Dhotaka:
“Jeg har et spørsmål om du vil besvare det,
for jeg vil gjerne høre dine ord, store vismann.
Når jeg har hørt hva du har å si,
vil jeg trene så jeg får fred i mitt indre.”

Mesteren:
“Vær da iherdig
og øv oppmerksomhet her og nå.
Når du har hørt hva jeg har å si,
kan du trene så du får fred i ditt indre.”

Dhotaka:
“Her i gudenes og menneskenes verden
ser jeg en brahman som vandrer uten å eie noe.
Derfor bøyer jeg meg for deg, du som ser alt.
Fri meg fra tvilen, du sakya.”

Mesteren:
“Jeg kan ikke fri noen som helst
fra tvil her i verden, Dhotaka.
Men når du kjenner den høyeste lære,
kan du selv krysse over til den andre siden.”

Dhotaka:
“Vær så snill å veilede meg, brahman,
så jeg kan lære å slippe taket,
så jeg kan vandre i oppmersomhet,
fri og urokkelig som det tomme rom.”

Mesteren:
“Jeg skal undervise deg i fred,
slik jeg selv har opplevd det, og ikke ut fra rykter.
Når du forstår dette, kan du vandre i oppmerksomhet
og ikke bli hengende fast ved noe i verden.”

Dhotaka:
“Dette er noe som gleder meg stort,
du vismann: den høyeste fred!
Når jeg forstår dette, kan jeg vandre i oppmerksomhet
og ikke bli hengende fast ved noe i verden.”

Mesteren:
“Uansett hva du opplever,
om det er høyt eller lavt, i midten eller på tvers,
så vit at det er noe som binder deg til verden.
Ikke ønsk deg mer eller mindre av det.”