Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden, satt munken Sariputta like i nærheten av ham med kroppen rak og beina i kors. Han var en skogsmunk som bare levde av de matgavene han fikk i bollen sin. Han hadde tre kapper som var sydd sammen av kasserte filler. Han var en kravløs og tilfreds eneboer som holdt seg for seg selv, som trente flittig og iherdig for å utvikle sitt sinn til det høyeste.

Da Mesteren så dette, uttalte han med dyp følelse:

“Den som utvikler sitt sinn til det høyeste,
den som trener iherdig i taushet,
som alltid er fredelig og oppmerksom,
vil ikke oppleve noen sorger.”