Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var han berømt. Han var høyt respektert og hedret, og han mottok mange gaver i form av kapper, mat, bolig og medisiner. Munkefellesskapet var også høyt respektert og hedret og mottok mange gaver i form av kapper, mat, bolig og medisiner. Men omvandrende asketer som fulgte andre læretradisjoner var ikke så høyt respekter og hedret, og de mottok ikke så mange gaver i form av kapper, mat, bolig og medisiner.

De andre asketene ble misunnelige og tålte ikke at Mesteren og munkefellesskapet mottok så mye respekt og heder. Når de møtte noen munker i landsbyen eller i skogen, skjelte de dem ut og overhøvlet dem med mange grove og krenkende ord. Munkene fortalte Mesteren om dette. Da han hørte det, uttalte han med dyp følelse:

“Om du opplever sorg eller glede,
i landsbyen eller ute i skogen,
så ikke gi deg selv eller andre skylden.
Du opplever sanseinntrykk
på grunn av dine involveringer.
Hvordan kan den som er uten involveringer,
oppleve noen sanseinntrykk?”