En gang var Mesteren i Ukkacela ved bredden av Ganges i vajjienes land. Det var kort tid etter at Sariputta og Moggallana var døde. Mesteren satt ute i friluft omgitt av en stor munkeskare. Da han så at alle satt der i taushet, grep han ordet og sa:

«Jeg synes det er som om hele forsamlingen er tom, nå som Sariputta og Moggallana er døde, munker. Forsamlingen min er tom, og det spiller ingen rolle hvor Sariputta og Moggallana måtte oppholde seg.

De som ble arahanter og oppnådde fullkommen oppvåkning før i tiden, hver av disse mesterne hadde to fremstående elever, slik som jeg hadde Sariputta og Moggallana. De som kommer til å bli arahanter og oppnå fullkommen oppvåkning i framtiden, hver av disse kommer til å ha to fremstående elever, slik som jeg hadde Sariputta og Moggallana.

De var til stor hjelp for elevene, munker! Tenk bare på hvordan de fulgte lærerens veiledninger og selv ga råd i samsvar med disse! Tenk på hvor stor pris de fire forsamlingene satte på dem og gjerne ville ha dem som lærere!

De var til stor hjelp for ham som har kommet fram til sannheten, munker! Men den som har kommet fram til sannheten, verken sørger eller jamrer over at slike elever er gått bort. Hva skulle vel det være godt for?

Har jeg ikke allerede sagt dere at alt det som er oss kjært og som vi setter pris på, er av en slik natur at det er foranderlig, at det vil bli annerledes og forsvinne? Så hvordan kan det da være mulig, munker, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Det er som om en stor grein skulle falle av et stort og kraftig tre. Slik er det når Sariputta går bort fra en stor og kraftig munkeorganisasjon. Hvordan kan det være mulig, at det som er født, blitt til og formet og som er oppløselig av natur, ikke skal gå i oppløsning? Noe slikt er ikke mulig. Vær derfor deres egne tilfluktsøyer, munker, og stol på dere selv, ikke bare på andre. La sannheten være tilfluktsøyer for dere, og stol på sannheten, ikke på noe annet. Hvordan kan du la sannheten være din tilfluktsøy og stole på den og ikke på noe annet?

Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter kroppen som kropp, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter følelsene som følelser, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter tankene som tanker, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakter fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Slik blir du din egen tilfluktsøy, slik kan du stole på deg selv og ikke bare på andre. Slik lar du sannheten bli din tilfluktsøy og stoler på den og ikke på noe annet.

De av munkene som enten nå eller etter at jeg er død blir sine egne tilfluktsøyer og stoler på seg selv og ikke bare på andre, som lar sannheten bli deres tilfluktsøyer og stoler på sannheten og ikke noe annet – de skal være mine munker. Men de må være villige til å trene!»