En gang da Mesteren var hos sakyaene, holdt han til i en av byene deres som het Devadaha. Der henvendte han seg til munkene og sa:

«Jeg sier ikke at alle munker bør være flittige til å betrakte de seks sansefeltene, munker. Jeg sier heller ikke at ingen munker bør være flittig til å betrakte de seks sansefeltene. Jeg sier at en munk som er en arahant, som har kvittet seg med sinnets forurensninger, som har gjennomført treningen, gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa, nådd fram til målet, kvittet seg med alt som binder til ny tilblivelse og har nådd frihet gjennom fullkommen forståelse, ikke trenger å være flittig til å betrakte de seks sansefeltene. Og hvorfor det? Jo, det er fordi de allerede har praktisert flittig trening, så de er ikke i stand til å falle tilbake.

Men til en munk som er under trening, som ennå ikke har nådd fram til den uovertrufne frigjøring fra alt som binder, men som håper å oppnå dette, sier jeg at han bør være flittig til å betrakte de seks sansefeltene. Og hvorfor? Det er fordi det finnes tiltalende og utiltalende former som øyet kan se. Selv om det stadig oppstår slike persepsjoner, klarer de ikke å binde sinnet. Når sinnet ikke blir bundet, arbeider det videre med urokkelig energi og usvekket oppmerksomhet. Kroppen finner ro og lar seg ikke forstyrre, og sinnet konsentrerer seg på ett punkt. Det er fordi jeg ser denne frukten av flittig trening at jeg sier at denne munken bør være flittig til å betrakte de seks sansefeltene.

Det finnes tiltalende og utiltalende lyder … dufter … smaksinntrykk … berøringer … ideer som sinnet kan tenke seg. Selv om det stadig oppstår slike persepsjoner, klarer de ikke å binde sinnet. Når sinnet ikke blir bundet, arbeider det videre med urokkelig energi og usvekket oppmerksomhet. Kroppen finner ro og lar seg ikke forstyrre, og sinnet konsentrerer seg på ett punkt. Det er fordi jeg ser denne frukten av flittig trening at jeg sier at denne munken bør være flittig til å betrakte de seks sansefeltene.