Slik har jeg hørt det:

En gang holdt flere munker til i en skogshytte i Himalayas skråninger i landet Kosala. De var stolte, arrogante, vinglete og pratsomme, og praten gikk om løst og fast. De glemte å praktisere oppmerksomhet, de manglet klar forstand og konsentrasjon slik at tankene løp fra det ene til det andre som dukket opp i bevisstheten.
På fullmånedagen den femtende i måneden kom gudesønnen Jantu bort til disse munkene og uttalte disse versene:

«Før i tiden levde de munkene
som var Gotamas elever, lykkelig.
De mottok sin mat uten å stille krav
og de fant ligge- og sitteplasser uten å stille krav.
De visste at verden er forgjengelig
og slik gjorde de slutt på sine lidelser.

Nå har de fornedret seg selv
og henfalt til simpel oppførsel.
De eter og eter til de faller omkull
og drømmer om andres eiendom.

Jeg bøyer meg i hilsen for munkeordenen
og for noen av dem som er her til stede.
Andre er forfalne og har ingen hjelpere.
De er liksom sultne spøkelser.

Jeg snakker her til dem som lever i slapphet.
Men jeg bøyer meg for dem som trener iherdig.»