Slik har jeg hørt det.

En gang bodde Mesteren i Anathapindikas park i Jetalunden ved Savatthi. På den tiden bodde vandreren Potthapada i dronning Mallikas park sammen med en stor flokk på tre hundre vandrere. I den parken var det en stor hall omgitt av tindukatrær, og der pleide ofte forskjellige asketer og filosofer å komme sammen til debatt.

Så var det tidlig en morgen Mestern hadde kledd på seg, tatt kappe og bolle og gitt seg på vei inn mot Savatthi for å motta almisser, at han tenkte:

«Det er for tidlig å gå inn i Savatthi etter almisser ennå. Kanskje jeg skulle gå bort til vandreren Potthapada i debatthallen borte i Mallikaparken?»

Og som tenkt, så gjort.

Akkurat da satt Potthapada og de andre vandrerne og snakket høyt og støyende sammen, og de hengav seg til all slags fruktesløst prat,—så som snakk om konger, forbrytere, statsmenn, tropper, krig og farlige situasjoner, mat og drikke, klær og møbler, kranser og parfyme, slektninger, kjøretøyer, landsbyer, små og store byer, nasjoner, kvinner, menn, berømte personer, sladder på gatehjørnet og ved brønnen, spøkelseshistorier, prat om løst og fast, spekulasjoner om hvordan verden ble til og om hvordan havet ble til, samt prat om vinning og tap.

Mens Mesteren enda var et godt stykke unna, fikk vandreren Potthapada se at han nærmet seg, og da han så det, brakte han forsamlingen til ro:

«Vær stille, mine herrer, ikke en lyd nå! Der borte kommer filosofen Gotama som setter pris på stillhet og som har mye godt å si om stillheten. Når han ser hvor stille denne forsamlingen er, kan det hende han kommer bort til oss.»

Da han sa dette, tidde alle vandrerne.

Så nådde Mesteren fram til vandreren Potthapada, som sa til ham:

«Kom her, Mester, og vær velkommen! Det er lenge siden dine veier har ført deg hit til oss. Sitt ned, Mester, her er det plass!»

Mesteren satte seg på den plassen som ble budt ham, og vandreren Potthapada tok en lavere plass ved siden av ham. Da de hadde satt seg, sa Mesteren:

«Hva var det dere satt her og snakket om, Potthapada? Hvilken samtale var det jeg avbrøt dere i?»

«Ikke bry deg om hva vi snakket om, Mester. Det kan du godt få høre etterpå hvis du har lyst. Men en gang for lenge siden satt mange filosofer og brahmaner med forskjellige meninger sammen i forsamlingshallen og diskuterte hvordan tankene kunne stoppes. Noen mente at tankene oppstår og stopper i et menneske uten noen årsak eller betingelse. Når de oppstår er man bevisst, og når de stopper er man ubevisst.

Men andre sa at det ikke var slik det var. Menneskets sjel er bevisst, og det er den som kommer og går. Når sjelen kommer inn i et menneske blir det bevisst, og når den går ut igjen blir det ubevisst.

Så var det andre som mente at dette heller ikke var riktig. De sa at det finnes mektige filosofer og brahmaner som har store krefter. De skyver tankene inn i et menneske og trekker dem ut igjen. Når de skyver tankene inn i et menneske blir det bevisst, og når de trekker dem ut blir det ubevisst.

Men det var andre igjen som mente at dette heller ikke var riktig. De sa at det finnes mektige guder som har store krefter. De skyver tankene inn i et menneske og trekker dem ut igjen. Når de skyver tankene inn i et menneske blir det bevisst, og når de trekker dem ut blir det ubevisst.

Slik diskuterte de hvordan tankene stopper. Men da kom jeg til å tenke på deg, Mester. Hadde bare Mesteren vært her, tenkte jeg, hadde bare den lykkelige vært her, han som kjenner disse tingene så godt! Du vet sikkert hvordan dette har seg. Hvordan stopper tankene, Mester?»

«De som sa at tankene oppstår og stopper i et menneske uten noen årsak eller betingelser, de tok nå helt fundamentalt feil, Potthapada. Og hvorfor? Jo, fordi tankene oppstår og stopper i et menneske ut fra årsaker og betingelser. Noen tanker oppstår som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening.

Hvilken trening?

Sett nå at en som er kommet fram til sannheten står fram her i verden, Potthapada. Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Således oppnår han at alle hans ord og handlinger blir gode, og hans levevis blir rent. Hans moral blir fullkommen, han vokter sine sanseporter, han blir oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, og han lever i nøysomhet.

