En gang var det mange eldre munker som bodde i Ambatakalunden i Macchikasanda. Da gikk husherren Citta bort til dem, hilste høflig og satte seg ned hos dem. Så sa han:

“La meg få invitere dere til å spise hos meg i morgen tidlig, mine herrer.”

De eldre munkene samtykket i taushet. Da Citta så at munkene samtykket, tok han høflig avskjed og gikk en gang medsols rundt dem før han gikk sin vei.

Neste morgen sto munkene opp og kledde på seg, tok kappe og bolle og gikk til Cittas hus. Der satte de seg ned på sitteplasser som sto klar for dem. Citta gikk bort og hilste høflig på dem og satte seg deretter ned. Da han hadde satt seg, sa han:

“Det finnes mange filosofiske teorier i verden, min herre. Noen mener at verden er evig, andre mener at den ikke er evig. Noen mener at verden er avgrenset, andre mener at den ikke er avgrenset. Noen mener at kropp og sjel er det samme, andre at de ikke er det samme. Noen mener at den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden. Andre mener at han ikke eksisterer etter døden. Noen mener at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, og andre mener at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden. I Brahmajalasutta er det nevnt hele sekstito slike teorier. Hva må eksistere for at de skal finnes, og hva er det som ikke skal eksistere for at de ikke skal finnes, min herre?”

Den eldste av munkene ble sittende taus, så Citta stilte samme spørsmål en gang til. Da den eldste munken fortsatt ikke sa noe, stilte Citta spørsmålet for tredje gang:

“Det finnes mange filosofiske teorier i verden, min herre. Noen mener at verden er evig, andre mener at den ikke er evig. Noen mener at verden er avgrenset, andre mener at den ikke er avgrenset. Noen mener at kropp og sjel er det samme, andre at de ikke er det samme. Noen mener at den som er kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden. Andre mener at han ikke eksisterer etter døden. Noen mener at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden, og andre mener at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden. I Brahmajalasutta er det nevnt hele sekstito slike teorier. Hva må eksistere for at de skal finnes, og hva er det som ikke skal eksistere for at de ikke skal finnes, min herre?”

Den yngste av de munkene som satt der, het Isidatta. Han vendte seg mot den eldste munken og sa:

“Kan jeg få lov til å besvare dette spørsmålet, min herre?”

“Ja, svar på Cittas spørsmål, du Isidatta.”

“Du spurte om hva som må eksistere for at disse teoriene skal finnes, og hva er det som ikke skal eksistere for at de ikke skal finnes, ikke sant, husherre?”

“Ja, det stemmer.”

“For at disse teoriene må finnes, må det foreligge en personlighetsteori, husherre. Uten personlighetsteori heller ingen av disse teoriene.”

“Men hva er personlighetsteorier, min herre?”

“Et vanlig menneske, en person som ikke har fått opplæring, som ikke har møtt en edel person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de edles lære, som ikke har møtt en opphøyd person, og som heller ikke kjenner eller har fått opplæring i de opphøydes lære, betrakter form som sitt selv, eller han mener at selvet har form, at formen er i selvet eller at selvet er i formen. Han betrakter følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten som sitt selv, eller han mener at selvet har skjelnende bevisthet, at den skjelnende bevisstheten er i selvet eller at selvet er i den skjelnende bevisstheten. Dette er personlighetsteorier, husherre.”

“Hva er så fravær av personlighetsteorier?”

“En som har fått opplæring, en som er elev av de edle, som har møtt edle personer, som har god kjennskap til de opphøyde personers lære, som er vel bevandret i de opphøyde personers lære, betrakter ikke form som sitt selv, og han mener ikke at selvet har form, at formen er i selvet eller at selvet er i formen. Han betrakter ikke følelsene … identifikasjonene … reaksjonene … den skjelnende bevisstheten som sitt selv, og han mener heller ikke at selvet har skjelnende bevisthet, at den skjelnende bevisstheten er i selvet eller at selvet er i den skjelnende bevisstheten. Dette er fravær av personlighetsteorier, husherre.”

“Hvor kommer du fra, Isidatta?”

“Fra Avanti, husherre.”

“Jeg har hørt om en mann fra Avanti, som ble munk. Han er en venn jeg aldri har møtt, men han heter Isidatta. Har du sett denne mannen?”

“Ja, jeg har sett ham.”

“Hvor bor denne mannen nå?”

Isidatta svarte ikke.

“Er det du som er denne Isidatta?”

“Ja, det er det.”

“Da håper jeg du trives her i Macchikasanda, for det er jo vakkert her i Ambatakalunden! Jeg skal sørge for at du har det du trenger av kapper, mat, bolig og medisiner.”

“Det er pent sagt av deg, husherre.”

Husherren Citta gledet seg over Isidattas ord og serverte munkene egenhendig og forsynte dem med all slags god mat. Da munkene var forsynt og hadde vasket bollene og hendene sine, reiste de seg og gikk. Den eldre munken vendte seg mot Isidatta og sa:

“Det var virkelig bra slik du svarte på spørsmålet, Isidatta, for selv kom jeg ikke på dette svaret. Så hvis et slikt spørsmål kommer opp ved en annen anledning, kan du besvare det på samme måte.”

Deretter ryddet Isidassa soveplassen sin, tok kappe og bolle og forlot Macchikasanda, og han vendte ikke tilbake.