En gang da Mesteren var i Savatthi, var det mange munker som satt og arbeidet med en kappe til ham, og de tenkte at om tre måneder, når kappen var ferdig, ville Mesteren gå ut for å motta matgaver.

På den var kammerherrene Isidatta og Purana i Sadhuka i forbindelse med ett eller annet oppdrag. De fikk høre at det var mange munker som satt og arbeidet med en kappe til ham, og de tenkte at om tre måneder, når kappen var ferdig, ville Mesteren gå ut for å motta matgaver. Da plasserte kammerherrene Isidatta og Purana en mann ved veien og ga ham i oppdrag å gi beskjed når han så arahanten, den fullkomment våkne Mesteren komme. Da mannen hadde stått der i to–tre dager, fikk han se Mesteren komme. Mens Mesteren ennå var langt borte, løp mannen inn til kammerherrene Isidatta og Purana og sa:

«Nå kommer den fullkomment våkne Mesteren, mine herrer. Nå kan dere gjøre som dere synes best.»

Da gikk kammerherrene Isidatta og Purana ut og bort til Mesteren og hilste høflig på ham. Deretter fulgte de etter ham, så Mesteren tok av fra veien og gikk bort til et skyggefullt tre, der han satte seg ned. De to kammerherrene bøyde seg for Mesteren og satte seg ned, de også. Da de hadde satt seg, sa de:

«Da vi hørte at du skulle forlate Savatthi for å vandre i Kosala, ble vi leie og triste, Mester, for vi tenkte at da kommer du til å være langt borte fra oss. Da vi hørte at du hadde forlatt byen for å vandre i Kosala, ble vi leie og triste, Mester, for vi tenkte at da kommer du til å være langt borte fra oss. Og da vi hørte at du gikk fra Malla til vajjienes land, og derfra til Kasi, videre til Magadha, ble vi også leie og triste, Mester, for vi tenkte at da kommer du til å være langt borte fra oss.

Da vi hørte at du forlot Magadha og gikk tilbake til Kasi, ble vi glade, for vi tenkte at da kommer du nærmere oss. Så fikk vi høre at du forlot Kasi og gikk til vajjienes land, og videre til Malla, videre til Kosala og så igjen til Savatthi, og hver gang ble vi glade, for vi tenkte at da kommer du nærmere oss. Og da vi nå fikk høre at du var i Jetalunden i Savatthi, ble vi enda gladere, for vi tenkte at nå er du like i nærheten.»

«Det er jo så at hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv, kammerherrer. Men eneboerlivet er åpent og fritt. Så nå er det på tide at dere viser litt handlekraft!»

«Men det finnes noe som er enda mer innestengt enn hjemmelivet, Mester!»

«Og hva er det som er enda mer innestengt enn hjemmelivet, kammerherrer!»

«Når kong Pasenadi av Kosala får lyst på en tur i parken må vi gjøre klar elefanten hans og sette de to yndlingshustruene hans på den – en foran og en bak. Disse to søstrene dufter som om man skulle åpne ei parfymeflaske – så mye vellukt strømmer fra dem. Berøringen av kroppen til disse to er så myk som bomull – så velpleiet er de. I slike situasjoner må vi passe på elefanten, passe på kvinnene og passe på oss selv, selv om vi ikke har noen upassende tanker om disse kvinnene. Det er dette vi mener med å være mer innestengt enn hjemmelivet, Mester.»

«Det er derfor hjemmelivet er trangt og innestengt, og her virvles lidenskapene opp som støv, kammerherrer. Men eneboerlivet er åpent og fritt. Så nå er det på tide at dere viser litt handlekraft! Når en elev av den edle har fire egenskaper, er han kommet ut i strømmen. Han kan ikke falle tilbake, men er trygt på vei mot full oppvåkning.

Hvilke fire egenskaper? Det er når den edles elev har urokkelig tillit til Buddha, og tenker: ‘Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester.’

Han har urokkelig tillit til læren, og tenker: ‘Den læren som Mesteren har forklart så tydelig, er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.’

Han har urokkelig tillit til de ordinertes fellesskap, og tenker: ‘Fellesskapet av Mesterens elever, det vil si de fire parene av personer eller de åtte menneskene, viser god oppførsel og har edel levemåte, de følger den rette vei uten overtredelser. Dette fellesskapet fortjener heder, gjestfrihet, gaver og respekt. Dette er den beste åker å så i for å høste gode fortjenester.’

Og han bor hjemme uten ondskap eller gjerrighet i sinnet, rundhåndet og gavmild, og han gir gaver med rene hender. Han gleder seg over et enkelt liv, gir gjerne når han blir bedt om det og gleder seg over å gi gaver og dele med andre. Dette er de fire egenskapene den edles elev har og som fører til at han kommer ut i strømmen, ikke kan falle tilbake, men er trygt på vei mot full oppvåkning.

Dere har også urokkelig tillit til Buddha, kammerherrer! Dere har urokkelig tillit til læren, og dere har urokkelig tillit til de ordinertes fellesskap. I deres familier blir det gitt gaver til alle som har god moral og god atferd, uten at det blir gjort forskjell på rang og stand. Hvor mange her i Kosala kan måle seg med dere når et gjelder gavmildhet?»

«Vi er virkelig heldige, det er godt å høre at du sier dette om oss, Mester!»