Og hvordan har han fullkommen moral, Pottapada?

Her lar munken være å ta liv, og holder seg langt unna slike ting. Han har lagt fra seg sverd og pisk, han er vennlig og samvittighetsfull og lever med omtanke for alle levende veseners beste. Dette hører med i hans moral.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Selv om noen filosofer og brahmaner lever av gaver gitt i tillit, skaffer de seg likevel uberettigede ekstrainntekter ved tarvelige kunster, osv. Men han avstår fra slike tarvelige kunster. Dette hører også med til hans moral.

(Videre som i Munkelivets frukter.)

Når en munk således har fullkommen moral, Potthapada, da frykter han intet fra noe hold, for han er beskyttet av sin moral. Det er som når en lovlig innsatt fyrste har slått ned alle sine motstandere. Da frykter han intet fra noe hold, for han er uten fiender. Slik er det også når en munk har fullkommen moral, Potthapada. Da frykter han intet fra noe hold, for han er beskyttet av sin moral. Og når han har oppnådd slike edle moralske trekk, opplever han en indre lykke som ingen kan klandre. På denne måten har en munk fullkommen moral, Potthapada.

Og hvordan vokter en munk sine sanseporter, Potthapada?

Når en munk ser en synlig form med øyet sitt, griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som hat og begjær kan komme til å influere på en som ikke vokter på synssansen sin, går han inn for å passe på den. Han vokter synssansen sin vel, og passer godt på. Og likedan når han hører en lyd med øret sitt, eller fornemmer en duft med nesa, eller kjenner en smak på tunga, eller føler en berøring mot kroppen, eller når han fornemmer en ide med sinnet, da griper han ikke etter helheten som objekt og heller ikke etter de enkelte detaljer. Ettersom dårlige og usunne tendenser som hat og begjær kan komme til å influere på en som ikke vokter på sinnets sans, går han inn for å passe på den. Han vokter sinnets sans vel, og passer godt på. Og når han har oppnådd en slik sansekontroll, opplever han en indre ublandet lykke. På denne måten vokter en munk sine sanseporter, Potthapada.

Og hvordan er en munk oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, Potthapada?

Når en munk går fram og tilbake, så gjør han dette med klar forståelse. Når han ser på noe eller ser seg omkring, gjør han dette med klar forståelse. Når han bøyer eller retter ut deler av kroppen, gjør han dette med klar forståelse. Når han er iført sine kapper og bærer matbollen sin, gjør han dette med klar forståelse. Når han spiser, drikker, tygger og smaker, gjør han dette med klar forståelse. Når han tømmer seg for avføring og urin, gjør han dette med klar forståelse. Uansett om han går, står, sitter, sovner, våkner, taler eller tier, så gjør han dette med klar forståelse. På denne måten er en munk oppfylt av oppmerksomhet og klar forståelse, Potthapada.

Og hvordan lever en munk i nøysomhet, Potthapada?

En munk er fornøyd, Potthapada, med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står, akkurat som en fugl tar med seg vingene sine hvor den enn flyr, Potthapada. Slik er altså en munk fornøyd med så mye klær som er nødvendig for å beskytte kroppen, og med så mye mat som er nødvendig for at magen skal fungere skikkelig. Det han eier kan han ta med seg hvor han går og står. På den måten lever en munk i nøysomhet, Potthapada.

Når han har utviklet denne edle moralske karakter og denne edle sansekontrollen, når han har utviklet en slik edel oppmerksomhet og klar forståelse, og når han lever slik i edel nøysomhet,—da finner han seg et ensomt sted å bo, så som i villmarken, under et tre, på fjellet, i en stille dal, i en grotte, på en gravplass, i skogen, i det fri eller på en haug med strå. Når han er kommet tilbake fra almisserunden og er ferdig med å spise, setter han seg ned med korslagte bein og kroppen rak, med våken oppmerksomhet.

Han legger bort all grådighet etter verdslige goder og lever uten grådighet i tankene, han renser sinnet for all grådighet. Han legger bort alt hat og motvilje og lever uten motvilje i sinnet, med omtanke for alle levende veseners vel,—han renser sinnet for alt hat og motvilje. Han legger bort all sløvhet og treghet, og lever uten sløvhet og treghet. Han er åpen for inntrykk, har oppmerksomhet og klar forståelse, og renser sinnet for sløvhet og treghet. Han legger bort rastløshet og bekymringer og lever uten indre uro. Med sinnet fylt av fred renser han det for rastløshet og bekymringer. Han kvitter seg med all forvirring og lever med all uvisshet overvunnet. Han er ikke lenger i villrede om hva som er godt, og han renser sinnet for all forvirring.

