Slik har jeg hørt det:

Ikke så lenge etter at Devadatta hadde forlatt ordenen, var Mesteren på Gribbetoppen ved Rajagaha. Der snakket han til munkene om Devadatta:

«Sett at en ung mann har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet fordi han tenkte følgende:

’Jeg rammes av fødsel, alderdom, død, sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot, jeg rammes av lidelser og blir overmannet av lidelser.’

Og han har tillit til at det kan gå an å finne en måte å gjøre slutt på alle disse lidelsene på.

Som munk mottar han mange gaver og han blir høyt respektert. Dette gjør at han blir tilfreds og tror han har nådd målet, slik at han opphøyer seg selv og fornedrer andre:

’Jeg mottar mange gaver og er høyt respektert, men disse andre munkene er ukjente og duger ikke til stort!’

På denne måten går gavene og respekten til hodet på ham. Han blir overlegen og gidder ikke lenger å praktisere. Dette fører til lidelse for ham.

Det er som om en mann skulle gå ut for å finne noe kjerneved. Mens han går og ser seg om etter god kjerneved, får han øye på et stort tre. Men han overser kjerneveden, ytterveden, innerbarken og ytterbarken, og hogger i stedet av greiner og blader og tar disse med seg i den tro at han har funnet kjerneved. En forstandig mann ville da si at denne mannen har ikke greie på verken kjerneved, ytterved, innerbark, ytterbark, greiner eller blader, siden han overser både kjerneveden, ytterveden, innerbarken og ytterbarken, og heller hogger av greiner og blader og tar disse med seg i den tro at han har funnet kjerneved. Og dermed går han glipp av den nytten han kunne hatt av kjerneveden.

Slik er det når en ung mann har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet fordi han tenkte følgende:

’Jeg rammes av fødsel, alderdom, død, sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot, jeg rammes av lidelser og blir overmannet av lidelser.’

Og han har tillit til at det kan gå an å finne en måte å gjøre slutt på alle disse lidelsene på.

Som munk mottar han mange gaver og han blir høyt respektert. Dette gjør at han blir tilfreds og tror han har nådd målet, slik at han opphøyer seg selv og fornedrer andre:

’Jeg mottar mange gaver og er høyt respektert, men disse andre munkene er ukjente og duger ikke til stort!’

På denne måten går gavene og respekten til hodet på ham. Han blir overlegen og gidder ikke lenger å praktisere. Dette fører til lidelse for ham.

En slik munk sier vi bare har fått tak i greinene og bladene av det opphøyde liv. Noe lenger enn det har han ikke kommet.

Sett videre at en ung mann har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet fordi han tenkte følgende:

’Jeg rammes av fødsel, alderdom, død, sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot, jeg rammes av lidelser og blir overmannet av lidelser.’

Og han har tillit til at det kan gå an å finne en måte å gjøre slutt på alle disse lidelsene på.

Som munk mottar han mange gaver og han blir høyt respektert. Men han blir ikke tilfreds og tror ikke han har nådd målet. Han verken opphøyer seg selv og fornedrer andre av den grunn. Gavene og respekten går ikke til hodet på ham, så han blir ikke overlegen og han slutter ikke å praktisere.

Han praktiserer iherdig og oppnår en god moral. Fordi han har oppnådd god moral, blir han glad og tror han har nådd målet, slik at han opphøyer seg selv og fornedrer andre:

’Jeg har en god moral og en fin karakter, men disse andre munkene har dårlig moral og dårlig karakter.’

På denne måten går moralen til hodet på ham. Han blir overlegen og gidder ikke lenger å praktisere. Dette fører til lidelse for ham.

Det er som om en mann skulle gå ut for å finne noe kjerneved. Mens han går og ser seg om etter god kjerneved, får han øye på et stort tre. Men han overser kjerneveden, ytterveden og innerbarken, og hogger i stedet av ytterbarken og tar den med seg i den tro at han har funnet kjerneved. En forstandig mann ville da si at denne mannen har ikke greie på verken kjerneved, ytterved, innerbark, ytterbark, greiner eller blader, siden han overser både kjerneveden, ytterveden og innerbarken, og i stedet hogger av ytterbarken og tar den med seg i den tro at han har funnet kjerneved. Og dermed går han glipp av den nytten han kunne hatt av kjerneveden.

Slik er det når en ung mann har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet fordi han tenkte følgende:

’Jeg rammes av fødsel, alderdom, død, sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot, jeg rammes av lidelser og blir overmannet av lidelser.’

Og han har tillit til at det kan gå an å finne en måte å gjøre slutt på alle disse lidelsene på.

Som munk mottar han mange gaver og han blir høyt respektert. Men han blir ikke tilfreds og tror ikke han har nådd målet. Han verken opphøyer seg selv eller fornedrer andre av den grunn. Gavene og respekten går ikke til hodet på ham, så han blir ikke overlegen og han slutter ikke å praktisere.

Han praktiserer iherdig og oppnår en god moral. Fordi han har oppnådd god moral, blir han glad og tror han har nådd målet, slik at han opphøyer seg selv og fornedrer andre:

’Jeg har en god moral og en fin karakter, men disse andre munkene har dårlig moral og dårlig karakter.’

På denne måten går moralen til hodet på ham. Han blir overlegen og gidder ikke lenger å praktisere. Dette fører til lidelse for ham.

En slik munk sier vi bare har fått tak i ytterbarken av det opphøyde liv. Noe lenger enn det har han ikke kommet.

Sett videre at en ung mann har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet fordi han tenkte følgende:

’Jeg rammes av fødsel, alderdom, død, sorg, klage, smerter, tungsinn og mismot, jeg rammes av lidelser og blir overmannet av lidelser.’

Og han har tillit til at det kan gå an å finne en måte å gjøre slutt på alle disse lidelsene på.

Som munk mottar han mange gaver og han blir høyt respektert. Men han blir ikke tilfreds og tror ikke han har nådd målet. Han verken opphøyer seg selv eller fornedrer andre av den grunn. Gavene og respekten går ikke til hodet på ham, så han blir ikke overlegen og han slutter ikke å praktisere.

Han praktiserer iherdig og oppnår en god moral. Han blir glad for at han har oppnådd god moral, men han tror ikke han har nådd målet. Han verken opphøyer seg selv eller fornedrer andre av den grunn. Moralen går ikke til hodet på ham, så han blir ikke overlegen og han slutter ikke å praktisere.

Han praktiserer iherdig og oppnår dyp konsentrasjon. Fordi han har oppnådd dyp konsentrasjon, blir han glad og tror han har nådd målet, slik at han opphøyer seg selv og fornedrer andre:

’Jeg har oppnådd dyp konsentrasjon og samler sinnet om ett punkt, men disse andre munkene er ukonsentrerte og har flakkende sinn.’

På den måten går meditasjonen til hodet på ham. Han blir overlegen og gidder ikke lenger å praktisere. Dette fører til lidelse for ham.

Det er som om en mann skulle gå ut for å finne noe kjerneved. Mens han går og ser seg om etter god kjerneved, får han øye på et stort tre. Men han overser kjerneveden og ytterveden, og hogger i stedet av innerbarken og tar den med seg i den tro at han har funnet kjerneved. En forstandig mann ville da si at denne mannen har ikke greie på verken kjerneved, ytterved, innerbark, ytterbark, greiner eller blader, siden han overser både kjerneveden og ytterveden, og i stedet hogger av innerbarken og tar den med seg i den tro at han har funnet kjerneved.

Og dermed går han glipp av den nytten han kunne hatt av kjerneveden.