En gang da Mesteren holdt til i Anathapindikas park Jetalunden i Savatthi, kom en brahman bort til ham. Han hilste høflig og satte seg deretter ned. Så sa han:

«Hvilken årsak og hvilke betingelser skal det til for at den sanne lære ikke skal bli bevart etter at du er død, Gotama? Og hvilken årsak og hvilke betingelser skal det til for at den sanne lære skal bli bevart etter at du er død?»

«Hvis oppmerksomhet på de fire hovedområdene ikke blir utviklet og praktisert regelmessig etter at jeg er død, vil ikke den sanne lære bli bevart, brahman. Men hvis oppmerksomhet på de fire hovedområdene blir utviklet og praktisert regelmessig etter at jeg er død, vil den sanne lære bli bevart.

Og hvilke fire?

Det er å gi slipp på grådighet og motvilje overfor verden, og betrakte kroppen som kropp, følelsene som følelser, tankene som tanker og fenomenene som fenomener, energisk og med oppmerksomhet og klar forståelse. Hvis oppmerksomhet på disse fire hovedområdene ikke blir utviklet og praktisert regelmessig, vil ikke den sanne lære bli bevart etter at jeg er død. Men hvis oppmerksomhet på disse fire hovedområdene blir utviklet og praktisert regelmessig, vil den sanne lære bli bevart etter at jeg er død.»

Da brahmanen hørte dette, sa han:

«Utmerket, Gotama, utmerket! Det er som å rette opp det som var blitt veltet, eller som å åpenbare det som var skjult. Det er som å vise veien til en som var gått vill, eller som å bære lys inn i mørket, slik at den som har øyne kan se det som er der. Nettopp slik har du forklart læren på mange måter, Gotama. Nå tar jeg tilflukt i deg, Gotama, i læren og i munkefellesskapet. Vær så snill å regne meg som en legvenn, Gotama, som har tatt tilflukt fra i dag av og så lenge jeg lever.»