«Ikke delta i smålig krangel, munker. Ikke si noe slikt som dette:

– Du forstår ikke denne lære og disiplin, men det gjør jeg! Hvordan skulle vel du kunne forstå den?

– Du tar feil! Jeg har rett!

– Du er usaklig! Jeg holder meg til saken!

– Det du burde ha nevnt først, nevner du på slutten, og det du burde ha nevnt sist, nevner du først!

– Metoden din er helt bakvendt!

– Argumentet ditt er gjendrevet, innrøm at du er slått!

– Nå kan du jo bare prøve å vri deg unna det du har sagt!

Hvorfor ikke? Slik krangling er ikke nyttig, munker. Den fører ikke til et høyverdig liv, og heller ikke til at man har fått nok, ikke til at man mister lysten, ikke til at man gjør en slutt, ikke til indre ro, innsikt, oppvåkning eller nibbana.

Dere bør heller snakke om at ‘dette er lidelse’, ‘dette er lidelsens årsak’, ‘dette slutten på lidelse.’, og ‘dette er veien som fører til at lidelsen tar slutt.’ Hvorfor det? Slike samtaler er nyttige, munker. De fører til et høyverdig liv, og de fører til at man har fått nok, til at man mister lysten, til at man gjør en slutt, til indre ro, innsikt, oppvåkning og nibbana.

Derfor bør dere meditere på ‘dette er lidelse’. Dere bør meditere på ‘dette er lidelsens årsak’. Dere bør meditere på ‘dette slutten på lidelse.’ Og dere bør meditere på ‘dette er veien som fører til at lidelsen tar slutt.'»