En gang da Mesteren oppholdt seg i Savatthi, kom en munk bort til ham. Munken hilste høflig, satte seg og sa:

«Hva er årsaken, Mester, hva er grunnen til at noen blir født som gandhabba som lever i duften fra kjerneved … veden rundt kjerneveden …duften fra innerbarken … duften fra ytterbarken av trærne … duften fra løvet …duften fra blomstene … duften fra fruktene … duften fra sevjen … duften fra duften etter at de er døde og kroppen går i oppløsning?»

«Noen oppfører seg godt både i gjerning, tale og tanke, munker. Og så har de hørt dette ryktet:

‘Gandhabbaer som lever i duften fra kjerneved … veden rundt kjerneveden …duften fra innerbarken … duften fra ytterbarken av trærne … duften fra løvet …duften fra blomstene … duften fra fruktene … duften fra sevjen … duften fra duften, lever lenge. De er vakre og meget lykkelige!’

Da tenkte de som så:

‘Tenk om vi kan bli gjenfødt som gandhabbaer som lever i duften fra kjerneved … veden rundt kjerneveden …duften fra innerbarken … duften fra ytterbarken av trærne … duften fra løvet …duften fra blomstene … duften fra fruktene … duften fra sevjen … duften fra duften etter at vi er døde og kroppen har gått i oppløsning!’

Dermed gir de gaver i form av duften fra kjerneved … veden rundt kjerneveden …duften fra innerbarken … duften fra ytterbarken av trærne … duften fra løvet …duften fra blomstene … duften fra fruktene … duften fra sevjen … duften fra duften, og de blir gjenfødt som gandhabbaer som lever i duften fra duften etter at de er døde og kroppen har gått i oppløsning. Og dette er årsaken, dette er grunnen til at det går slik.»