Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, oppholdt han seg i Anathapindikas park, Jetalunden.

På den tiden hadde munken Arittha, som tidligere hadde vært gribbetemmer, fått følgende skadelige oppfatning:

«Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem.»

Flere munker hørte dette, og de gikk og spurte ham om han virkelig hadde sagt det. Han svarte:

«Ja, det stemmer. Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet dem.»

De andre munkene ville gjerne hjelpe Arittha å bli kvitt denne skadelige oppfatningen. De diskuterte den med ham, spurte grundig ham ut og gikk i rette med ham. Og de sa til ham:

«Ikke si noe slikt, min venn, ikke feilsiter Mesteren. Det er ikke bra å feilsitere Mesteren, for han ville aldri ha sagt noe slikt. Mesteren har forklart hindringene i mange læresamtaler, Arittha, og han har forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem. Mesteren har forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Mesteren har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer.»

Men til tross for at munkene diskuterte med Arittha, spurte ham grundig ut og gikk i rette med ham, tviholdt han trassig på sin skadelige oppfatning og hevdet hardnakket:

«Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem.»

Siden disse munkene ikke klarte å få Arittha til å gi slipp på sin skadelige oppfatning, gikk de bort til Mesteren. De hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Så fortalte de ham om den samtalen de hadde hatt med Arittha, og sa til slutt:

«Siden vi ikke klarte å få Arittha til å gi slipp på sin skadelige oppfatning, forteller vi det til deg, Mester.»

Da henvendte Mesteren seg til en av munkene og sa:

«Gå til Arittha, han som har vært gribbetemmer, og si til ham at Læreren ber ham komme.»

«Ja vel, Mester,» svarte munken.

Så gikk han til Arittha og sa:

«Læreren ber deg komme, Arittha.»

«Ja vel, min venn,» svarte Arittha.

Så gikk han til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned hos ham. Da han hadde satt seg, sa Mesteren:

«Er det sant, Arittha, at du har fått følgende skadelige oppfatning:

’Slik jeg forstår Mesterens lære er det som Mesteren kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem’?»

«Ja. Slik jeg forstår din lære, Mester, er det som du kaller hindringer, egentlig ikke hindringer for den som blir innblandet i dem.»

«Men hvem har sagt at dette er min lære, du uvettige menneske? Har jeg kanskje ikke forklart hindringene i mange læresamtaler, du uvettige menneske, og har jeg ikke forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem? Har jeg ikke forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer? Jeg har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Og likevel feilsiterer du meg, uvettige menneske, fordi du har fattet læren så dårlig. Dette vil skade deg og være høyst uheldig for deg. Det kommer til å bli til skade og ulykke for deg i lang tid, du uvettige menneske!»

Så vendte Mesteren seg mot munkene:

«Hva synes dere, munker? Har denne munken Arittha fattet så mye som et lite glimt av denne læren og disiplinen?»

«Hvordan kan vel det være mulig, Mester? Nei, Mester.»

Mens dette ble sagt, satt munken Arittha taus og skamfull med hengende skuldre og hode, og furtet uten å si et ord.

Da Mesteren så hvordan Arittha satt, sa han:

«Du kommer til å bli kjent for denne skadelige oppfatningen du har lagt deg til, Arittha, for nå skal jeg stille munkene noen spørsmål i den anledning.»

Så henvendte Mesteren seg til munkene og sa:

«Har også dere samme forståelse av min lære som denne munken Arittha, som har misforstått læren og som feilsiterer meg, slik at det er til stor skade og ulykke for ham?»

«Nei, slett ikke, Mester! Du har jo forklart hindringene i mange læresamtaler, Mester, og du har forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem. Du har forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Du har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer.»

«Bra! Dere har forstått meg riktig, munker. For jeg har forklart hindringene i mange læresamtaler, Mester, og jeg har forklart hvordan de virkelig er hindringer for den som blir innblandet i dem. Jeg har forklart at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Jeg har sammenlignet sansenytelser med et skjelett, et kjøttstykke, en fakkel av tørt gras, en grop med glødende kull, en drøm, lånegods, fruktene på et tre, et slakteri, et spidd og et slangehode, for å illustrere at sansenytelser gir liten tilfredsstillelse og mange lidelser og sorger og enda flere farer. Og likevel feilsiterer munken Arittha meg, fordi han har fattet læren så dårlig. Dette vil skade deg og være høyst uheldig for ham. Det kommer til å bli til skade og ulykke for ham i lang tid. For det er umulig å bli innblandet i sansenytelser uten å oppleve sansenytelsene i seg selv, uten å være seg sansenytelsene bevisst og uten å tenke på sansenytelser.

Sett at noen uvettige personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. Men de utforsker ikke innholdet av denne læren med visdom, og siden de ikke utforsker den med visdom, fatter de heller ikke den egentlige meningen med den. De studerer den bare for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og når ikke fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de misforstår læren, blir det til langvarig skade og ulykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de ikke har det rette grepet på læren, munker.

