Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi, holdt han til i Anathapindikas park Jetalund. Der henvendte Mesteren seg til munkene og sa:

«Munker!»

«Ja, Mester,» svarte de.

Mesteren sa:

«Dere skal arve læren min, munker. Dere skal ikke arve noen materielle ting. Jeg har omtanke for dere og tenker over hvordan elevene mine skal arve læren min, og ikke noen materielle ting.

Hvis dere skulle arve noen materielle ting etter meg, men ikke læren, ville folk kunne kritisere dere og si at dere bare er elever for å arve lærerens materielle ting, ikke læren. Folk ville også kunne kritisere meg og si at jeg bare lar elevene mine arve materielle ting, ikke læren. Men dere skal arve læren min, munker, og ikke noen materielle ting. Da vil ingen kunne kritisere verken dere eller meg på denne måten. Det er derfor jeg sier at dere skal arve læren min, og ikke noen materielle ting. Det er fordi jeg har medfølelse med dere at jeg tenker over dette.

Sett nå at jeg har spist og er mett, munker, at jeg er forsynt, har fått nok og er ferdig med måltidet, men at det fortsatt er noe til overs av den maten jeg har fått i gave, rester som skal kastes. Så kommer det to munker som er slitne og sultne, og jeg sier til dem:

’Jeg har spist, munker. Jeg er mett og forsynt, jeg har fått nok og er ferdig med måltidet. Men er her det fortsatt noe til overs av den maten jeg har fått i gave, og vi skulle til å kaste den. Bare spis, hvis dere vil. Hvis dere ikke spiser denne maten, kaster jeg den der det ikke er noe gras eller senker den i vann der det ikke er noen levende vesener.’

En av munkene tenker da som så:

’Mesteren har spist og er mett. Han er forsynt, har fått nok og er ferdig med måltidet. Men det er fortsatt noe til overs av den maten han har fått i gave, rester som skal kastes. Hvis vi ikke spiser denne maten, kaster han den der det ikke er noe gras eller senker den i vann der det ikke er noen levende vesener. Men Mesteren har sagt at vi skal arve læren hans og ikke noen materielle ting, og denne maten må jo regnes som en materiell ting. Jeg tror jeg lar være å spise den og heller holder ut sulten til i morgen.’

Dermed lar han være å spise og holder ut sulten til neste dag.

Den andre munken tenker også at Mesteren har har spist og er mett. Han er forsynt, har fått nok og er ferdig med måltidet. Men det er fortsatt noe til overs av den maten han har fått i gave, rester som skal kastes.

Videre tenker han:

«Hvis vi ikke spiser denne maten, kaster han den der det ikke er noe gras eller senker den i vann der det ikke er noen levende vesener. Hvorfor skal ikke jeg spise denne maten og komme til krefter igjen?»

Dermed spiser han og kommer til krefter igjen.

Men selv om denne munken kom til krefter igjen etter å spist denne maten, fortjener likevel den første av disse munkene størst ros. Og hvorfor? Fordi det vil føre til at denne munken i lang tid framover vil være nøysom, tilfreds og fordringsløs, at han klarer seg med lite og øver iherdighet. Derfor skal dere arve læren min, munker. Dere skal ikke arve noen materielle ting. Jeg har omtanke for dere og tenker over hvordan elevene mine skal arve læren min, og ikke noen materielle ting.»

Slik talte Mesteren. Så reiste han seg fra plassen sin og gikk inn i huset.

Litt etter at Mesteren hadde gått, henvendte Sariputta seg til munkene:

«Venner,» sa han.

«Ja, min venn,» svarte munkene.

Sariputta sa:

«Mesteren har trukket seg tilbake. Hva vil det si at Mesterens elever ikke trener seg i tilbaketrekking, og hva vil det si at de trener seg i tilbaketrekking?»

«Vi skulle gjerne vandre langt for å høre deg forklare dette, Sariputta. Det ville være fint om du ville forklare dette for oss, Sariputta. Det du sier, vil munkene huske.»

«Så hør etter, mine venner, og følg med, så skal jeg forklare det.»

«Ja, min venn,» svarte munkene.

