En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, sa han:

«Hva må til, munker, hva er det man må involvere seg i og klamre seg til for at denne teorien skal oppstå: ‘Verden er ikke evig?’»

«For oss har tingene sitt grunnlag i deg, Mester. Du er vår veileder og vår tilflukt. Det ville være fint om du kunne forklare dette for oss, så skal vi huske hva du sier!»

«Så hør godt etter, munker, og legg merke til det jeg sier!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Primærsanseinntrykk må til, munker, primærsanseinntrykk er noe man må involvere seg i og klamre seg til for at denne teorien skal oppstå: ‘Verden er ikke evig.’ Følelser må til … identifikasjoner må til … reaksjoner må til … skjelnende bevissthet må til, munker, skjelnende bevissthet er noe man må involvere seg i og klamre seg til for at denne teorien skal oppstå: ‘Verden er ikke evig.’

Hva mener dere om dette, munker: Er primærsanseinntrykkene varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men hvis man ikke involverer seg i det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, kan det da oppstå teorier som denne: ‘Verden er ikke evig’, munker?»

«Nei, Mester.»

«Er følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men hvis man ikke involverer seg i det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, kan det da oppstå teorier som denne: ‘Verden er ikke evig’, munker?»

«Nei, Mester.»

«Ettersom den edles elev har lagt bort all tvil om disse tingene, har han også lagt bort all tvil om lidelsen, all tvil om lidelsens årsak, all tvil om lidelsens opphør og all tvil om veien som fører til lidelsens opphør. Da kalles han den edles elev som har gått ut i strømmen. Da er han ikke er i stand til å falle tilbake, og da er han på sikker vei mot oppvåkning.»