Det er som om en mann skulle prøve å fange en slange. Han får øye på en stor slange. Han griper den i kroppen eller i halen, men slangen vrir seg rundt og biter ham i hånden, armen eller et annet sted på kroppen, slik at han får store smerter og kanskje dør. Og hvorfor? Fordi han ikke har det rette grepet på slangen.

På samme måte finnes det uvettige personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. Men de utforsker ikke innholdet av denne læren med visdom, og siden de ikke utforsker den med visdom, fatter de heller ikke den egentlige meningen med den. De studerer den bare for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og når ikke fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de misforstår læren, blir det til langvarig skade og ulykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de ikke har det rette grepet på læren, munker.

Men så finnes det andre personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. De utforsker innholdet av denne læren med visdom, og siden de utforsker den med visdom, fatter de den egentlige meningen med den. De studerer den ikke for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og de når fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de forstår læren, blir det til langvarig glede og lykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de har det rette grepet på læren, munker.

Det er som om en mann skulle prøve å fange en slange. Han får øye på en stor slange. Han presser den mot bakken med en kløftet grein og griper den like bak hodet. Da får den ikke vridd seg rundt og kan ikke bite ham i hånden, armen eller et annet sted på kroppen, slik at han får store smerter og kanskje dør. Og hvorfor? Fordi han har det rette grepet på slangen.

På samme måte finnes det andre personer studerer læren og gjør seg grundig kjent med læresamtalene, tekstene med prosa og poesi, utredningene, diktene, de høytidelige uttalelsene, fortellingene, historiene om tidligere fødsler, undrene og forklaringene. De utforsker innholdet av denne læren med visdom, og siden de utforsker den med visdom, fatter de den egentlige meningen med den. De studerer den ikke for å kunne kritisere andre og for å hevde seg i debatter, og de når fram til det målet de studerte læren for å oppnå. Og siden de forstår læren, blir det til langvarig glede og lykke for dem. Og hvorfor det? Jo, fordi de har det rette grepet på læren, munker.

Når dere derfor forstår meningen med det jeg sier, munker, så bevar den i minnet slik som dere har forstått den. Når dere ikke forstår det jeg sier, kan dere spørre meg om det, eller dere kan spørre erfarne munker.

Jeg vil sammenlikne læren med en flåte, munker—et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe å klamre seg til. Hør godt etter, så skal jeg forklare dette.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Tenk dere en mann som er ute på reise, munker. Han kommer til ei stor og brei elv, og ser at det er farlig å være der på elvebredden. På den andre bredden, derimot, er det trygt og fredelig. Men det finnes ingen båt som kan frakte ham over, og det fører heller ikke noen bru over fra den ene bredden til den andre. Han tar et overblikk over situasjonen, og tenker som så: ’Enn om jeg samlet sammen noen kvister, greiner og blader, og surret det sammen med siv og laget en flåte? Så kunne jeg legge meg på flåten og kave meg over med hender og føtter til jeg var trygt i land på den andre sida!’ Som tenkt, så gjort. Han surrer sammen en flåte og kaver seg over til tryggheten. Men hva ville dere si, munker, hvis han videre skulle tenke som så: ’Denne flåten har vært meg til stor nytte. Det var jo takket være den at jeg kom meg i sikkerhet over elva! Nå vil jeg løfte den opp og bære den med meg på hodet eller skuldrene hvor jeg enn går!’ Ville det være en fornuftig måte å behandle flåten på?»

«Nei, Mester.»

«Så hva burde han gjøre med flåten? Jo, munker, hvis han tenkte som så: ’Denne flåten har vært meg til stor nytte. Det var jo takket være den at jeg kom meg i sikkerhet over elva! Nå kan den bli liggende her på stranda, eller den kan drive med strømmen,—jeg går videre!’ Da hadde han gjort det eneste fornuftige med flåten.

Slik vil jeg sammenlikne læren med en flåte, munker—et hjelpemiddel til å komme over til den andre bredden, men ikke noe å klamre seg til. Og når dere forstår hvordan læren likner en flåte, bør dere slippe taket i alle positive læresetninger, for ikke da å snakke om de negative!

Det finnes seks grunnlag for synspunkter, munker. Hvilke seks? Et vanlig menneske, en person som ikke har fått opplæring, som ikke har møtt en edel person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de edles lære, som ikke har møtt en opphøyd person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de opphøydes lære, betrakter form som ’dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv’. Han betrakter følelser som ’dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv’. Han betrakter identifikasjoner som ’dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv.’ Han betrakter reaksjoner som ’dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv.’ Og han betrakter det han ser, hører, sanser, skjelner, oppnår og tenker på som ’dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv’. Dette er et grunnlag for synspunkter. Og når det gjelder teorien om at ’verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet,’ så betrakter han også dette som ’dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv.’