(Videre som i Munkelivets frukter).

Når han således ser hvordan disse fem hindringene blir borte fra hans indre, blir han tilfreds. Den som er tilfreds finner glede, og den som har glede i sinnet, får ro i kroppen. Den som har ro i kroppen føler velvære, og den som føler velvære får samlet tankene. Han isolerer seg både fra sansenytelser og fra usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon,—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære,—og forblir i den. Da stopper de tanker angående sansenytelser som han hadde før, og han er seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om glede og velvære som fødes av ensomhet. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Deretter bringer munken de innledende og fastholdende tanker til ro, Potthapada, og går inn i den andre dypmeditasjon,—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker,—og forblir i den. Da stopper de tanker angående

den subtile sannhet om glede og velvære som fødes av ensomhet, som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om den glede og velvære som fødes av konsentrasjon. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Deretter søker ikke munken lenger glede, Potthapada, men hviler i likevekt. Med oppmerksomhet og klar forståelse føler han legemlig velvære, og går inn i den tredje dypmeditasjon,—den som de edle omtaler slik: ’Lykkelig lever den som er oppmerksom og som har likevekt i sinnet!’—og forblir i den. Da stopper de tanker angående den subtile sannhet om glede og velvære som fødes av konsentrasjon, som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om likevektig velvære. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Deretter forlater munken velvære og lidelse. Han legger tidligere gleder og sorger bak seg og går inn i den fjerde dypmeditasjon,—den som kjennetegnes av den reneste oppmerksomhet og sinnslikevekt, uten verken behag eller ubehag,—og forblir i den. Da stopper de tanker angående den subtile sannhet om likevektig velvære, som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om frihet fra behag og ubehag. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Deretter hever munken seg over enhver formbevissthet, Potthapada. Han føler ingen fysisk motstand, og reagerer ikke på sanseinntrykk. Han ser rommet som uendelig, og med dette går han inn på det uendelige roms plan og blir der. Da stopper den formbevisstheten som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om det uendelige rom. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Deretter hever munken seg over det uendelige roms plan, Potthapada. Han ser bevisstheten som uendelig, og med dette går han inn på den uendelige bevissthets plan og blir der. Da stopper de tanker angående den subtile sannhet om det uendelige rom, som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om den uendelige bevissthet. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Deretter hever munken seg over den uendelige bevissthets plan, Potthapada. Han ser at det ikke er noe som eksisterer, og med dette går han inn på intethetens plan og blir der. Da stopper de tanker angående den subtile sannhet om den uendelige bevissthet, som han hadde før, og han blir seg bevisst tanker angående den subtile sannhet om intetheten. Slik oppstår noen tanker som følge av trening, andre tanker stopper som følge av trening. Dette er treningen,» sa Mesteren.

«Ettersom munken er seg selv bevisst på denne måten, når han fram til den høyeste form for tankevirksomhet ved at han går metodisk fra den ene tilstand til den neste. Men når har nådd toppen, tenker han: ’Det måtte være bedre å ikke tenke enn å tenke. Hvis jeg tenker eller foretar meg noe nå, kommer kanskje denne bevissthetstilstanden til å ta slutt, og andre og grovere inntrykk og tanker vil oppstå i stedet. Enn om jeg nå lot være å tenke eller foreta meg noe?’ Dermed verken tenker han eller foretar seg noe som helst, og tankene hans stopper utan at andre og grovere inntrykk og tanker oppstår. Han når fram til full stopp. Slik når han metodisk fram til å stoppe tankene fullstendig, Potthapada, med klar forståelse for hva han gjør.

Hva sier du til dette, Potthapada? Har du hørt dette beskrevet på denne måten før?»

«Nei, Mester det har jeg ikke. Men det du sa oppfatter jeg slik: Ettersom munken er seg selv bevisst på denne måten, når han fram til den høyeste form for tankevirksomhet ved at han går metodisk fra den ene tilstand til den neste. Men når har nådd toppen, tenker han: ’Det måtte være bedre å ikke tenke enn å tenke. Hvis jeg tenker eller foretar meg noe nå, kommer kanskje denne bevissthetstilstanden til å ta slutt, og andre og grovere inntrykk og tanker vil oppstå i stedet. Enn om jeg nå lot være å tenke eller foreta meg noe?’ Dermed verken tenker han eller foretar seg noe som helst, og tankene hans stopper utan at andre og grovere inntrykk og tanker oppstår. Han når fram til full stopp. Slik når han metodisk fram til å stoppe tankene fullstendig, med klar forståelse for hva han gjør.»

