En gang var Sariputta og Kotthita den store i hjorteparken Isipatana i Baranasi. En kveld reiste Kotthita seg fra sin ensomme meditasjon, gikk bort til Sariputta, hilste høflig på ham og satte seg ned. Så sa han:

«Jeg hører folk snakker om kunnskap, Sariputta. Hva er denne kunnskapen? Hva vil det si at man har kunnskap?»

«Den edles elev, en person som har fått opplæring, forstår hvordan primærsanseinntrykkene oppstår og blir borte igjen. Han forstår nytelsen ved primærsanseinntrykkene som den er. Han forstår ulempene ved dem og hvordan han skal fri seg fra dem. Han forstår hvordan følelsene oppstår og blir borte igjen. Han forstår nytelsen ved følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … hvordan den skjelnende bevisstheten oppstår og blir borte igjen. Han forstår nytelsen ved den. Han forstår ulempene ved den og hvordan han skal fri seg fra dem. Dette kalles kunnskap, min venn, og det er dette det vil si å ha kunnskap.»