En gang da Mesteren var i Campa, satt han ved bredden av Gaggaras lotusdam sammen med en forsamling på fem hundre munker, sju hundre mannlige og sju hundre kvinnelige legtilhengere samt mange tusen guddommer.

Vangisa så dette og tenkte:

«Kanskje jeg skulle rose Mesteren med noen vers nå mens han er her?»

Dermed reiste Vangisa seg, ordnet kappen over den ene skulderen, løftet hendene med håndflatene mot hverandre i hilsen til Mesteren og sa:

«Jeg vil gjerne si noe, Mester, jeg vil gjerne si noe.»

«Så si det, Vangisa,» sa Mesteren.

Og Vangisa lovpriste Mesteren i hans nærvær med disse versene:

«Liksom månen stråler som solen
når de mørke skyer forsvinner,
slik overstråler du, min Mester,
alle mennesker med ditt ry.»