«Nettopp, Potthapada, slik er det.»

«Vil du si at tankevirksomheten har én topp, Mester, eller sier du at den har flere topper?»

«Jeg vil si at tankevirksomheten har både en og flere topper, Potthapada.»

«Hvordan forklarer du det?»

«Hver gang man når fram til full stopp, sier jeg at toppen er nådd. Derfor sier jeg at tankevirksomheten har både en og flere topper, Potthapada.»

«Oppstår sanseinntrykkene først og erkjennelsen etterpå, Mester, eller oppstår erkjennelsen først og sanseinntrykkene etterpå, eller oppstår de samtidig?»

«Sanseinntrykkene oppstår først og erkjennelsen etterpå, erkjennelsen oppstår fordi sanseinntrykkene har oppstått. Man merker seg at erkjennelsen oppstår som følge av det eller det. På denne måten kan en vite at sanseinntrykkene oppstår først og erkjennelsen etterpå, Potthapada. Erkjennelsen oppstår fordi sanseinntrykkene er oppstått.»

«Er tankene menneskets selv, Mester, eller er tankene en ting og selvet en annen?»

«Går du altså ut fra at det finnes et selv, Potthapada?»

«Jeg går ut fra at det finnes et fysisk selv med form, sammensatt av de fire grunnelementer og næret av fast føde.»

«Hvis selvet ditt hadde vært fysisk, med form, sammensatt av de fire grunnelementer og næret av fast føde, Potthapada, da ville tankene ha vært en ting og selvet en annen. At det er slik, kan du vite på følgende måte: Selv om det hadde vært et fysisk selv med form, sammensatt av de fire grunnelementer og næret av fast føde, så ville likevel noen tanker oppstå i mennesket, og andre tanker ville stoppe. På denne måten kan du se om tankene er en ting og selvet en annen.»

«Da går jeg ut fra at det finnes et selv som er psykisk og som har alle lemmer og alle sanseevner i behold, Mester.»

«Men selv om det hadde vært slik, Potthapada, så ville likevel noen tanker oppstå i mennesket, og andre tanker ville stoppe. På denne måten kan du se om tankene er en ting og selvet en annen.»

«Da går jeg ut fra at det finnes et selv som er uten form og består av ren tanke, Mester.»

«Men selv om det hadde vært et slikt selv, Potthapada, så ville likevel noen tanker oppstå i mennesket, og andre tanker ville stoppe. På denne måten kan du se om tankene er en ting og selvet en annen.»

«Men er det mulig for meg å forstå hvorvidt tankene er menneskets selv eller om tankene er en ting og selvet en annen, Mester?»

«Siden du har et annet synspunkt, en annen overbevisning, en annen innstilling og følger en annen praksis og et annet livssyn, er det vanskelig for deg å forstå hvorvidt tankene er menneskets selv eller om tankene er en ting og selvet en annen, Potthapada.»

«Hvis dette er vanskelig for meg å forstå, så si meg da heller om verden er evig, Mester. Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at verden er evig, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Er det da så at verden ikke er evig, Mester? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at verden ikke er evig, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Men si meg, Mester, er verden avgrenset? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at verden er avgrenset, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Er det da så at verden er uendelig, Mester? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at verden er uendelig, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Men si meg, Mester, er kropp og sjel det samme? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at kropp og sjel er det samme, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Er da kroppen en ting og sjelen en annen, Mester? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at kroppen er en ting og sjelen en annen, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Men si meg, Mester, en som er kommet fram, eksisterer han etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Er det da så at en som er kommet fram, ikke eksisterer etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at den som er kommet fram til sannheten, ikke eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Er det da så at en som er kommet fram, både eksisterer og ikke eksisterer etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at den som er kommet fram til sannheten, både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Er det da så at en som er kommet fram, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden? Er det dette som er sannheten, slik at alt annet er feil?»

«Jeg har ikke forklart at den som er kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden, og at dette skulle være sannheten slik at alt annet er feil, Potthapada.»

«Hvorfor har du ikke forklart noe om disse tingene, Mester?»

