Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var hos sakyaene, holdt han til i fikenlunden ved Kapilavatthu. Da kom en sakya ved navn Mahanama bort til ham, hilste høflig og satte seg ned. Så sa han:

«Denne byen Kapilavatthu er rik og velstående, Mester, og den vrimler av folk i store mengder. Når jeg går inn i byen på kveldstid etter å ha truffet Mesteren eller munker som fortjener respekt, møter jeg et forvirrende kaos av elefanter, hester, vogner, kjerrer og mennesker. Dermed blir mine tanker, som egentlig skulle dreie seg om Mesteren, om læren og om munkefellesskapet, avledet og forvirret, og jeg tenker: Hva om jeg skulle dø i dette øyeblikk? Hvordan ville da min skjebne bli? Hvor ville jeg havne?»

«Ikke vær redd, Mahanama, ikke vær redd! Din bortgang blir uklanderlig, du kommer til å dø en uklanderlig død. Riktignok er denne fysiske kroppen som er avlet av far og mor, ernæret på ris og annen mat, forgjengelig av natur. Den vil slites og brutt ned, og etter døden kan den bli fortært av kråker, gribber, hauker, hunder, sjakaler og andre dyr. Men når noen i lang tid har utviklet et sinn med tillit, god moral, lærdom, nøysomhet og visdom, vil sinnet stige til værs og nå til topps etter døden.

Det er som om en mann skulle kaste ei krukke med smør eller olje på dypt vann slik at den blir knust. Da ville potteskårene synke til bunns, men smøret eller oljen ville flyte opp til overflaten. På samme måten er det når den fysiske kroppen som er avlet av far og mor, ernæret på ris og annen mat, dør, for den er forgjengelig av natur. Den vil slites og brutt ned, og etter døden kan den bli fortært av kråker, gribber, hauker, hunder, sjakaler og andre dyr. Men når noen i lang tid har utviklet et sinn med tillit, god moral, lærdom, nøysomhet og visdom, vil sinnet stige til værs og nå til topps etter døden.

Du har i lang tid utviklet et sinn med tillit, god moral, lærdom, nøysomhet og visdom, Mahanama. Så ikke vær redd, Mahanama, ikke vær redd! Din bortgang blir uklanderlig, du kommer til å dø en uklanderlig død.»