En gang da Mesteren var i Icchanangala, holdt han til i skogslunden der. Der talte han til munkene og sa:

«Nå vil jeg være alene i tre måneder, munker. Ingen andre enn den som kommer med mat, skal komme bort til meg.»

«Ja vel, Mester,» svarte munkene og gjorde som Mesteren hadde sagt. Han fikk være alene, og det var bare han som kom med mat, som gikk bort til ham.

Etter tre måneder reiste Mesteren seg fra sin ensomme meditasjon og talte til munkene:

«Hvis omvandrende filosofer som følger andre lærere, skulle spørre dere hvordan jeg pleier å tilbringe regntiden, kan dere svare at Mesteren pleier å tilbringe regntiden i konsentrasjon om oppmerksomhet på pusten, munker. Jo, jeg retter oppmerksomheten mot innånding og utånding. Når jeg foretar en lang innånding, merker jeg meg: Jeg foretar en lang innånding. Når jeg foretar en lang utånding, merker jeg meg: Jeg foretar en lang utånding. Når jeg foretar en kort innånding, merker jeg meg: Jeg foretar en kort innånding. Når jeg foretar en kort utånding, merker jeg meg: Jeg foretar en kort utånding. Jeg trener meg slik: Mens jeg puster ut og inn observerer jeg hele kroppen … og slik: Mens jeg puster ut og inn, ser jeg hvordan jeg kan slippe taket.

Den som vil beskrive dette, kan med rette kalle det «edel praksis», «opphøyet praksis» eller «slik den som har kommet fram til sannheten, praktiserer», munker. Konsentrasjon om oppmerksomhet på pusten kan med rette betegnes med slike uttrykk. Munker under opplæring som ennå ikke har nådd målet, men som ønsker å oppnå den ypperste frihet fra alle bindinger, vil utslette alle negative tendenser i sinnet hvis de flittig øver og praktiserer konsentrasjon på oppmerksomhet på pusten. Munker som er blitt en arahant og har renset sinnet for mentale forurensninger, som har gjort det som skal gjøres, lagt fra seg børa og nådd fram til det sanne mål, som har skåret over det som binder til ny tilblivelse og gjort seg fri gjennom rett viten, har utviklet og praktisert konsentrasjon om oppmerksomhet på pusten slik at de lever lykkelig her og nå, med oppmerksomhet og klar forståelse. Den som vil beskrive dette, kan med rette kalle det «edel praksis», «opphøyet praksis» eller «slik den som har kommet fram til sannheten, praktiserer», munker. Konsentrasjon om oppmerksomhet på pusten kan med rette betegnes med slike uttrykk.»