«Fordi det ikke er nyttig, Potthapada, og fordi det ikke har noe med den sanne virkelighet eller med den høyeste trening å gjøre. Det fører ikke til at tankene faller til ro, og heller ikke til løsrivelse, lidenskapsløshet, indre fred, erkjennelse, oppvåkning eller nibbana. Derfor har jeg ikke forklart noe om dette.»

«Hva er du har forklart da, Mester?»

«Jeg har forklart at ’Dette er lidelse,’ Potthapada. Jeg har forklart at ’Dette er lidelsens opphav,’ at ’Dette er lidelsens opphør,’ og at ’Dette er veien som fører til lidelsens opphør.’ Det er dette jeg har forklart.»

«Hvorfor er det dette du har forklart, Mester?»

«Fordi det er dette som er nyttig, Potthapada, og fordi dette har med den sanne virkelighet og med den høyeste trening å gjøre. Det fører til at tankene faller til ro, og det fører til løsrivelse, lidenskapsløshet, indre fred, erkjennelse, oppvåkning og lindring. Det er derfor jeg har forklart det.»

«Slik er det, Mester! Slik er det, du lykkelige! Gjør nå som det passer deg best, Mester.»

Så reiste Mesteren seg fra plassen sin og gikk. Straks etter at han hadde gått, samlet de andre vandrerne seg rundt Potthapada og var på ham med spott og hånsord:

«Samme hva filosofen Gotama sier så er visst denne Potthapada enig og jatter med ham: ’Slik er det, Mester! Slik er det, du lykkelige!’ Men vi kunne ikke høre at han hadde noe som helst å si om disse spørsmålene om hvorvidt verden er evig eller ikke, om verden er avgrenset eller uendelig, om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen, eller om den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden eller ikke, om han både eksisterer og ikke eksisterer, eller om han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden!»

Potthapada svarte:

«Jeg kunne heller ikke høre at filosofen Gotama hadde noe å si om disse spørsmålene, mine herrer. Men Gotama legger fram en sann, virkelighetsnær og realistisk vei som tar utgangspunkt i det som er virkelig og som fører fram til det som er virkelig. Hvorfor i all verden skulle ikke et tenkende menneske som jeg være fornøyd og rose de gode uttalelsene hans, når han legger fram en sann, virkelighetsnær og realistisk vei som tar utgangspunkt i det som er virkelig og som fører fram til det som er virkelig?»

Et par dager senere kom Citta, elefanttrenerens sønn, og vandreren Potthapada bort til Mesteren. Citta hilste med respekt og satte seg ned. Potthapada hilste og utvekslet noen høflighetsfraser med Mesteren før han satte seg ned ved siden av ham. Da de hadde satt seg, fortalte Potthapada hvordan de andre vandrerne hadde spottet ham, og hvordan han selv hadde svart dem.

«Alle disse vandrerne er blinde, Potthapada, og kan ikke se. Du er den eneste av dem som kan se. Det er noen ting jeg regner som viktige, Potthapada, men andre ting regner jeg som uviktige.

Og hva er det jeg regner som uviktig?

Jo, det er spørsmålene om hvorvidt verden er evig eller ikke, om verden er avgrenset eller uendelig, om kropp og sjel er det samme eller om kroppen er en ting og sjelen en annen, eller om den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden eller ikke, om han både eksisterer og ikke eksisterer, eller om han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden.

Og hvorfor regner jeg disse spørsmålene som uviktige?

Fordi de ikke er nyttige, Potthapada, og fordi de ikke har noe med den sanne virkelighet eller med den høyeste trening å gjøre. De fører ikke til at tankene faller til ro, og heller ikke til løsrivelse, lidenskapsløshet, indre fred, erkjennelse, oppvåkning eller nibbana. Derfor regner jeg disse spørsmålene som uviktige.

Men hva er det jeg regner som viktig?

Lidelse, lidelsens opphav, lidelsens opphør og veien som fører til lidelsens opphør—dette regner jeg som viktig.

Og hvorfor?

Fordi det er nyttig, Potthapada, og fordi det har med den sanne virkelighet og med den høyeste trening å gjøre. Det fører til at tankene faller til ro, og det fører til løsrivelse, lidenskapsløshet, indre fred, erkjennelse, oppvåkning og nibbana. Derfor regner jeg dette som viktig, Potthapada.

