En gang da Kaccana den store var i Avanti, bodde han i ei hytte i skogen ved Makkarakata. Mange unge brahmaner som var elever av brahmanen Lohicca, var ute i skogen og samlet ved, og de kom bortover mot Kaccanas hytte. De gikk omkring ved hytta og holdt en svare spetakkel, og ropte:

‘Disse snaurakede kvasifilosofene, disse lakeiene, svartingene, denne yngelen fra Vårherres føtter, blir hyllet, respektert, æret og hedret av arbeidsfolk, som også gir dem gaver!»

Kaccana gikk ut av hytta og sa:

«Ikke hold så mye leven, gutter! Jeg skal forklare læren for dere!»

Da ble de unge brahmanene stille, og Kaccana sa disse versene til dem:

«Fortidens brahmaner som husket den gamle visdommen,
hadde en moral og en atferd som ingen kunne klandre.
De voktet sine sanseporter vel
og lot seg ikke overmanne av sinne.
De gledet seg over sannhet og meditasjon,
de brahmanene som husket den gamle visdommen.

Men disse er på villspor med sin resitasjoner.
Beruset av ættestolthet trår de feil.
De lar seg overmanne av sinne og griper til vold
og tar ikke hensyn til verken sterke eller svake.
Treningen til dem som ikke styre
sanseportene sine, er tom og helt uten verdi,
som de skattene en mann finner i drømme.

Trening i faste og i å sove på marken,
tidlige morgenbad og resitasjon av de tre vedaene,
å kle seg i grove skinnplagg og ha langt og flokete hår,
askese, resitasjon av mantraer og utførelse av ritualer,
arrogant og skinnhellig atferd,
å vandre med stav, vask og munnskylling –
dette kjennetegner brahmanene.

Det er slikt de gjør for å vinne alle slags fordeler.
Veien til å oppnå det høyeste er å ha et rent sinn
som er stille og klart i dyp konsentrasjon,
med omtanke for alle levende vesener.

«De unge brahmanene gikk til Lohicca og var misfornøyde og sinte. Da de kom fram til ham, sa de:

«Hør her, læremester! Filosofen Kaccana den store spotter og skjeller ut det som er hellig for brahmanene!»

Brahmanen Lohicca ble misfornøyd og sint over å høre dette, men så tenkte han:

«Det sømmer seg ikke for meg å kritisere og klandre Kaccana den store bare ut fra det disse ungguttene forteller. Jeg får heller gå og spørre ham selv.»

Derfor gikk brahmanen Lohicca sammen med de unge brahmanene bort til Kaccana den store. Da han kom fram, hilste han og pratet høflig med ham en stund. Deretter satte han seg ned. Da han hadde satt seg, spurte han:

«Kom det en flokk av elevene mine hit for å samle ved, Kaccana?»

«Det stemmer, brahman.»

«Snakket du med dem, Kaccana?»

«Ja, det gjorde jeg.»

«Hva var det du sa til dem, Kaccana?»

«Jeg sa følgende, brahman:

«Fortidens brahmaner som husket den gamle visdommen,
hadde en moral og en atferd som ingen kunne klandre.
De voktet sine sanseporter vel
og lot seg ikke overmanne av sinne.
De gledet seg over sannhet og meditasjon,
de brahmanene som husket den gamle visdommen.

Men disse er på villspor med sin resitasjoner.
Beruset av ættestolthet trår de feil.
De lar seg overmanne av sinne og griper til vold
og tar ikke hensyn til verken sterke eller svake.
Treningen til dem som ikke styre
sanseportene sine, er tom og helt uten verdi,
som de skattene en mann finner i drømme.

Trening i faste og i å sove på marken,
tidlige morgenbad og resitasjon av de tre vedaene,
å kle seg i grove skinnplagg og ha langt og flokete hår,
askese, resitasjon av mantraer og utførelse av ritualer,
arrogant og skinnhellig atferd,
å vandre med stav, vask og munnskylling –
dette kjennetegner brahmanene.

Det er slikt de gjør for å vinne alle slags fordeler.
Veien til å oppnå det høyeste er å ha et rent sinn
som er stille og klart i dyp konsentrasjon,
med omtanke for alle levende vesener.»

«Du snakker om dem som ikke kan styre sanseportene sine, Kaccana. Hva mener du med dette?»

«Når en person ser noe med øynene sine, brahman, føler han seg tiltrukket av tiltalende former og frastøtt av utiltalende former. Han finner ikke ro, og sinnet hans blir innsnevret. Han oppnår ikke en slik virkelig frigjøring av sinnet gjennom visdom som kan føre til at usunne sinnstilstander tar fullstendig slutt.

Når han hører … lukter … smaker … kjenner … tenker, føler han seg tiltrukket av tiltalende tanker og frastøtt av utiltalende tanker. Han finner ikke ro, og sinnet hans blir innsnevret. Han oppnår ikke en slik virkelig frigjøring av sinnet gjennom visdom som kan føre til at usunne sinnstilstander tar fullstendig slutt. På denne måten har han ingen styring på sanseportene sine.»

«Bra, Kaccana! Godt sagt! Hvordan kan man da styre sanseportene sine?»

«Når en person ser noe med øynene sine, brahman, føler han seg verken tiltrukket av tiltalende former eller frastøtt av utiltalende former. Han finner ro, og sinnet hans blir ikke innsnevret. Han oppnår en slik virkelig frigjøring av sinnet gjennom visdom som kan føre til at usunne sinnstilstander tar fullstendig slutt.

Når han hører … lukter … smaker … kjenner … tenker, føler han seg verken tiltrukket av tiltalende tanker eller frastøtt av utiltalende tanker. Han finner ro, og sinnet hans blir ikke innsnevret. Han oppnår en slik virkelig frigjøring av sinnet gjennom visdom som kan føre til at usunne sinnstilstander tar fullstendig slutt. På den måten har han styring på sanseportene sine.»

«Utmerket, Kaccana, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart sannheten på mange måter, Kaccana. Nå tar jeg tilflukt til Mesteren, til hans lære og til munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Kaccana, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever. Kom og besøk min familie på samme måte som du besøker andre legvennfamilier i Makkarakata. Da skal det bli til langvarig glede og nytte for de unge guttene og jentene som hilser Kaccana, som reiser seg for ham og gir ham sitteplass og vann.»