Sariputta sa:

«Hva vil det si at Mesterens elever ikke trener seg i tilbaketrekking når han har trukket seg tilbake? Det er hvis Mesteren har trukket seg tilbake, men elevene hans ikke trekker seg bort fra de tingene Mesteren har sagt man bør trekke seg tilbake fra. De er opptatt av materielle goder, de er dovne, de går foran i det som fører nedad og de har gitt opp treningen i tilbaketrekking.

De eldre munkene fortjener kritikk på tre punkter for dette. Det første de kan kritiseres for, er at elevene ikke øver seg i tilbaketrekning når Mesteren har trukket seg tilbake. Det andre de kan kritiseres for, er at de ikke trekker seg bort fra de tingene Mesteren har sagt man bør trekke seg tilbake fra. Det tredje de kan kritiseres for, er at de er opptatt av materielle goder, de er dovne, de går foran i det som fører nedad og de har gitt opp treningen i tilbaketrekking. Dette er de tre punktene som de eldre munkene fortjener kritikk for. Og nye munker og munker med mellomlang ansiennitet fortjener kritikk på nøyaktig de samme punktene. Det er dette som menes med at Mesterens elever ikke trener seg i tilbaketrekking når han har trukket seg tilbake.

Og hva vil det si at Mesterens elever trener seg i tilbaketrekking når han har trukket seg tilbake? Det er hvis Mesteren har trukket seg tilbake og elevene hans trekker seg bort fra de tingene Mesteren har sagt man bør trekke seg tilbake fra. De er ikke opptatt av materielle goder, de er ikke dovne, de avviser det som fører nedad og de går foran i tilbaketrekking.

De eldre munkene fortjener ros på tre punkter for dette. Det første de kan roses for, er at elevene øver seg i tilbaketrekning når Mesteren har trukket seg tilbake. Det andre de kan roses for, er at de trekker seg bort fra de tingene Mesteren har sagt man bør trekke seg tilbake fra. Det tredje de kan roses for, er at de ikke er opptatt av materielle goder, de er ikke dovne, de avviser det som fører nedad og de går foran i tilbaketrekking. Dette er de tre punktene som de eldre munkene fortjener ros for. Og nye munker og munker med mellomlang ansiennitet fortjener ros på nøyaktig de samme punktene. Det er dette som menes med at Mesterens elever trener seg i tilbaketrekking når han har trukket seg tilbake.

Ondene her er begjær og hat, munker. For å fjerne disse ondene finnes det en middelvei som åpner øynene, gir kunnskap og fører til fred i sinnet, innsikt, oppvåkning og lindring. Og hvilken middelvei er dette? Det er den edle åttedelte veien som består av rett syn, rett hensikt, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Dette er den middelveien som åpner øynene, gir kunnskap og fører til fred i sinnet, innsikt, oppvåkning og lindring.

Men der er flere onder her, munker. Ondene er sinne og hevngjerrighet, forakt og overlegenhet, misunnelse og grådighet, innbilskhet og bedrag, stivsinn og heftighet, stolthet og overmot, arroganse og hovmod. For å fjerne disse ondene finnes det en middelvei som åpner øynene, gir kunnskap og fører til fred i sinnet, innsikt, oppvåkning og lindring. Og hvilken middelvei er dette? Det er den edle åttedelte veien som består av rett syn, rett hensikt, rett tale, rett handling, rett levevei, rett bestrebelse, rett oppmerksomhet og rett konsentrasjon. Dette er den middelveien som åpner øynene, gir kunnskap og fører til fred i sinnet, innsikt, oppvåkning og lindring.»

Slik talte Sariputta, og glade til sinns tok munkene imot Sariputtas ord.

The Middle Discourses

|_A. The First Fifty

|__I. The Chapter on the Root of All Things

MN3. Arvinger til læren

Translations [33]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Norsk

Magyar

Srpski

Čeština

Polski

Slovenščina

हिंदी

ગુજરાતી

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Translations [33]

English

繁體字

日本語

Français

Deutsch

Italiano

Español

Português

Русский

Norsk

Magyar

Srpski

Čeština

Polski

Slovenščina

हिंदी

ગુજરાતી

বাংলা

Việt Ngữ

Bahasa Indonesia

සිංහල

ပြန်သွားရန်

ภาษาไทย

पाळिभासा (Pāli)

Reference

Commentaries [1]

Việt Ngữ