En gang var Mesteren på Gribbetoppen ved Rajagaha. Da kom Sakka, gudenes konge, bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Mens han sto der, sa han:

«Hva er grunnen, Mester, hva er årsaken til at det er noen som ikke finner den endelige indre ro her og nå? Og hva er grunnen, hva er årsaken til at det er noen som finner den endelige indre ro her og nå, Mester?»

«Det finnes tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, Sakka. Hvis en munk nyter disse og hilser dem velkommen, involverer han bevisstheten sin i dem. Den som involverer seg, finner ikke den indre ro her og nå.

Det finnes tiltalende lyder som øret kan høre … dufter … smaksinntrykk … berøringer … tanker som sinnet kan tenke, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, Sakka. Hvis en munk nyter disse og hilser dem velkommen, involverer han bevisstheten sin i dem. Den som involverer seg, finner ikke den indre ro her og nå. Dette er grunnen, dette er årsaken til at det er noen som ikke finner den endelige indre ro her og nå, Sakka.

Det finnes tiltalende former som øyet kan se, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, Sakka. Hvis en munk ikke nyter disse og ikke hilser dem velkommen, involverer han ikke bevisstheten sin i dem. Den som ikke involverer seg, finner den indre ro her og nå.

Det finnes tiltalende lyder som øret kan høre … dufter … smaksinntrykk … berøringer … tanker som sinnet kan tenke, som er tiltrekkende, tillokkende, innbydende, behagelige og fristende, Sakka. Hvis en munk ikke nyter disse og ikke hilser dem velkommen, involverer han ikke bevisstheten sin i dem. Den som ikke involverer seg, finner den indre ro her og nå. Dette er grunnen, dette er årsaken til at det er noen som finner den endelige indre ro her og nå, Sakka.»