Det er noen filosofer og brahmaner som mener at selvet beholder alle sine evner og opplever fullkommen lykke etter døden. Jeg gikk bort til dem og spurte om det var sant at de mente dette, og det svarte de ja til. Da spurte jeg dem om de selv følte at de levde i en verden av fullkommen lykke. Det svarte de nei til. Og da jeg spurte om de var i stand til å oppleve den fullkomne lykke bare så mye som en dag eller en natt, eller bare en halv dag eller en halv natt, så svarte de også nei. Da spurte jeg dem om de kjente til noen vei eller metode til å virkeliggjøre en fullkomment lykkelig verden. Igjen svarte de nei. Og det samme svarte de da jeg spurte om kanskje en eller annen gud hadde forkynt eller åpenbart for dem hvordan de skulle forholde seg for å kunne nå fram til en verden av fullkommen lykke.

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke disse filosofene og brahmanene uttalte seg temmelig tåpelig?

Det er som om en mann skulle si: ’Jeg vil bare ha den vakreste piken i landet, det er henne jeg elsker!’ Men hvis noen spurte om han visste hvem som var vakrest i landet, om det var en adelspike, en brahmanerpike, en borgerpike eller en arbeiderpike han elsket og ville ha,—da måtte han svare nei, det visste han ikke. Og hvis noen spurte om han visste hva den vakreste piken i landet het og hvilken familie hun var av, om hun var høy eller middels høy eller liten, om hun var sort eller brun eller lys i huden, eller hvilken by eller landsby hun bodde i,—da måtte han svare nei, det visste han ikke. Og hvis noen da sa til ham: ’Hun som du elsker og vil ha, det er altså en som du verken kjenner eller har sett?’,—da måtte han svare ja til det.

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke denne mannen uttalte seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Mannen i dette eksemplet uttalte seg temmelig tåpelig.»

«Nettopp, Potthapada, og det samme er tilfelle med de filosofene og brahmanene jeg nettopp fortalte deg om. Hva synes du om dem, Potthapada, synes du ikke de uttalte seg temmelig tåpelig i den saken jeg fortalte om?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Disse filosofene og brahmanene uttalte seg temmelig tåpelig i den saken.»

«Det er som om en mann skulle gi seg til å bygge ei takterrassetrapp midt i et veikryss, Potthapada. Og hvis noen spurte ham om han visste hvor den lå, den takterrassen som han bygde trapp til,—om den lå i øst, vest, nord eller syd eller om den var høy, lav eller middels høy,—da måtte han svare nei, det visste han ikke. Og hvis noen da sa til ham: ’Den takterrassen du bygger trapp til, det er altså en som du verken ser eller kjenner noe til?’—så måtte han svare ja til det.

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke denne mannen uttalte seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Mannen i dette eksemplet uttalte seg temmelig tåpelig.»

«Nettopp, Potthapada, og det samme er tilfelle med de filosofene og brahmanene som mener at selvet beholder alle sine evner og opplever fullkommen lykke etter døden. De innrømmer jo selv at de ikke lever i en verden av fullkommen lykke, og at de selv ikke var i stand til å oppleve den fullkomne lykke bare så mye som en halv dag. Og de innrømmer også at de ikke kjenner noen vei eller metode til å virkeliggjøre en fullkomment lykkelig verden, og at ingen gud har forkynt eller åpenbart for dem hvordan de skal forholde seg for å kunne nå fram til en verden av fullkommen lykke.

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke disse filosofene og brahmanene uttalte seg temmelig tåpelig?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, uttalte disse filosofene og brahmanene seg temmelig tåpelig.»

«Det er tre slags forestillinger om et selv, Potthapada: forestillingen om et fysisk selv, forestillingen om et psykisk selv og forestillingen om et formløst selv. Og hva menes med forestillingen om et fysisk selv, Potthapada? Man forestiller seg at det har form, er sammensatt av de fire grunnelementer og ernærer seg av fast føde, slik er forestillingen om et fysisk selv. Og hva menes med forestillingen om et psykisk selv? Man forestiller seg at det har form, består av ren tanke og har sine sanser og evner i behold, slik er forestillingen om et psykisk selv. Og hva menes med forestillingen om selvets formløse plan? Man forestiller seg at det er uten form og består kun av idéer, slik er forestillingen om et formløst selv.

Jeg viser hvordan man kan slippe taket i forestillingen om et fysisk selv, Potthapada, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene. De oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og det de har erkjent tar de konsekvensene av. Nå kan det hende du tenker som så, Potthapada, at selv om du greier å svekke de negative sidene av din personlighet og styrker de positive sidene og oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, slik at du tar konsekvensene av din erkjennelse, så kan livet likevel være ulykkelig. Men slik skal du ikke se det, Potthapada. De negative sidene blir svekket, de positive blir styrket, du oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, slik at du tar konsekvensene av din erkjennelse. Da oppstår det glede, fryd, sinnsro, oppmerksomhet og klar forståelse, og livet blir lykkelig.

