En gang var Mesteren på Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha. Der talte han til munkene og sa:

«Det var en gang en munk fra Rajagaha som gjerne ville spekulere og filosofere om verden. Han dro ut til lotusdammen Sumagadha og satte seg til å filosofere og spekulere om verden. Da fikk han se en hær med infanteri, kavaleri, stridsvogner og elefanter gå inn i en lotusstilk der på bredden av lotusdammen. Mannen tenkte:

‘Hjelp, jeg er blitt gal! Nå har jeg sett noe som ikke finnes!’

Så gikk han inn i byen og talte til en folkemengde:

‘Jeg er visst blitt gal, mine herrer! Jeg har sett noe som ikke finnes!’

‘På hvilken måte er du blitt gal, min herre? Hva er det du har sett som ikke finnes?’

‘Jo, jeg gikk ut fra byen til lotusdammen Sumagadha og satte meg til å filosofere og spekulere om verden. Da fikk jeg se en hær med infanteri, kavaleri, stridsvogner og elefanter gå inn i en lotusstilk der på bredden av lotusdammen. Så jeg er visst blitt gal, for noe slikt som det jeg så, finnes jo ikke!’

‘Ja, du er nok blitt gal, min herre. Noe slikt som det du så, det finnes ikke!’

Men det som denne mannen så, munker, det var ekte. Det var ikke noen illusjon. På den tiden hadde nemlig asuraene stilt opp til kamp mot gudene. Gudene vant slaget, og asuraene tapte. De slagne asuraene var derfor så redde for gudene at de i panikk brukte magi til å vende tilbake til byen sin gjennom en lotusstilk.

Derfor skal dere ikke gi dere til å spekulere og filosofere om verden og spørre om verden er evig eller ikke evig, om verden er avgrenset eller ubegrenset, om kropp og sjel er det samme eller om kropp og sjel ikke er det samme, om den som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, om han ikke eksisterer etter døden, om han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden eller om han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden, munker. Og hvorfor? Slike refleksjoner er ikke nyttige, munker. De fører ikke til et høyverdig liv, og heller ikke til at man har fått nok, ikke til at man mister lysten, ikke til at man gjør en slutt, ikke til indre ro, innsikt, oppvåkning eller nibbana.

Dere bør heller reflektere over at ‘dette er lidelse’, ‘dette er lidelsens årsak’, ‘dette slutten på lidelse.’, og ‘dette er veien som fører til at lidelsen tar slutt.’ Hvorfor det? Slike refleksjoner er nyttige, munker. De fører til et høyverdig liv, og de fører til at man har fått nok, til at man mister lysten, til at man gjør en slutt, til indre ro, innsikt, oppvåkning og nibbana.

Derfor bør dere meditere på ‘dette er lidelse’. Dere bør meditere på ‘dette er lidelsens årsak’. Dere bør meditere på ‘dette slutten på lidelse.’ Og dere bør meditere på ‘dette er veien som fører til at lidelsen tar slutt.'»