Men en som har fått opplæring, en som er elev av de edle, som har møtt edle personer, som har god kjennskap til de opphøyde personers lære, som er vel bevandret i de opphøyde personers lære, betrakter form som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’ Han betrakter følelser som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’ Han betrakter identifikasjoner som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’ Han betrakter reaksjoner som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’ Og han betrakter det han ser, hører, sanser, skjelner, oppnår og tenker på som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’ Dette er også et grunnlag for synspunkter. Og når det gjelder teorien om at ’verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet,’ så betrakter han også dette som ’dette er ikke mitt, dette er ikke meg, dette er ikke mitt selv.’ Når han betrakter det slik, bekymrer han seg ikke over det som ikke eksisterer.»

En munk spurte:

«Kan det oppstå bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, Mester?»

Mesteren svarte:

«Det kan det. Sett at noen tenker: ’Det der var noe jeg hadde. Men nå har jeg det ikke lenger. Tenk om jeg kunne få det! Men kanskje får jeg det aldri!’ Dermed blir han trist og nedslått, og han jamrer, slår seg for brystet og blir forvirret. Slik kan det oppstå bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, munk.»

«Kan man være fri for bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, Mester?»

Mesteren svarte:

«Det kan man. Sett at noen ikke tenker: ’Det der var noe jeg hadde. Men nå har jeg det ikke lenger. Tenk om jeg kunne få det! Men kanskje får jeg det aldri!’ Dermed blir han verken trist eller nedslått, og han verken jamrer, slår seg for brystet eller blir forvirret. Slik kan være fri for bekymringer over noe utenfor oss selv som ikke eksisterer, munk.»

«Kan det oppstå bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, Mester?»

Mesteren svarte:

«Det kan det. Sett at noen tenker: ’Verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet.’ Hvis han da får han høre en som er kommet fram til sannheten eller en av hans elever, som knuser alle illusjoner og alle tendenser i retning av spekulative synspunkter, og som legger fram en lære som er rettet inn mot å bringe impulsene til ro, til å løse opp involveringene, slokke begjæret, dempe lidenskapene—en lære som fører til avslutning og til nibbana, så tenker denne mannen: ’Jeg kommer til å bli utslettet, jeg kommer til å bli tilintetgjort, jeg kommer ikke til å eksistere lenger!’ Dermed blir han trist og nedslått, og han jamrer, slår seg for brystet og blir forvirret. Slik kan det oppstå bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, munk.»

«Kan man være fri for bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, Mester?»

Mesteren svarte:

«Det kan man. Sett at noen ikke tenker: ’Verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet.’ Hvis han da får han høre en som er kommet fram til sannheten eller en av hans elever, som knuser alle illusjoner og alle tendenser i retning av spekulative synspunkter, og som legger fram en lære som er rettet inn mot å bringe impulsene til ro, til å løse opp involveringene, slokke begjæret, dempe lidenskapene—en lære som fører til avslutning og til nibbana, så tenker ikke denne mannen: ’Jeg kommer til å bli utslettet, jeg kommer til å bli tilintetgjort, jeg kommer ikke til å eksistere lenger!’ Derfor blir han verken trist eller nedslått, og han verken jamrer, slår seg for brystet eller blir forvirret. Slik kan man våre fri for bekymringer over noe inne i oss selv som ikke eksisterer, munk.

Tenk om det kunne finnes noe som var evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet. Ser dere noe slikt som er evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet, munker?»

«Nei, Mester.»

«Det er bra, munker. Jeg kan heller ikke se noe som er evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet.

Tenk om det var mulig å holde seg til en sjelslære som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. Kan dere se noen sjelslære som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot, munker?»

«Nei, Mester.»

«Det er bra, munker. Jeg kan heller ikke se noen sjelslære som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot.

Tenk om det var mulig å holde seg til en teori som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot. Kan dere se noen teori som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot, munker?»

«Nei, Mester.»

«Det er bra, munker. Jeg kan heller ikke se noen teori som ikke medfører sorg, klage, smerte, tungsinn og mismot.

«Hvis det hadde eksistert et selv, munker, ville man da kunne si at ’dette tilhører mitt selv’?»

«Ja, Mester.»

«Hvis det hadde vært noe som tilhører mitt selv, ville man da kunne si at ’dette er mitt selv’?»

«Ja, Mester.»

«Men siden det lar seg ikke gjøre å påvise at ’mitt selv’ og ’det som tilhører mitt selv’ virkelig eksisterer, munker, er det ikke da den rene og skjære toskeskap å holde fast på teorien om at ’verden og selvet er det samme, og etter døden kommer jeg til å bli evig, varig, bestående, uforgjengelig i evighet?’»

«Hvordan kan det vel være annet enn den rene og skjære toskeskap, Mester?»

«Hva mener dere om dette, munker: Er former varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»