, samtidig som det gir bedre frukt og flere fordeler.»

«Men finnes det en annen ofring, Gotama, som er lettere og mindre slitsom enn denne trefoldige ofringen, de regelmessige gavene, husgaven og tilfluktene, og som gir bedre frukt og flere fordeler?»

«Ja, brahman, det gjør det.»

«Hvordan er den, Gotama?»

«Å påta seg treningsreglene ut fra en indre overbevisning,—la være å drepe levende vesener, ikke stjele, avstå fra urettmessige sansenytelser, ikke tale urett og ikke misbruke rusmidler,—det er lettere og mindre slitsomt enn denne trefoldige ofringen, de regelmessige gavene, husgaven og målsettingen, samtidig som det gir bedre frukt og flere fordeler.»

«Men finnes det en annen ofring, Gotama, som er lettere og mindre slitsom enn denne trefoldige ofringen, de regelmessige gavene, husgaven, målsettingen og treningsreglene, og som gir bedre frukt og flere fordeler?»

«Ja, brahman, det gjør det.»

«Hvordan er den, Gotama?»

«Sett nå, brahman, at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden,—en uforlignelig trener for folk som kan trenes,—guders og menneskers lærer, en våken Mester.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

På denne måten har en munk fullkommen moral, brahman.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Han går inn i den første dypmeditasjon, …

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette er en ofring som er lettere og mindre slitsom enn de foregående ofringene, samtidig som den gir bedre frukt og flere fordeler, brahman.

Deretter anvender han dette sinnet og retter det mot innsikt og visdom.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Dette er en ofring som er lettere og mindre slitsom enn de foregående ofringene, samtidig som den gir bedre frukt og flere fordeler, brahman.

Han er fri, og vet at han er fri. Og han vet at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår. Dette er en ofring som er lettere og mindre slitsom enn de foregående ofringene, samtidig som den gir bedre frukt og flere fordeler, brahman.»

Da Mesteren hadde sagt dette, sa brahmanen Kutadanta til ham:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt til deg, Gotama, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever. Nå lar jeg de sju hundre oksene, de sju hundre oksekalvene, de sju hundre kvigene, de sju hundre geitebukkene og de sju hundre værene slippe fri. Jeg gir dem livet. La dem få spise friskt gress og drikke kjølig vann, og la svalende vinder få stryke omkring dem!»

Så talte Mesteren til brahmanen Kutadanta med metodisk progresjon. Han talte om å gi gaver, om moral og om himmelen. Han forklarte ulempene, elendigheten og de mentale forurensningene som kommer av sansenytelsebegjær, og fordelene ved å kunne gi avkall. Da Mesteren forsto at Kutadantas sinn var rede, smidig, fordomsfritt, oppløftet og lydhørt, da forklarte han ham den virkelighetslære som de våkne selv har funnet fram til: sannheten om lidelsen, om dens opphav, dens opphør og veien som fører til lidelsens opphør. Liksom når et rent og flekkfritt stykke tøy lett kan ta imot fargestoffet, nettopp slik fikk brahmanen Kutadanta, der han satt, øyet opp for sannheten, plettfritt og rent, og han innså at alt som har en begynnelse også har en slutt.

Nå som brahmanen Kutadanta hadde sett sannheten, nådd fram til den, forstått den og trengt inn i den, overvant han enhver tvil og usikkerhet, og han ble fylt med selvtillit og ble uavhengig av andre når det gjaldt Mesterens lære. Og han sa:

«Får jeg invitere deg, Gotama, og hele munkefellesskapet til å komme og spise hos meg i morgen?»

Mesteren samtykket i taushet, og da Kutadanta så at han samtykket, reiste han seg fra plassen sin, hilste ærbødig og gikk.

Da natten var omme, gjorde brahmanen Kutadanta klar all slags god mat i huset sitt, og da tiden var inne, sendte han bud:

«Tiden er inne, Gotama, maten er klar.»

Dette var om morgenen, og Mesteren, som hadde kledd på seg og tatt kappe og bolle, ga seg på vei til Kutadantas bolig sammen med alle munkene. Vel framme satte han seg ned på den sitteplassen som var gjort klar for ham, og brahmanen Kutadanta serverte egenhendig munkefellesskapet med Buddha i spissen, og forsynte ham med all slags god mat.

Da Mesteren var forsynt og hadde vasket bollen og hendene, tok Kutadanta et lavere sete og satte seg ned ved siden av ham. Deretter underviste Mesteren ham, og gledet, oppmuntret og inspirerte ham med ord om den sanne lære, før han reiste seg og gikk.

The Long Discourses

|_I. The Chapter on the Entire Spectrum of Ethics

DN5. Samtalen med Kutadanta

Translations [23]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [23]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Norsk

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]