Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden, satt mange munker og snakket sammen i kareritrepaviljongen etter at de hadde kommet tilbake fra matrunden og etter at de hadde spist. Og praten gikk slik:

“En munk som går matrunden, får av og til oppleve tiltalende synsinntrykk, tiltalende lyder, tiltalende dufter, tiltalende smaker og tiltalende berøringer. En munk som går matrunden, blir hedret, respektert, sett opp til og tilbedt mens han går og mottar matgaver. Kom igjen, mine venner, så går vi matrunden! Da kan også vi fra tid til annen oppleve tiltalende synsinntrykk, tiltalende lyder, tiltalende dufter, tiltalende smaker og tiltalende berøringer. Da blir også vi hedret, respektert, sett opp til og tilbedt mens vi går og mottar matgaver!”

Men så ble de avbrutt, for kvelden kom og Mesteren reiste seg fra sin meditasjon. Han gikk bort til paviljongen og satte seg på den plassen som var gjort klar for ham. Så sa han:

“Hva snakket dere om nå, munker? Hvilken samtale var det jeg avbrøt?”

Munkene fortalte ham hva de hadde snakket om.

“Men så kom du og avbrøt oss, Mester.”

“Det sømmer seg ikke for dere som er sønner av god familie, som har forlatt hjemmet ut fra tillit og gått ut i hjemløsheten, å snakke på den måten, munker. Når dere sitter sammen, har dere to valg: enten samtale om læren eller opprettholde edel taushet.”

Da Mesteren så og forsto dette, uttalte han med dyp følelse:

“Selv gudene misunner
en munk som lever av matgaver,
som er selvhjulpen og ikke avhengig av andre,
hvis han ikke blir avhengig av lovprisninger.”