En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, sa han:

«Hva mener du om dette, Rahula: Er begjær betinget av synet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Men det som er uvarig, er det godt eller vondt?»

«Vondt, Mester.»

«Men er det fornuftig å betrakte det som er uvarig, vondt og forgjengelig av natur som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv’?

«Nei, Mester.»

«Er begjær betinget av hørsel … duft … smak … kroppen … sinnet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Men det som er uvarig, er det godt eller vondt?»

«Vondt, Mester.»

«Men er det fornuftig å betrakte det som er uvarig, vondt og forgjengelig av natur som ‘dette er mitt, dette er meg, dette er mitt selv’?

«Nei, Mester.»

«Når den edles elev har lært mye, gir han slipp på begjær betinget av syn … hørsel … duft … smak … kropp … sinn. Han slipper taket i dem og mister lysten på dem. Når han mister lysten på dem, blir han fri, og da vet han at det ikke oppstår noe nytt, at treningsveien er vandret til ende,—gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.»