Pathamagiñjakavasathasutta

Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Ñatika, bodde han i mursteinshallen der. Da kom Ananda bort til ham, hilste høflig og satte seg ned. Så sa han:

«Munken Salha er død, Mester. Det samme er nonnen Nanda, legmannen Sudatta og legkvinnen Sujata. Hvor er det blitt av dem? Hva er deres framtidige skjebne?»

«Munken Salha døde etter at han hadde utslettet sine negative tilbøyeligheter og frigjort sinnet gjennom visdom slik at han her og nå selv realiserte dyp innsikt og levde i samsvar med denne. Nonnen Nanda døde etter at hun hadde kvittet seg med de fem bindingene som binder til den nedre verden. Når hun blir gjenfødt i en høyere verden, vil hun oppnå parinibbana der og ikke vende tilbake fra den. Legmannen Sudatta døde etter at han hadde kvittet seg med tre bindinger og svekket begjær, hat og vrangforestillinger. Han kommer til å vende tilbake hit bare én gang. Legkvinnen Sujata døde etter at hun hadde svekket tre bindinger. Hun har kommet ut i strømmen og kan ikke falle tilbake, men er trygt på vei mot full oppvåkning.

Det er helt normalt at mennesker dør, Ananda. Men det blir plagsomt for ham som har kommet fram til sannheten om du skal komme og spørre om hver og en av dem etter hvert som de dør. Derfor skal jeg lære deg et sannhetsspeil, en metode for å finne ut av sannheten selv, og ved hjelp av denne metoden kan den som vil selv se om han slipper å komme til pinen, slipper å bli gjenfødt som dyr eller spøkelse eller i andre smertefulle tilstander, og han kan se om han har kommet ut i strømmen, er trygg mot tilbakefall og sikret full oppvåkning.

Hvordan er så dette sannhetsspeilet, denne metoden for å finne ut av sannheten selv, Ananda?

Sett at den edles elev har full tillit til Buddha og tenker: ‘Han er en ærverdig Mester som har våknet fullt og helt ved egen hjelp. Han har fullkommen kunnskap og atferd, han er lykkelig, han er en som kjenner verden, – en uforlignelig trener for folk som kan trenes, – guders og menneskers lærer, en våken Mester.’

Sett at han også har full tillit til læren, og tenker: ‘Den læren som Mesteren har forklart så tydelig, er noe som alle selv kan se. Den gir resultater her og nå, innbyr til innsyn, fører til målet og forstandige mennesker kan selv finne ut av den.’

Sett videre at han har full tillit til de ordinertes fellesskap og tenker: ‘Fellesskapet av Mesterens elever, det vil si de fire parene av personer eller de åtte menneskene, viser god oppførsel og har edel levemåte, de følger den rette vei uten overtredelser. Dette fellesskapet fortjener heder, gjestfrihet, gaver og respekt. Dette er den beste åker å så i for å høste gode fortjenester.’

Da har han en etisk grunnholdning som edle mennesker vil sette pris på, en holdning som er ubrutt og uten lyte, plettfri, urokkelig og frigjørende, en holdning som de vise roser, som vil få ham til å avholde seg fra dårlige handlinger og som bidrar til god konsentrasjon.

Dette er det sannhetsspeilet, den metoden man kan bruke til selv å finne ut av sannheten, og ved hjelp av denne metoden kan den som vil selv se om han slipper å komme til pinen, slipper å bli gjenfødt som dyr eller spøkelse eller i andre smertefulle tilstander, og han kan se om han har kommet ut i strømmen, er trygg mot tilbakefall og sikret full oppvåkning.»