Jeg viser hvordan man kan slippe taket i forestillingen om et psykisk selv også, Potthapada, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene. De oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og det de har erkjent tar de konsekvensene av. Nå kan det hende du tenker som så, Potthapada, at selv om du greier å svekke de negative sidene av din personlighet og styrker de positive sidene og oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, slik at du tar konsekvensene av din erkjennelse, så kan livet likevel være ulykkelig. Men slik skal du ikke se det, Potthapada. De negative sidene blir svekket, de positive blir styrket, du oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, slik at du tar konsekvensene av din erkjennelse. Da oppstår det glede, fryd, sinnsro, oppmerksomhet og klar forståelse, og livet blir lykkelig.

Jeg viser hvordan man kan slippe taket i forestillingen om et formløst selv også, Potthapada, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene. De oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og det de har erkjent tar de konsekvensene av. Nå kan det hende du tenker som så, Potthapada, at selv om du greier å svekke de negative sidene av din personlighet og styrker de positive sidene og oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, slik at du tar konsekvensene av din erkjennelse, så kan livet likevel være ulykkelig. Men slik skal du ikke se det, Potthapada. De negative sidene blir svekket, de positive blir styrket, du oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, slik at du tar konsekvensene av din erkjennelse. Da oppstår det glede, fryd, sinnsro, oppmerksomhet og klar forståelse, og livet blir lykkelig.

Hvis noen skulle spørre oss hva disse forestillingene om et fysisk selv er, de som jeg viser hvordan man kan slippe taket i, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene, og slik at de oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og tar konsekvensene av det de har erkjent,—da svarer vi at det er nettopp disse forestillingene om et fysisk selv, de som jeg viser hvordan man kan slippe taket i, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene, og slik at de oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og tar konsekvensene av det de har erkjent.

Og hvis noen skulle spørre oss hva disse forestillingene om et psykisk eller et formløst selv er, de som jeg viser hvordan man kan slippe taket i, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene, og slik at de oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og tar konsekvensene av det de har erkjent,—da svarer vi at det er nettopp disse forestillingene om et psykisk eller et formløst selv, de som jeg viser hvordan man kan slippe taket i, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene, og slik at de oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og tar konsekvensene av det de har erkjent.

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke disse uttalelsene er velbegrunnet?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, er disse uttalelsene velbegrunnet.»

«Det er som om en mann skulle stå rett nedenfor en takterrasse og bygge ei trapp opp til den, Potthapada. Hvis noen da spurte ham om han visste hvor den lå, den takterrassen som han bygde trapp til,—om den lå i øst, vest, nord eller syd eller om den var høy, lav eller middels høy,—da kunne han svare: ’Her er den, min venn! Jeg står jo rett nedenfor den takterrassen jeg bygger trapp til.’

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke denne mannen uttaler seg med god grunn?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Mannen i dette eksemplet uttaler seg med god grunn.»

«Nettopp, Potthapada. Og hvis noen skulle spørre oss hva disse forestillingene om et fysisk, et psykisk eller et formløst selv er, de som jeg viser hvordan man kan slippe taket i, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene, og slik at de oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og tar konsekvensene av det de har erkjent,—da svarer vi at det er nettopp disse forestillingene om et fysisk, et psykisk eller et formløst selv, de som jeg viser hvordan man kan slippe taket i, slik at de som greier dette får svekket de negative sidene av sin personlighet samtidig som de styrker de positive sidene, og slik at de oppnår en direkte innsikt i den store og foredlende visdom, og tar konsekvensene av det de har erkjent.

Hva synes du om dette, Potthapada? Når det er slik, synes du ikke disse uttalelsene er velbegrunnet?»

«Jo, det er sikkert, Mester. Slik saken er, er disse uttalelsene velbegrunnet.»

Da dette var sagt, vendte Citta, elefanttrenerens sønn, seg til Mesteren og sa:

«Når man forestiller seg selvet som fysisk, da mener man at forestillingene om at selvet skulle være psykisk eller formløst, er feil, Mester. Da mener man at sannheten er at selvet er fysisk. Når man forestiller seg selvet som psykisk, da mener man at forestillingene om at selvet skulle være fysisk eller formløst, er feil, Mester. Da mener man at sannheten er at selvet er psykisk. Og når man forestiller seg selvet som formløst, da mener man at forestillingene om at selvet skulle være fysisk eller psykisk, er feil, Mester. Da mener man at sannheten er at selvet er formløst.»

