Slik har jeg hørt det:

En gang var Mesteren var i Savatthi og holdt til i Anathapindikas park Jetalunden. På den tiden var det også mange asketer og brahmaner fra andre sekter i Savatthi . De hadde forskjellige meninger og synspunkter, holdt på forskjellige teorier og hver av dem pukket standhaftig på sine egne meninger.

Noen mente at verden var evig, at bare dette var sant og alt annet var løgn. Andre mente at verden ikke var evig. Noen mente at verden var avgrenset, andre at den var uten grenser. Noen mente at kropp og sjel var det samme, andre at kroppen var en ting og sjelen noe annet. Noen mente at den som har kommet fram til sannheten, eksisterer etter døden, andre at han ikke eksisterer etter døden, andre at han både eksisterer og ikke eksisterer etter døden og atter andre igjen at han verken eksisterer eller ikke eksisterer etter døden. Og alle hevdet at bare dette var sant og alt annet var løgn.

Slik drev de og kranglet og kjeftet og diskuterte høylytt og kom med mange sårende utfall mot hverandre og hver av dem påsto at “jeg har rett og du tar feil”.

Noen munker hadde vært inne i byen og hørt dette spetakkelet, og de fortalte det til Mesteren.

“De som tilhører disse forskjellige sektene og skolene er blinde, munker. De vet ikke hva som er sannhet og de vet ikke forskjell på sant og usant. Men til tross for at de ikke vet hva som er sannhet, kjefter og krangler de med hverandre.”

Deretter utbrøt Mesteren:

“Folk binder seg til oppfatninger om at
‘det er jeg som gjør dette' eller
‘det er en annen som gjør dette',
og de ser ikke den brodden som ligger i slike oppfatninger.
Den som studerer denne brodden nøye,
tenker ikke ‘det er jeg som gjør dette'
eller ‘det er en annen som gjør dette'.
Men folk er fulle av innbilskhet,
bundet av innbilskhet, lenket av innbilskhet.
Derfor krangler de om forskjellige teorier
og slipper ikke ut av kretsløpet.”