Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Nadika, bodde han i Mursteinshallen. På den tiden holdt munkene Anuruddha, Nandiya og Kimila til i en lund av sala-trær i Gosingaskogen.

En ettermiddag da Mesteren var ferdig med sin meditasjon, la han veien mot denne lunden i Gosingaskogen. Vaktmannen som hadde ansvar for lunden, fikk se ham og sa:

«Ikke gå inn i denne lunden, munk, for der inne er det tre menn av god familie som prøver å finne seg selv. Så ikke forstyrr dem.»

Anuruddha hørte dette, og sa:

«Ikke sperr veien for Mesteren, min gode parkvokter. Det er læreren vår som har kommet.»

Så gikk Anuruddha bort til Nandiya og Kimila og sa til dem:

«Kom her, mine venner! Mesteren har kommet! Læreren vår har kommet!»

Så gikk alle tre i møte med Mesteren. En av dem tok kappen og bollen hans, den andre gjorde klar en sitteplass og den tredje satt fram vann til å vaske føttene. Så satte Mesteren seg ned på den plassen som var gjort klar for ham og vasket føttene sine.

Da de tre munkene hadde hilst høflig på Mesteren, satte de seg ned sammen med ham. Så sa Mesteren:

«Går det bra med dere, Anuruddha? Har dere det bra og får dere nok mat?»

«Takk, Mester, vi har det bare bra, og vi mangler ikke mat.»

«Og er dere gode venner og vel forlikte, Anuruddha? Lever dere sammen uten å krangle? Omgås dere like uanstrengt som melk blander seg med vann? Ser dere på hverandre med vennlige blikk?»

«Ja visst, Mester! Vi er gode venner og vel forlikte. Vi lever sammen uten å krangle, og omgås like uanstrengt som melk blander seg med vann. Vi ser på hverandre med vennlige blikk, Mester.»

«Og hvordan gjør dere dette, Anuruddha?»

«Jo, Mester, jeg tenker at jeg virkelig er heldig som kan praktisere det opphøyde liv sammen med slike venner! Både offentlig og privat tenker jeg vennlige tanker, uttaler vennlige ord og utfører vennlige handlinger overfor dem. Jeg velger å sette mine egne interesser til side og heller tenke på mine venners interesser. Så selv om vi har hver vår kropp, har vi samme sinn, Mester.»

Nandiya og Kimila sa akkurat det samme, og de la til:

«Derfor er vi gode venner og vel forlikte, Mester. Slik lever vi sammen uten å krangle, og omgås like uanstrengt som melk blander seg med vann. Vi ser på hverandre med vennlige blikk, Mester.»

«Det er bra, munker, det er bra! Men praktiserer dere flittig og iherdig?»

«Ja visst, Mester! Vi praktiserer flittig og iherdig.»

«Og hvordan gjør dere dette, Anuruddha?»

«Den av oss som kommer først tilbake fra matrunden i landsbyen, gjør klar sitteplasser og setter fram drikkevann, vaskevann og avfallsdunk. Sistemann som kommer tilbake, spiser den maten som er blitt til overs, hvis han har lyst på den. Hvis han ikke vil ha den, kaster han den der det ikke vokser noe, eller han kaster den i vannet der det ikke er noen levende vesener. Så rydder han bort sitteplassene, vannet og avfallsdunken og feier spisesalen. Den som ser at vannboller til drikke, vask eller toalettbruk er tomme, fyller dem. Hvis han ikke klarer det selv, vinker han til seg en av de andre. Vi gir hverandre tegn med hendene, Mester, men opprettholder taushet. Men hver femte natt setter vi oss sammen og snakker om læren. Slik praktiserer vi flittig og iherdig.»

«Det er bra, munker, det er bra! Men har dere oppnådd noen overmenneskelige tilstander mens dere praktiserer så flittig og iherdig? Har dere oppnådd slik spesiell kunnskap og innsikt som de edle oppnår, og som gjør livet godt å leve?»

«Hvordan kan vi vel unngå det, Mester? Vi isolerer oss fra både sansenytelser og usunne ideer og går inn i den første dypmeditasjon—den som fødes av ensomhet og inneholder både innledende og fastholdende tanker, glede og velvære—og blir der så lenge vi har lyst. Slike overmenneskelige tilstander oppnår vi mens vi praktiserer flittig og iherdig. Slik spesiell kunnskap og innsikt som de edle oppnår, oppnår vi, og det gjør livet godt å leve.»

«Det er bra munker, det er bra! Men har dere gått forbi denne tilstanden og lagt den til ro, og oppnå en annen overmenneskelig tilstand som gjør livet godt å leve, med slik spesiell og kunnskap og innsikt som de edle oppnår?»

«Hvordan kunne vi vel unngå det, Mester? Vi lar innledende og fastholdende tanker falle til ro og går inn i den andre dypmeditasjon—en indre fred og konsentrasjon av sinnet, som fødes av fordypelse og inneholder glede og velvære, men ikke de innledende eller fastholdende tanker—og blir der så lenge vi har lyst. Slik går vi forbi den forrige tilstanden og oppnår slik spesiell kunnskap og innsikt som de edle oppnår, og det gjør livet godt å leve.»