«Når man forestiller seg selvet som fysisk, da sier man verken at det er psykisk eller formløst, Citta. Da sier man at det er fysisk. Når man forestiller seg selvet som psykisk, da sier man verken at det er fysisk eller formløst, Citta. Da sier man at det er psykisk. Og når man forestiller seg selvet som formløst, da sier man verken at det er fysisk eller psykisk, Citta. Da sier man at det er formløst.

Hvis noen skulle spørre deg om du eksisterte før i tiden eller ikke, om du kommer til å eksistere i framtiden eller ikke, eller om du eksisterer nå eller ikke,—hva ville du svare til det, Citta?»

«Da ville jeg svare at jeg eksisterte før i tiden, jeg var ikke uten eksistens. Jeg kommer til å eksistere i framtiden, jeg kommer ikke til å bli uten eksistens. Og jeg eksisterer nå, jeg er ikke uten eksistens.»

«Men hvis nå noen spurte deg om de forestillingene om et selv du hadde før i tiden var ditt sanne selv, slik at nåtid og framtid ikke er virkelige,—eller om de forestillingene om et selv du kommer til å ha i framtiden er ditt sanne selv, slik at nåtid og fortid ikke er virkelige,—eller om de forestillingene om et selv du har nå er ditt sanne selv, slik at fortid og framtid ikke er virkelige,—hva ville du svare da, Citta?»

«Da ville jeg svare at jeg opplevde de forestillingene forestillingene om et selv jeg hadde før i tiden som mitt sanne selv akkurat da, slik at nåtid og framtid ikke var virkelige, de forestillingene om et selv jeg kommer til å ha i framtiden kommer jeg til å oppleve som mitt sanne selv akkurat da, slik at nåtid og fortid ikke blir virkelige, og de forestillingene om et selv jeg har nå opplever jeg som mitt sanne selv akkurat nå, slik at fortid og framtid er ikke virkelige.»

«Nettopp, Citta. Og når man forestiller seg selvet som fysisk, da sier man verken at det er psykisk eller formløst. Da sier man at det er fysisk. Når man forestiller seg selvet som psykisk, da sier man verken at det er fysisk eller formløst, da sier man at det er psykisk. Og når man forestiller seg selvet som formløst, da sier man verken at det er fysisk eller psykisk, Citta. Da sier man at det er formløst.

Det er som når vi har melket kua, Citta. Av melka blir det fløte og av fløten blir det smør. Når det er melk blir det ikke kalt fløte eller smør. Akkurat da blir det kalt melk. Når det er fløte sier vi ikke at det er melk eller smør. Akkurat da sier vi det er fløte. Og når det er smør sier vi ikke at det er melk eller fløte. Akkurat da sier vi at det er smør.

Slik er det også med selvet, Citta. Når man forestiller seg selvet som fysisk, da sier man verken at det er psykisk eller formløst. Da sier man at det er fysisk. Når man forestiller seg selvet som psykisk, da sier man verken at det er fysisk eller formløst, Citta. Da sier man at det er psykisk. Og når man forestiller seg selvet som formløst, da sier man verken at det er fysisk eller psykisk, Citta. Da sier man at det er formløst.

Det er slik folk pleier å si det, Citta. Dette er vanlige uttrykk og normal språkbruk som den som har kommet fram også gjør bruk av, uten å henge seg opp i den.»

Da dette var sagt, sa vandreren Potthapada:

«Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Mester, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»

Men Citta, elefanttrenerens sønn, sa:

«Utmerket, Mester, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Mester. Nå tar jeg tilflukt til deg, Mester, til din lære og til munkefellesskapet. La meg få utgang og opptak av deg, Mester.»

Citta fikk utgang og opptak av Mesteren. Straks etter at han var blitt ordinert, trakk Citta seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Citta en av de ærverdige.

The Long Discourses

|_I. The Chapter on the Entire Spectrum of Ethics

DN9. Samtalen med Potthapada

Translations [22]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Español

Português

Norsk

Magyar

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [22]

English

繁體字

日本語

Deutsch

Italiano

Español

Português

Norsk

Magyar

Srpski

עִבְרִית

हिंदी

ಕನ್ನಡ

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [0]