Ananda gikk bort til Mesteren, hilste høflig på ham og sa:

«Det hadde vært fint om du kunne gi meg et kortfattet sammendrag av læren, Mester, slik at jeg kan være for meg selv og praktisere læren med iver og flid.»

«Hva mener du om dette, Ananda: er øyet varig eller uvarig?»

«Uvarig, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Er synlige former … synsbevissthet … synspersepsjon … de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av synspersepsjon, varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Er øret … nesa … tunga … kroppen … sinnet … sinnsbevissthet … sinnspersepsjon … de gode, vonde eller nøytrale følelsene som oppstår som følge av sinnspersepsjon, varige eller uvarige?»

«Uvarige, Mester.»

«Det som er uvarig, gir det sorg eller glede?»

«Sorg, Mester.»

«Men det som gir sorg og som er uvarig og forgjengelig av natur, er det fornuftig å si at ‘dette er mitt’, ‘dette er meg’, ‘dette er mitt jeg’?»

«Nei, Mester.»

«Når den edles elev ser dette, binder han seg ikke lenger til øyet, øret, nesa, tunga, kroppen eller sinnet. Når han ikke binder seg til noe av dette lenger, kjølner lidenskapene, og når lidenskapene kjølner, blir han fri. Med friheten følger erkjennelse av frihet, og han vet at det ikke oppstår noe nytt, fullført er det opphøyde liv, gjort er det som skulle gjøres og det blir ikke mer etter dette.»