En gang var Mesteren i Savatthi, der han oppholdt seg i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var nonnen Khema på vandring i Kosala, og hun hadde tatt opphold i Toranavatthu mellom Savatthi og Saketa. Kong Pasenadi av Kosala var på reise fra Saketa til Savatthi, og stanset for natten i Toranavatthu. Kongen tilkalte en mann og sa:

«Gå og finn ut om det er noen filosof eller brahman i Toranavatthu som jeg kan stå til tjeneste for i dag!»

«Ja vel, herre konge,» svarte mannen. Deretter vandret han omkring i hele Toranavatthu, men han fant ikke noen slik filosof eller brahman som kongen kunne stå til tjeneste for. Men han fikk se at nonnen Khema hadde tatt opphold der i Toranavatthu. Så da gikk han tilbake til kongen og fortalte dette.

«Og denne nonnen Khema er elev av arahanten, han som har kommet fram til fullkommen oppvåkning. Om denne nonnen sies det gode ting: Hun er vis, klok og intelligent. Hun har stor lærdom, og hun taler vakre og kloke ord. Henne kan du stå til tjeneste for, herre konge!»

Da gikk kong Pasenadi av Kosala bort til nonnen Khema, hilste høflig på henne og satte seg ned. Da kongen hadde satt seg, sa han:

«Hvordan er det med en som har kommet fram til sannheten? Eksisterer han etter døden?»

«Dette spørsmålet om hvorvidt en som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, er et spørsmål Mesteren ikke har besvart, herre konge.»

«Er det da slik at en som har kommet fram til sannheten, ikke eksisterer etter døden?»

«Dette er også et spørsmål Mesteren ikke har besvart.»

«Er det da slik at en som har kommet fram til sannheten, både eksisterer og ikke eksisterer etter døden?»

«Dette er også et spørsmål Mesteren ikke har besvart.»

«Er det da slik at en som har kommet fram til sannheten, verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden?»

«Dette er også et spørsmål Mesteren ikke har besvart, herre konge.»

«Så du sier at Mesteren ikke har besvart noen av disse spørsmålene? Hvorfor har han ikke gitt noe svar på dem?»

«La meg stille deg et motspørsmål, herre konge, så kan du svare slik du synes best. Har du en regnskapsfører eller matematiker som kan telle alle sandkornene i Ganges og si deg hvor mange sandkorn, hvor mange hundre sandkorn, hvor mange tusen sandkorn eller hvor mange hundre tusen sandkorn det er der?»

«Nei, det har jeg ikke.»

«Har du en regnskapsfører eller matematiker som kan regne ut hvor mye vann det er i havet og si deg hvor mange liter, hvor mange hundre liter, hvor mange tusen liter eller hvor mange hundre tusen liter vann det er der?»

«Nei, jeg har ikke det heller.»

«Hvorfor ikke?»

«Havet er så stort og dypt at det er umulig å måle det!»

«Nettopp, herre konge. Om man vil prøve å definere ham som har kommet fram til sannheten ved hjelp av ytre former, så kommer han til å legge fra seg denne skikkelsen. Den blir skåret over ved roten som et palmetre slik at den ikke kan vokse opp igjen på nytt. Det er ikke mulig å måle ham ut fra fysiske kjennetegn. Han er stor, dyp og umulig å måle, akkurat som havet. Derfor er det ikke relevant å spørre om han som har kommet fram til sannheten eksisterer, om han ikke eksisterer, om han både eksisterer og eksisterer eller om han verken eksisterer eller ikke eksisterer.

Om man vil prøve å definere ham som har kommet fram til sannheten ved hjelp av følelser … identifikasjoner … reaksjoner … bevissthet, så kommer han til å legge fra seg denne bevisstheten. Den blir skåret over ved roten som et palmetre slik at den ikke kan vokse opp igjen på nytt. Det er ikke mulig å måle ham ut fra bevissthet. Han er stor, dyp og umulig å måle, akkurat som havet. Derfor er det ikke relevant å spørre om han som har kommet fram til sannheten eksisterer, om han ikke eksisterer, om han både eksisterer og eksisterer eller om han verken eksisterer eller ikke eksisterer.»

Kongen gledet seg over disse ordene og takket Khema for dem. Så tok han høflig avskjed ved å gå medsols rundt henne før han gikk fra stedet.

Ved en senere anledning besøkte kong Pasenadi Mesteren, og han stilte ham samme spørsmål som han hadde stilt nonnen Khema:

«Hvordan er det med en som har kommet fram til sannheten? Eksisterer han etter døden?»

«Dette spørsmålet om hvorvidt en som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, er et spørsmål jeg ikke har besvart, herre konge.»

Og samtalen fortsatte ord for ord slik samtalen mellom kongen og Khema hadde gått. Til slutt utbrøt kongen:

«Det er virkelig fantastisk, Mester, at det er slikt perfekt samsvar mellom lærerens og elevens forklaringer, at de stemmer så godt overens i innhold og detaljer og ikke inneholder noe som er motstridende når det gjelder å forklare det høyeste. For jeg stilte en gang nonnen Khema akkurat disse spørsmålene, og hun besvarte dem på akkurat samme måte helt ned i den minste detalj. Det er virkelig fantastisk, Mester, at det er slikt perfekt samsvar mellom lærerens og elevens forklaringer, at de stemmer så godt overens i innhold og detaljer og ikke inneholder noe som er motstridende når det gjelder å forklare det høyeste.

Men jeg har mye å gjøre, Mester, så nå må jeg gå.»

«Gjør det du mener tiden er det rette for, herre konge!»

Kongen gledet seg over disse ordene og takket Mesteren for dem. Så tok han høflig avskjed ved å gå medsols rundt ham før han gikk fra stedet.