«Jeg skal lære en metode som er til stor hjelp for å finne fred i sinnet, munker. Hør etter og følg godt med, så skal jeg forklare dette. Hva mener dere om dette, munker: er øyet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Er synlige former … synsbevissthet … synspersepsjon … de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av synspersepsjon, varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Er øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet … sinnsbevissthet … sinnspersepsjon … de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av sinnspersepsjon, varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Når den edles elev ser dette, binder han seg ikke lenger til øyet, øret, nesa, tunga, kroppen eller sinnet. Når han ikke binder seg til noe av dette lenger, kjølner lidenskapene, og når lidenskapene kjølner, blir han fri. Med friheten følger erkjennelse av frihet, og han vet at det ikke oppstår noe nytt, fullført er det opphøyde liv, gjort er det som skulle gjøres og det blir ikke mer etter dette.»