I Savatthi kom munken Bahiya bort og hilste høflig på Mesteren. Så satte han seg ned ved siden av ham og sa:

«Det hadde vært fint om du kunne gi meg en kort sammenfatning av læren, Mester, slik at jeg kan trekke meg tilbake til ensomheten og leve i samsvar med læren, energisk, utrettelig og besluttsomt.»

«Vel, Bahiya, da skal du begynne med å perfeksjonere grunnlaget for alt som er godt. og hva er det som er grunnlaget for alt som er godt? Det er ren atferd og korrekt forståelse. For når atferden er ren og forståelsen er korrekt, Bahiya, da kan du med støtte og utgangspunkt i atferden begynne å utvikle oppmerksomhet på de fire hovedområdene.

Hvilke fire?

Du gir slipp på grådighet og motvilje overfor verden, Bahiya, og betrakter kroppen som kropp, følelsene som følelser, tankene som tanker og fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse.

Når du med støtte og utgangspunkt i ren atferd og korrekt forståelse utvikler oppmerksomhet på disse fire hovedområdene, Bahiya, kan du regne med at det som er godt, vil vokse og ikke minske, uansett hva slags dager og netter som måtte komme.»

Munken Bahiya gledet og frydet seg over Mesterens uttalelser, Så reiste han seg opp, hilste Mesteren med største respekt og gikk sin veil. Deretter trakk han seg tilbake i ensomhet og satte alle krefter inn, energisk og uten å nøle. Ikke lenge etter fullførte han den høyere trening, den som unge menn av god familie med rette forlater hjemmet og går ut i hjemløsheten for. Han innså selv og erkjente direkte: Nå oppstår det ikke noe nytt, treningsveien er vandret til ende, gjort er det som skulle gjøres og det er ikke noe mer som gjenstår.

Dette forsto han fullt ut, og tok konsekvensene av sin erkjennelse. Og nå var Bahiya en arahant.