En gang da Mesteren var i vajjienes land, bodde han i landsbyen Kotigama. Der talte han til munkene og sa:

«Både jeg og dere har vandret i lang tid gjennom verden fordi vi ikke har forstått og ikke har innsett de fire edle sannhetene. Hvilke fire?

Det er den edle sannheten om lidelse, om lidelsens opphav, om lidelsens opphør og veien til lidelsens opphør vi ikke har forstått og ikke har innsett. Vi har vandret i lang tid gjennom verden fordi vi ikke har forstått og ikke har innsett disse fire edle sannhetene. Men nå er den edle sannheten om lidelsen forstått og innsett, nå er den edle sannheten om lidelsens opphav forstått og innsett, nå er den edle sannheten om lidelsens opphør forstått og innsett og nå er den edle sannheten om veien til lidelsens opphør forstått og innsett. Lengselen etter ny tilblivelse er skåret over, det som trekker oss mot ny tilblivelse er utslettet og det vil ikke oppstå noe på nytt.»

Slik talte Mesteren, og han la til disse versene:

«Siden vi ikke har innsett

de fire edle sannhetene,

har vi i lange tider

vandret fra den ene tilblivelsen til den andre.

Men nå har vi sett dem,

og det som trekker oss mot ny tilblivelse

er rykket opp med roten.

Lidelsens røtter er skåret over,

og det vil ikke bli noen ny tilblivelse.»