Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden, satt det en munk i nærheten av ham med korslagte bein og med kroppen rak. Han led store smerter som en konsekvens av sine tidlige handlinger, men likevel satt han oppmerksomt og med klar forståelse uten å klage.

Da Mesteren så og forsto dette, uttalte han med dyp følelse:

“En munk som har lagt alle handlinger bak seg,
som rister av seg det støvet han tidligere har samlet,
som står fast uten å tenke på ‘meg' eller ‘mitt',
han trenger ikke å si noe som helst.”