Slik har jeg hørt det:

En gang da Mesteren oppholdt seg ved Ekornforingsplassen i Bambuslunden i Rajagaha, satt munken Upasena, sønn av Vanganta, for seg selv og tenkte:

“Jeg er heldig, jeg er virkelig utrolig heldig, som har den fullkomment oppvåknede arahanten og Mesteren som lærer! Jeg har forlatt hjemmet og gått ut i hjemløshet i tillit til den perfekte læren og treningsdisiplinen som han har lagt fram. Jeg har venner og medvandrere som har en høyverdig etikk og vakker framferd. Jeg lever i samsvar med de etiske idealene, jeg øver konsentrasjon og samler sinnet i ett punkt, jeg er blitt en arahant uten noe negativt i sinnet, og jeg har oppøvd store ferdigheter og krefter. Jeg er fornøyd med livet, og jeg kan bli fornøyd med døden!”

Da Mesteren forsto hva Upasena tenkte, uttalte han med dyp følelse:

“Den som ikke plager seg selv her i livet
og som kan dø uten sorg og gremmelse,
han er en vismann som har sett veien.
Han kan stå midt i sorgen uten å sørge.
En munk som har skåret over begjæret
etter å oppleve nye tilblivelser,
som har fred i sinnet og har gjort slutt
på kretsløpet av nye tilblivelser,
han opplever ingen ny tilblivelse.”