En gang da Mesteren holdt til i Savatthi, kom en munk bort til ham, hilste høflig på ham og sa:

«Der borte bor det en ny munk som ikke kjenner noen her, Mester. Han er meget syk og har store smerter. Det hadde vært fint om du kunne vise medfølelse og gå bort og hilse på ham.»

Da Mesteren hørte at munken var ny og ikke kjente noen der, og at han var syk, gikk han bort til der han bodde. Munken fikk se ham komme og prøvde å sette seg opp fra senga si. Men Mesteren sa:

«Bare bli liggende, munk, og ikke prøv å sette deg opp. Her er det jo andre sitteplasser jeg kan bruke.»

Og Mesteren satte seg ned på sitteplass som sto klar der. Så sa han:

«Hvordan står det til med deg, munk? Merker du noen bedring? Blir smertene svakere og ikke sterkere? Blir du bedre eller blir du dårligere?»

«Det står dårlig til, Mester. Jeg merker ikke noen bedring. Smertene blir bare sterkere og ikke svakere. Jeg blir ikke bedre, men dårligere.»

«Har du noen bekymringer, munk? Er det noe du angrer på?»

«Jeg har mange bekymringer, Mester. Jeg har mye jeg angrer på.»

«Klandrer du deg selv for et uetisk liv, Vakkali?»

«Nei, jeg klandrer ikke meg selv for et uetisk liv, Mester.»

«Men hvis du ikke klandrer deg selv for et uetisk liv, hva er det da du bekymrer deg over? Hva er det da du angrer på?»

«Jeg forstår ikke den læren om et fullkomment etisk liv som du underviser i, Mester.»

«Men hvis du ikke forstår den læren om et fullkomment etisk liv som jeg underviser i, hva er det da du forstår av læren min, munk?»

«Jeg forstår din lære om å finne den endelige fred i sinnet uten noen involveringer, Mester.»

«Det er bra, munk, det er bra at du forstår den læren om å finne den endelige fred i sinnet uten noen involveringer som jeg underviser i. Hva mener du om dette: er øyet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Er øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Når den edles elev ser dette, binder han seg ikke lenger til øyet, øret, nesa, tunga, kroppen eller sinnet. Når han ikke binder seg til noe av dette lenger, kjølner lidenskapene, og når lidenskapene kjølner, blir han fri. Med friheten følger erkjennelse av frihet, og han vet at det ikke oppstår noe nytt, fullført er det opphøyde liv, gjort er det som skulle gjøres og det blir ikke mer etter dette.»

Slik talte Mesteren, og munken gledet seg over Mesterens ord. Og mens Mesteren sa dette, ble munkens sinn frigjort fra alle involveringer og negative tendenser.