«Hva er det som må eksistere for at vi skal føle glede og sorg, munker? Hva er betingelsene for at dette skal oppstå?»

«For oss har tingene sitt grunnlag i deg, Mester. Du er vår veileder og vår tilflukt. Det ville være fint om du kunne forklare dette for oss, så skal vi huske hva du sier!»

«Så hør godt etter, munker, og legg merke til det jeg sier!»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene.

Mesteren sa:

«Når øyet eksisterer, føler vi glede og sorg betinget av øyet. Når øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet eksisterer, føler vi glede og sorg betinget av sinnet. Hva mener dere, munker, er øyet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Og det som er uvarig – gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men er det mulig at det kan oppstå sorg eller glede i ditt indre uten at du involverer deg i det som er forgjengelig og som gir sorg?»

«Nei, Mester.»

«Er øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Og det som er uvarig – gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men er det mulig at det kan oppstå sorg eller glede i ditt indre uten at du involverer deg i det som er forgjengelig og som gir sorg?»

«Nei, Mester.»

«Når den edles elev har lært dette og ser det slik, binder han seg ikke lenger til øyet … øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet. Når du ikke binder deg til noe, faller lidenskapene til ro, og når lidenskapene faller til ro, blir du fri. Du vet at du er fri, og du vet at det ikke oppstår noe nytt, fullført er det opphøyde liv, gjort er det som skulle gjøres og det blir ikke mer etter dette.»