I Savatthi. Tidlig en morgen kledde nonnen Uppalavanna på seg, tok kappe og bolle og gikk inn til Savatthi for å motta matgaver. Etter at hun hadde gått matrunden og var ferdig med måltidet, gikk hun til Blindmannskogen, der hun ble stående under et sal-tre i full blomstring. Den onde Mara fikk lyst til å skremme henne og gi henne en skikkelig støkk slik at hun ikke torde å meditere lenger, så han gikk bort til henne og sa:

«Her står du alene, nonne,
under et sal-tre i full blomstring.
Du er så vakker at det finnes ikke maken!
Er du ikke redd for illgjerningsmenn, barn?»

Men Uppalavanna tenkte:

«Hvem er det som sier dette? Er det et menneske eller ikke et menneske? Det er nok den onde Mara som har fått lyst til å skremme meg og gi meg en skikkelig støkk slik at jeg ikke skal tore å meditere lenger.»

Og da hun forsto det var den onde Mara, sa hun:

«Om enn hundre tusen illgjerningsmenn
av din sort, skulle komme,
ville jeg ikke bli det minste redd.
Du skremmer meg ikke selv om jeg er alene, Mara!

For se! Jeg kan forsvinne!
Eller jeg går inn i kroppen på deg!
Jeg kan stå mellom øyenbrynene dine
slik at du ikke får øye på meg!

For jeg har full kontroll over sinnet
og jeg har utviklet store krefter!
Jeg er fri fra alle bindinger,
så jeg er ikke redd for deg, min venn!»

Da forsto Mara at nonnen Uppalavanna hadde gjennomskuet ham. Trist og nedslått forsvant han på flekken.