En munk gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham, satte seg og sa:

«Finnes det én ting som er slik at hvis man kvitter seg med den, så blir man også kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap, Mester?»

«Ja, munk. Det finnes én ting som er slik at hvis man kvitter seg med den, så blir man også kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap.»

«Men hva er så denne ene tingen som er slik at hvis man kvitter seg med den, så blir man også kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap?»

«Uvitenheten er den ene tingen man bør kvitte seg med. Da er man kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap.»

«Men hvordan kan man vite, hvordan kan man se at man blir kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap, Mester?»

«Når en munk vet og ser at øyet er uvarig, blir han kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap. Når han vet og ser at synlige former … synsbevissthet … synspersepsjon … de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av synspersepsjon, er uvarige, blir han kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap. Når han vet og ser at øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet … ideer … sinnsbevisstheten … sinnspersepsjonen … de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av sinnspersepsjonen, er uvarige, blir han kvitt uvitenheten og det oppstår kunnskap. Slik kan en munk vite og se at han er kvitt uvitenheten og at det har oppstått kunnskap.»