Fire ganger—nei, fem!—fór jeg
ut av rommet der jeg bodde.
Uro slo som fiendetrommer,
sinnet var en hjemløs flyktning.

Jeg løp til en nonne: Stilte
mange spørsmål, med dyp respekt—
gavmildt talte hun om læren!
Om sinnets dragning mot verden,

om lidelsens årsak og ende—
om det som hindrer sinnets fall
og den rette balansegang
mot oppvåkningens klare lys.

Jeg lyttet til nonnen, og straks
tok jeg hennes råd til følge:
Samme kveld, ved skumring, så jeg
liv på liv passere minnet,

ved midnatt ble mine øyne
himmelrene, synet perfekt,
ved daggry strålte visdom klart,
splintret mørkets tykke murer.

Da strømmet gleden gjennom meg.
Seks døgn satt jeg ør av lykke!
Den syvende dagen reiste jeg meg—
sannelig, mørket var splintret!