En gang da Mesteren holdt til i Savatthi, kom munken Radha bort til Mesteren, hilste høflig på ham og satte seg ned ved siden av ham. Så sa han:

«Folk snakker om levende vesener, Mester. Hva er egentlig et levende vesen?»

«Enhver som føler lyst, lidenskap, nytelse og begjær etter primærsanseinntrykk, som blir helt opphengt (satto) i disse, kalles levende vesener (satto). Enhver som føler lyst, lidenskap, nytelse og begjær etter følelser … identifikasjoner … reaksjoner … skjelnende bevissthet, som blir helt opphengt i disse, kalles levende vesener.

Det er som når små gutter eller jenter bygger sandslott, Radha. Så lenge de er intenst opptatt av disse sandslottene sine, så lenge de liker dem, er interessert i dem og føler et brennende begjær etter dem, nettopp så lenge leker de med dem, har et eierforhold til dem og regner dem som sin eiendom. Men så snart disse guttene eller jentene mister interessen for sandslottene, når de ikke lenger er opptatt av dem og ikke lenger bryr seg om dem, slipper de taket i dem. De sparker dem i stykker med føttene eller river dem med hendene, ødelegger dem og sprer sanden utover.

På samme måte bør dere slippe taket i primærsanseinntrykkene, Radha. Dere bør ikke lenger være opptatt av dem og ikke bry dere om dem, men utslette begjæret etter dem. Dere bør også slippe taket i følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten. Dere bør ikke lenger være opptatt av den og ikke bry dere om den, men utslette begjæret etter den. Utslettelsen av begjær er nibbana, Radha.»